Urin, oppløsning av organiske og uorganiske stoffer som utskilles gjennom nyrene. Urin blir dannet ved filtrering fra blodet, og den består hovedsakelig av vann og avfallsprodukter fra stoffskiftet og av stoffer som må fjernes for at den normale elektrolytt- og syre-base-balansen skal opprettholdes. Nyrene spiller derfor en svært sentral rolle når det gjelder å opprettholde normal saltkonsentrasjon og surhetsgrad i organismen. Produksjonen av urin reguleres av mange forhold. Bl.a. danner hypofysen et hormon som reduserer vannutskillelsen i nyrene, det såkalte antidiuretiske hormon. Ved spesielle sykdommer kan produksjonen av dette hormonet opphøre, og vedkommende blir da ute av stand til å konsentrere urinen. Urinutskillelsen per døgn blir flere liter og fører i sin tur til at væskeinntaket også blir på mange liter. Denne tilstanden kalles diabetes insipidus.

Vann utgjør ca. 95 % av den urinmengden på 1–1,5 liter som normalt utskilles per døgn. Urinutskillelsen per døgn (døgndiuresen) kan normalt variere fra ca. 650 ml til atskillige liter. Dette avhenger av hvor store væskemengder som blir opptatt med mat og drikke, og av hvor store væskemengder som blir avgitt med svette og ekskrementer samt ved fordamping fra hud og luftveier. Ved tørst, og dessuten ved sykelige tilstander med stort væsketap (som alvorlige tilfeller av oppkast og diaré) eller ødemer (opphoping av vann i kroppen), avtar mengden av urin. Omvendt økes den ved en sykdom som diabetes mellitus, fordi sukkeret i urinen rent osmotisk trekker med seg større vannmengder, slik at urinproduksjonen blir stor. Mengden av urin øker alltid når det skal utskilles mer tørrstoff enn normalt, som f.eks. etter et større saltinntak.

Tørrstoffet som finnes oppløst i urinen, er på 35–60 gram per døgn. Størsteparten (ca. 60 %) er nitrogenholdige organiske avfallsprodukter: urinstoff (urea) (15–30 gram), urinsyre (0,5–1 gram) og kreatinin (1–2 gram). Urinstoff stammer fra matens proteiner og urinsyre fra nukleinsyrene i cellerike matvarer og i døde celler i kroppens egne vev. Kreatinin dannes ved stoffskiftet i musklene. De viktigste uorganiske stoffene i urinen er natrium og klorid. Disse stoffene utskilles i mengder på til sammen 10–15 gram per døgn, avhengig av saltinntaket. Videre finnes kalium (0,2–0,3 gram), kalsium (0,2–0,3 gram), fosfater (1,3–3,7 gram) og sulfater (1,8–2,4 gram). Ammoniakk, som forekommer i vekslende mengder (0,5–2 gram), er en base som kan oppta hydrogenioner. Ammoniakken blir dannet i nyrene når det skal skilles ut store mengder syre, f.eks. ved acidose. Ammoniakken (NH3) binder hydrogenioner i urinen og blir skilt ut som den svake syren ammoniumion (NH4+). Når urinen blir stående og begynner å lukte ammoniakk, skyldes ikke dette ammoniakkdannelse i nyrene, men at bakterier i urinen nedbryter urinstoff til ammoniakk og karbondioksid.

Normal urin er klar og gul. Den er imidlertid nesten fargeløs når vanninnholdet er stort, og mørkest om morgenen, fordi utskillelsen av vann avtar under søvnen, slik at natturin er mer konsentrert. Fargen skyldes urokrom, en forbindelse mellom urobilin og et peptid. (Urobilin blir dannet i tarmen fra gallefargestoffet bilirubin, og blir deretter suget opp av blodet igjen for så å bli skilt ut enten med gallen eller med urinen.) Visse medikamenter kan farge urinen blå eller rød, og også fargestoffer i frukt og grønnsaker (f.eks. rødbeter) kan forandre urinens farge. I urin som blir avkjølt til stuetemperatur, kan man observere uklarheter som skyldes utfelling av tungt oppløselige salter (bl.a. fosfater og urater). Dette er imidlertid uten betydning.

Urinen har ved vanlig væskeinntak og normal nyrefunksjon en egenvekt på ca. 1,020 g/ml og en surhetsgrad (pH) på mellom 4 og 6. Dette vil si at urinen normalt er svakt sur, fordi det alltid skal skilles ut et mindre syreoverskudd fra stoffskiftet.

Ved mange sykdommer blir urinens sammensetning endret på mer eller mindre karakteristisk måte. Analyse av en urinprøve er derfor, på samme måte som blodanalyse, et viktig hjelpemiddel for diagnostiseringen av sykdommer. Ved diabetes kan det bli skilt ut glukose i urinen (glukosuri), og ved diabeteskoma kan man påvise ketonstoffene aceton, aceteddiksyre og betahydroksysmørsyre i urinen (ketonuri). Protein i urinen (proteinuri) er symptom ved en rekke nyrelidelser og ved truende svangerskapsforgiftning (preeklampsi). Ved en spesiell kreftform (myelomatose) opptrer det abnorme proteiner (Bence Jones' protein) i urinen. Lidelser som fører til gulsott, er som regel ledsaget av bilirubinuri. Denne tilstanden røper seg ved at urinen får en karakteristisk rødbrun farge. Blod i urinen (hematuri) kan skyldes mange forskjellige lidelser i urinveiene, mens hemoglobin i urinen (hemoglobinuri) er tegn på at røde blodceller går til grunne i et abnormt stort antall. Puss i urinen (pyuri) sees ved betennelsestilstander i urinveiene, som f.eks. blærekatarr.

En rekke av de medfødte arvelige stoffskiftesykdommene som skyldes enzymdefekter, kan diagnostiseres ved en urinanalyse. Eksempler på dette er galaktosemi, der det blir utskilt galaktose i urinen, og fenylketonuri (Føllings sykdom), der det blir skilt ut fenylpyrodruesyre. Også påvisning av hormoner, enzymer og vitaminer eller nedbrytningsprodukter av disse stoffene kan ha stor diagnostisk verdi. De mer vanlige av disse undersøkelsene utføres ved hjelp av papirstrimler (stiks) som er impregnert med reagenser. Stiksene endrer farge på en karakteristisk måte når bestemte stoffer forekommer i urinprøven. Ved lidelser i nyrer og urinveier vil man ofte mikroskopere også det bunnfallet som blir dannet ved sentrifugering av urinprøven. Bunnfallet inneholder urinens formede elementer, blant dem eventuelle bakterier, røde og hvite blodceller og såkalte sylindere, som er dannet i nyrenes samlerør og som har tatt form etter dem. Det er normalt at man finner noen hyaline sylindere, som er proteinavstøpninger av tubulilumen. Nyreepitel, røde blodceller og hvite blodceller (pussceller) kan innleires i proteinavstøpninger og gi opphav til henholdsvis nyreepitelsylindere, røde blodcellesylindere og hvite blodcellesylindere. Funn av cellesylindere betyr at det foreligger en patologisk tilstand i nyrene (nyrebetennelse, nyrebekkenbetennelse). Endelig kan man ved infeksjoner i urinveiene dyrke urin på et egnet næringssubstrat for å identifisere bakteriene.

Det er i dag også mulig å få en indikasjon på om urinen inneholder puss (hvite blodceller) og/eller bakterier ved hjelp av stiks. Også økte mengder av albumin (mikro-albuminuri), som bl.a. sees ved glomerulær nyreskade, kan påvises ved spesielle stiks.

Se også nyre, urinblære.

Foreslå endring

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.