Fordøyelsesorganene

Figuren viser alle fordøyelsesorganene hos mennesket med unntak av spyttkjertlene. Fordøyelsesorganene ligger tett og overlapper hverandre. Munnhulen og svelget ses fra siden, mens resten av organene ses forfra.

Fordøyelsesorganene

Tarmen er den delen av fordøyelseskanalen som går fra magesekken til endetarmsåpningen (anus). Tarmen er bygd opp som et rør av glatt muskulatur og en slimhinne innerst.

Den første delen av tarmen er 4–5 meter lang og kalles tynntarmen. Den siste delen er 1,5 meter lang og kalles tykktarmen. Både tynn- og tykktarmen er igjen delt inn i ulike deler. Tolvfingertarmen er den første delen av tynntarmen.

Tarmen spiller en viktig rolle i fordøyelsen. Fordøyelsen og oppsugingen av næringsstoffer foregår hovedsakelig i tynntarmen. Tynntarmen kan styre noe av fordøyelsen selv gjennom hormoner og nervesignaler. I tynntarmen blandes næringsstoffene med væsker og enzymer fra tynntarmen. I tolvfingertarmen kommer det bukspytt fra bukspyttkjertelen og galle fra galleblæren som bidrar i nedbrytning av maten.

Tykktarmen suger opp vann og salter slik at tarminnholdet blir «tykkere» (derav navnet). Mens tarminnholdet passerer tynntarmen på tre til fem timer, tar transporten gjennom tykktarmen vanligvis cirka tolv timer. Underveis blir det cirka 750 milliliter halvt flytende tarminnholdet som daglig tømmes ut i tykktarmen, redusert til cirka 150 gram fast avføring, hvorav cirka 75 prosent er vann.

Det finnes mange sykdommer som rammer tarmen. Se sykdommer i mage og tarm.

Tynntarmen

Tynntarmen begynner ved mageporten, det vil si der magesekken tømmer seg. Tynntarmen er 4–5 meter lang. Øverst er diameteren rundt fire centimeter, og avtar nedover. Diameteren varierer med hvor mye innhold som er i tarmen.

Tynntarmen deles i tre deler:

  • tolvfingertarmen (duodenum)
  • tomtarmen (jejunum)
  • krumtarmen (ileum)

Tolvfingertarmen

Tolvfingertarmen er 25–30 centimeter lang. Den ligger som en C-formet bue rundt bukspyttkjertelens hode. Den ligger også ganske tett inntil bakre bukvegg.

Like under tolvfingertarmens slimhinne ligger de Brunnerske kjertlene som er særlig tallrike nær mageporten, der deres basiske slim bidrar til å nøytralisere det sure mageinnholdet.

I den midterste delen er det to små åpninger, papilla duodeni major & minor. Gjennom disse kommer bukspytt fra bukspyttkjertelen og galle fra galleblæren eller leveren. Bukspyttet inneholder enzymer som bidrar i fordøyelse av karbohydrater og fett. Galle inneholder stoffer som gjør opptaket av fettstoffer enklere.

I duodenum dannes også hormonene sekretin og kolecystokinin som via blodbanen er med på å styre uttømmingen av mageinnholdet.

Tomtarmen og krumtarmen

Tynntarm med krøs
Krøseter en fettrik, sterkt slynget bindevevsfold som er festet langs tarmen og forbinder den med bakveggen i abdominalhulen, i opptil 15–20 cm avstand.
Av .

Tomtarmen (jejunum) utgjør om lag to femdeler, mens krumtarmen (ileum) om lag tre femdeler av resten av tynntarmen. Disse to delene av tynntarmen går i mange slynger som fyller det meste av bukhulen.

Slyngene skifter ofte plass under tarmens bevegelser fordi de ikke er festet direkte til bukveggen, men er hengt opp i tarmkrøset (mesenteriet). Tomtarmen og krumtarmen kan derfor også kalles krøstarmen (intestinum mesenteriale).

Krøset er et vifteformet lag av bindevev som inneholder en del fett. Krøset går ut fra bakveggen i bukhulen, fra andre lendevirvel til korsbeinet, og fester seg med den frie, fremre randen til tarmen.

Selve krøset er kledd med den fuktige og glatte bukhinnen (peritoneum), som også ligger rundt tarmslyngene og reduserer gnidningen mellom dem. Krøstarmen sies derfor å ligge inni bukhinnen (intraperitonealt), i motsetning til tolvfingertarmen som er uten krøs og ligger bak bukhinnen (retroperitonealt).

Tarmens nerver, blod- og lymfekar ligger i krøset.

Tykktarmen

Tykktarm.

Tykktarm. Skjematisk fremstilling av tykktarmen, som er siste del av tarmen.

Av /KF-arkiv ※.

Tykktarmen er cirka 1,5 meter lang og syv til åtte centimeter i diameter. Den deles i tre deler:

  • blindtarmen (coecum)
  • den egentlige tykktarmen (colon)
  • endetarmen (rectum)

Blindtarmen

Blindtarmen begynner nederst til høyre i bukhulen som en liten sekk. Det man vanligvis kaller «blindtarmen» er en liten utløper som egentlig heter blindtarmsvedhenget (appendix vermiformis). Det er i dette blindtarmsvedhenget at man kan få blindtarmbetennelse.

Tynntarmen munner inn i tykktarmen cirka fem til åtte centimeter over bunnen av blindtarmen. Munningen er her fortykket til en lukkemuskel, utformet som to folder eller lepper som rager litt inn i tykktarmen. Lukkemuskelen presses sammen i refleks når trykket i tykktarmen stiger, det vil si når den fylles av tarminnhold.

Lukkemuskelen sikrer det riktige tempoet i tømmingen av tarminnholdet. Den fungerer også som en enveisventil, kalt Bauhins klaff, som hindrer tarminnholdet i tykktarmen i å flyte tilbake i tynntarmen.

Den egentlige tykktarmen

Fra blindtarmen går den egentlige tykktarmen rett opp på høyre side mot leveren. Der bøyer den skarpt mot venstre og henger i en bue tvers over underlivet og opp mot milten. På venstre side bøyer den skarpt nedover og går ned langs bukhulens venstre side. I bekkenet ligger den inntil den muskelkledde innsiden av venstre hoftebein. Herfra går den ned og innover mot midtlinjen og stikker ned i det lille bekkenet og går over i endetarmen.

De opp- og nedgående avsnittene av tykktarmen (colon ascendens og colon descendens) ligger bak bukhinnen mot bukhulens bakvegg (det vil si retroperitonealt), mens den tverrgående tykktarmen (colon transversum) befinner seg like under fremre bukvegg og er hengt opp i et krøs, slik at den lett lar seg forskyve og gi plass til en fylt magesekk. I midtlinjen kan den nå ned i høyde med navlen. Også den nederste, siste S-formede delen av tykktarmen (colon sigmoideum) er forsynt med krøs og ligger dermed intraperitonealt.

Endetarmen

Endetarmener 15–20 centimeter lang og ligger festet til korsbeinets fremside. Endetarmen ligger bak bukhinnen (retroperitonealt).

Siste del av endetarmen kalles analkanalen. Denne danner overgangen mellom den indre og den ytre kroppsoverflaten. Den har slimhinnefolder som går på tvers på innsiden. I enden av analkanalen er det lukkemuskler som gjør at man kan «knipe igjen»: den ene består av glatt muskulatur, den andre av viljestyrt tverrstripet muskulatur.

Oppbygning

Hele tarmen er i prinsippet bygd opp av de samme lagene fra innerst til ytterst:

  • innerst en slimhinne som består av et enlaget sylinderepitel (mucosa)
  • et forholdsvis løst bindevevslag (submucosa)
  • glatt muskulatur (muscularis propria) i to lag: et indre lag som går rundt som en ring, og et ytre som går på langs
  • løst bindevev (adventitia), som kan være kledd helt eller delvis med bukhinne
Tynntarmens oppbygning.

Tynntarmen er tarmkanalens første del, umiddelbart etter magesekken. Den er 4–5 meter lang og går via en spesiell ventil over i tykktarmen. Innvendig er tynntarmen dekket av tarmtotter; overflaten som tar opp næring blir på den måten stor. Muskellagene driver tarminnholdet fremover.

Av /Store medisinske leksikon ※.

Tarmslimhinnen

Tarmtott

Tegning av en gjennomskåret tarmtott.

Av /NTB Scanpix ※.

Den utvendige overflaten av tynntarmen har et areal på cirka en 0,5 kvadratmeter, mens arealet av den innvendige slimhinnen som suger opp næringsstoffene, er minst 600 ganger større. Dette har tre grunner: tverrfolding av slimhinnen, totter og tråder på tarmcellene.

Slimhinnen er sterkt foldet på tvers av tarmens lengderetning. Disse tverrfoldene er opptil åtte millimeter høye, og de alene tredobler arealet til cirka en og en halv kvadratmeter.

Slimhinnen har også svært mange ørsmå utposninger, såkalte tarmtotter eller villi. Dette gir slimhinnen en fløyelsaktig karakter. Tottene er bare en halv til en millimeter lange, men det totale antallet av dem er anslått til fire til fem millioner, og de tidobler slimhinnens areal til cirka 15 kvadratmeter.

Overflaten på tarmcellene i slimhinnen har noen trådlignende utløpere på rundt én mikrometer (1/1000 millimeter). Disse kalles mikrovilli og det er omtrent 200 000 av dem per kvadratmillimeter.

Slimhinnen i tykktarmen er noe tykkere, men mangler tverrfolder og villi.

Celletyper

Oppsugingen av næringsstoffer skjer via celler med mikrovilli, og disse cellene utgjør cirka 90 prosent av cellene i slimhinnen. Mellom disse finner vi begerceller som skiller ut slim. De utgjør rundt ni prosent. Resten er celler som produserer hormoner (sekretin, cholecystokinin) og en rekke stoffer med virkning på tarmens muskulatur og blodårer (serotonin, bradykinin).

Dypt nede i slimhinnen finnes det flere områder med lymfatisk vev. De største ansamlingene kalles Peyerske plakk og kan sees som flekker i slimhinnen. De beskytter mot infeksjoner, også ved at plasmaceller i mage-tarmkanalen skiller ut immunglobulin (IgA) gjennom tarmcellene. IgA er proteiner som kan uskadeliggjøre antigener før de trenger inn i vevet.

Fornyelse av tarmslimhinnen

Tarmslimhinnen er utsatt for stadig mekanisk slitasje, og den kan angripes også av sine egne fordøyelsesenzymer. Cellene i slimhinnen må derfor hele tiden fornyes. Fornyelsen foregår fra de såkalte Lieberkühnske krypter, som er innbuktninger i slimhinnen mellom tarmtottene. Cellene i bunnen av disse kryptene deler seg raskt, og de nydannede cellene beveger seg som et sammenhengende lag opp av kryptene og videre opp langs de omgivende tottene til toppen. På toppen blir de fort avstøtt for å gi plass til nye celler nedenfra. Hele slimhinnen skiftes ut på mindre enn én uke, og skader på slimhinnen repareres normalt svært raskt.

Fra de Lieberkühnske kryptene skilles det også ut tarmsaft som bidrar til fordøyelsen ved å transportere næringsstoffene frem til cellene. Mange av enzymene i tarmsaften stammer fra avstøtte slimhinneceller.

Tarmens muskulatur

Tarmen har to muskellag: Det ytterste laget består av muskelfibre som går i tarmens lengderetning, mens det innerste består av muskelfibre som går ringformet omkring tarmen.

I tykktarmen er det meste av den langsgående muskulaturen samlet i tre bånd som kalles taeniae coli. Det går ett på fremsiden, ett på undersiden og ett på baksiden. Båndene er om lag én centimeter brede. Båndene er også noe trukket sammen, slik at den tynnere tarmveggen mellom dem kan danne utposninger kalt haustrae coli. Disse utposingene er atskilt av dype tverrfurer der den indre ringmuskulaturen trekker seg sammen. Muskelbåndene forenes ved roten av blindtarmsvedhenget. Dette kan være til hjelp for kirurgen ved blindtarmsoperasjoner, fordi vedhenget ikke alltid er så lett å finne.

Tarmbevegelser

Den glatte muskulaturen i tarmen utfører rytmiske sammentrekninger av seg selv, altså uavhengig av viljen og nerveimpulser utenfra. Det er tre typer tarmbevegelser: segmentasjon, peristaltikk og massebevegelser.

Ved segmentasjon deles et tarmstykke opp i avsnitt av sammensnøringer som dannes med få centimeters mellomrom. Sammensnøringene består bare kort tid, men de etterfølges av nye sammensnøringer på andre steder. Disse bevegelsene elter tarminnholdet slik at alle delene av det kommer i nær kontakt med slimhinnen.

Ved peristaltikk beveger en sammensnøring seg som en bølge gjennom tarmveggen og presser tarminnholdet i retning endetarmen. De peristaltiske bølgene beveger seg med en hastighet på en halv til to centimeter i sekundet, og hastigheten er størst i den øvre delen av tarmen. Hver bølge tilbakelegger imidlertid bare noen få centimeter før den dør ut, og tarminnholdets gjennomsnittshastighet er bare om lag én centimeter i minuttet.

Begge bevegelsestypene forsterkes av gjennom reflekser når tarmen utvides av mat og drikke. Refleksene utløses av strekkfølsomme sanselegemer i tarmveggen, og forløper via fordøyelseskanalens lokale nerveapparat som strekker seg fra spiserøret til endetarmsåpningen. Se det enteriske nervesystemet.

Massebevegelser forekommer i tykktarmen med flere timers mellomrom. Dette er bevegelser hvor større deler av tykktarmen trekker seg sammen som en enhet og flytter tarminnholdet over en lengre distanse. Massebevegelsene forekommer særlig i den nedgående og den S-formede delen av tykktarmen og er den drivende kraften under avføringsprosessen.

Nervesignaler

Tarmen mottar nervesignaler fra både den sympatiske og den parasympatiske delen av det autonome nervesystemet. Den sympatiske delen hemmer tarmens aktivitet, mens den parasympatiske delen stimulerer.

Nerveforsyningen kan deles inn i to avsnitt. Den første delen omfatter tynntarmen og tykktarmen fram til den bøyer nedover (venstre fleksur). Den andre delen omfatter resten av tykktarmen. Dette delingsstedet på tyktarmen har opphav i fosterutviklingen og kalles Cannon-Böhms punkt.

Sympatikus

Den første delen av tarmen fram tykktarmens venstre fleksur får sympatiske nervesignaler fra innvollsnerver via de store ansamlingene av nerveceller i bukhulen (abdominalgangliene): ganglion coeliacum og ganglion mesentericum superius (plexus mesentericus superior).

Fra venstre fleksur og videre utover kommer de sympatiske nervesignalene fra de lumbale og sakrale gangliene i grensestrengen (plexus mesentericus inferior).

Parasympatikus

Fram til venstre fleksur får tarmen parasympatiske nervesignaler fra tiende hjernenerve, nervus vagus. Derfra får den sin nerveforsyning fra de sakrale parasympatikusgrenene.

Det enteriske nervesystemet

Både i bindevevet og i muskulaturen til tarmen ligger det et eget, selvstendig nettverk av nerver (plexus) som kalles det enteriske nervesystemet. Den delen som ligger i bindevevet kalles plexus submucosus (Meissners plexus), mens det som ligger i muskulaturen kalles plexus myentericus (Auerbachs plexus). Det første styrer kjertlene, det andre tarmbevegelsene. De fungerer som lokale reflekssentre, men de kontrolleres selv av signaler fra det autonome nervesystemet (sympatikus og parasympatikus).

Via det autonome nervesystemet kan også følelser påvirke peristaltikken. For eksempel er det velkjent at angst og nervøsitet kan stimulere peristaltikken så voldsomt at det oppstår diaré.

Blodforsyning

Også blodforsyningen kan deles opp i én del før tykktarmens venstre fleksur og én etter. Fram til venstre fleksur kommer blodet fra grener av arteria mesenterica superior. Resten av tarmen får arterieblod fra grener fra arteria mesenterica inferior.

Både arteria mesenterica superior og inferior avgår fra hovedpulsåren (aorta) i bukdelen, like under mellomgulvet.

Utvikling i fosterlivet

Epitelet i hele fordøyelseskanalen er dannet av endodermale celler. Allerede i femte fosteruke har cellene dannet et sammenhengende, rett rør. Et par uker senere begynner dette røret å vokse i lengde og dreie seg rundt seg selv mot klokken. Rotasjonen skjer rundt den øvre mesenterialarterien (arteria mesenterica superior) som akse. Sett forfra vokser og dreier tarmen i alt cirka 270°. Tynntarmen alene vrir seg 180°, øker i lengde og danner på den måten en rekke slyngninger, mens blindtarmen (coecum) beveger seg cirka 90° i en bue fra venstre mot høyre. Derved får bukhulens øvrige organer (som lever, bukspyttkjertel og magesekk) sin endelige beliggenhet.

En sjelden gang kan denne dreiningen foregå motsatt vei, med omvendt organbeliggenhet som følge (malrotasjon, situs inversus). Først i løpet av småbarnsalderen får tarmen sin endelige form og utstrekning.

Sykdommer

Sykdom i tarmen er forholdsvis hyppig, og er på verdensbasis en av de viktigste dødsårsaker på grunn av forurenset drikkevann og forurensede næringsmidler.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg