Urin er en oppløsning av organiske og uorganiske stoffer som utskilles gjennom nyrene. Urin blir dannet ved filtrering fra blodet, og den består hovedsakelig av vann og avfallsprodukter fra stoffskiftet og av stoffer som må fjernes for at den normale elektrolytt- og syre/base-balansen skal opprettholdes. Nyrene spiller derfor en svært sentral rolle når det gjelder å opprettholde normal saltkonsentrasjon og surhetsgrad i organismen.

Produksjonen av urin reguleres av mange forhold. Blant annet danner hypofysen et hormon som reduserer vannutskillelsen i nyrene; det såkalte antidiuretiske hormon.

Ved spesielle sykdommer kan produksjonen av dette hormonet opphøre, og vedkommende blir da ute av stand til å konsentrere urinen. Urinutskillelsen per døgn blir flere liter og fører i sin tur til at væskeinntaket også blir på mange liter. Denne tilstanden kalles diabetes insipidus.

Vann utgjør cirka 95 prosent av den urinmengden på 1–1,5 liter som normalt utskilles per døgn. Urinutskillelsen per døgn (døgndiuresen) kan normalt variere fra om lag 650 milliliter til flere liter. Dette avhenger av hvor store væskemengder som blir opptatt med mat og drikke, og av hvor store væskemengder som blir avgitt med svette og ekskrementer, samt ved fordamping fra hud og luftveier.

Ved tørst, og dessuten ved sykelige tilstander med stort væsketap (som alvorlige tilfeller av oppkast og diaré) eller ødemer (opphoping av vann i kroppen), avtar mengden av urin. Omvendt økes den ved en sykdom som diabetes mellitus, fordi sukkeret i urinen rent osmotisk trekker med seg større vannmengder, slik at urinproduksjonen blir stor. Mengden av urin øker alltid når det skal utskilles mer tørrstoff enn normalt, som for eksempel etter et større saltinntak.

Tørrstoffet som finnes oppløst i urinen, er på 35–60 gram per døgn. Størsteparten (cirka 60 prosent) er nitrogenholdige organiske avfallsprodukter: urinstoff (urea) (15–30 gram), urinsyre (0,5–1 gram) og kreatinin (1–2 gram). Urinstoff stammer fra matens proteiner og urinsyre fra nukleinsyrene i cellerike matvarer og fra døde celler i kroppens egne vev. Kreatinin dannes ved stoffskiftet i musklene.

De viktigste uorganiske stoffene i urinen er natrium og klorid. Disse stoffene utskilles i mengder på til sammen 10–15 gram per døgn, avhengig av saltinntaket. Videre finnes kalium (0,2–0,3 gram), kalsium (0,2–0,3 gram), fosfater (1,3–3,7 gram) og sulfater (1,8–2,4 gram). Ammoniakk, som forekommer i vekslende mengder (0,5–2 gram), er en base som kan oppta hydrogenioner. Ammoniakken blir dannet i nyrene når det skal skilles ut store mengder syre, for eksempel ved acidose. Ammoniakken (NH3) binder hydrogenioner i urinen og blir skilt ut som den svake syren ammoniumion (NH4+). Når urinen blir stående og begynner å lukte ammoniakk, skyldes ikke dette ammoniakkdannelse i nyrene, men at bakterier i urinen nedbryter urinstoff til ammoniakk og karbondioksid.

Normal urin er klar og gul. Den er imidlertid nesten fargeløs når vanninnholdet er stort, og mørkest om morgenen, fordi utskillelsen av vann avtar under søvnen, slik at natturin er mer konsentrert.

Fargen skyldes urokrom, en forbindelse mellom urobilin og et peptid. (Urobilin blir dannet i tarmen fra gallefargestoffet bilirubin, og blir deretter sugd opp av blodet igjen for så å bli skilt ut enten med gallen eller med urinen.)

Visse medikamenter kan farge urinen blå eller rød, og også fargestoffer i frukt og grønnsaker (for eksempel rødbeter) kan forandre urinens farge. I urin som blir avkjølt til stuetemperatur, kan man observere uklarheter som skyldes utfelling av tungt oppløselige salter (blant annet fosfater og urater). Dette er imidlertid uten betydning.

Urinen har ved vanlig væskeinntak og normal nyrefunksjon en egenvekt på om lag 1,020 g/ml og en surhetsgrad (pH) på mellom 4 og 6. Dette vil si at urinen normalt er svakt sur, fordi det alltid skal skilles ut et mindre syreoverskudd fra stoffskiftet.

Ved mange sykdommer blir urinens sammensetning endret på mer eller mindre karakteristisk måte. Analyse av en urinprøve er derfor, på samme måte som blodanalyse, et viktig hjelpemiddel for diagnostisering av sykdommer.

  • Ved diabetes kan det bli skilt ut glukose i urinen (glukosuri), og ved diabeteskoma kan man påvise ketonstoffene aceton, aceteddiksyre og betahydroksysmørsyre i urinen (ketonuri).
  • Protein i urinen (proteinuri) er symptom ved en rekke nyrelidelser og ved truende svangerskapsforgiftning (preeklampsi).
  • Ved en spesiell kreftform (myelomatose) opptrer det abnorme proteiner (Bence Jones' protein) i urinen.
  • Lidelser som fører til gulsott, er som regel ledsaget av bilirubinuri. Denne tilstanden røper seg ved at urinen får en karakteristisk rødbrun farge.
  • Blod i urinen (hematuri) kan skyldes mange forskjellige lidelser i urinveiene, mens hemoglobin i urinen (hemoglobinuri) er tegn på at røde blodceller går til grunne i et abnormt stort antall.
  • Puss i urinen (pyuri) sees ved betennelsestilstander i urinveiene, som for eksempel blærekatarr.

En rekke av de medfødte arvelige stoffskiftesykdommene som skyldes enzymdefekter, kan diagnostiseres ved en urinanalyse. Eksempler på dette er galaktosemi, der det blir utskilt galaktose i urinen, og fenylketonuri (Føllings sykdom), der det blir skilt ut fenylpyrodruesyre. Også påvisning av hormoner, enzymer og vitaminer eller nedbrytningsprodukter av disse stoffene kan ha stor diagnostisk verdi.

De mer vanlige av disse undersøkelsene utføres ved hjelp av papirstrimler (stiks) som er impregnert med reagenser. Stiksene endrer farge på en karakteristisk måte når bestemte stoffer forekommer i urinprøven. Ved lidelser i nyrer og urinveier vil man ofte mikroskopere også det bunnfallet som blir dannet ved sentrifugering av urinprøven. Bunnfallet inneholder urinens formede elementer, blant dem eventuelle bakterier, røde og hvite blodceller og såkalte sylindere, som er dannet i nyrenes samlerør og som har tatt form etter dem. Det er normalt at man finner noen hyaline sylindere, som er proteinavstøpninger av tubulilumen. Nyreepitel, røde blodceller og hvite blodceller (pussceller) kan innleires i proteinavstøpninger og gi opphav til henholdsvis nyreepitelsylindere, røde blodcellesylindere og hvite blodcellesylindere. Funn av cellesylindere betyr at det foreligger en patologisk tilstand i nyrene (nyrebetennelse, nyrebekkenbetennelse). Endelig kan man ved infeksjoner i urinveiene dyrke urin på et egnet næringssubstrat for å identifisere bakteriene.

Det er i dag også mulig å få en indikasjon på om urinen inneholder puss (hvite blodceller) og/eller bakterier ved hjelp av stiks. Også økte mengder av albumin (mikroalbuminuri), som blant annet sees ved glomerulær nyreskade, kan påvises ved spesielle stiks.

Like etter at man har spist de unge skuddene fra kokt asparges kan man kjenne en spesiell og uvanlig lukt fra urinen. Ikke alle kan kjenne lukten, det er en genetisk betinget egenskap. Lukten etter et måltid som inneholder asparges skyldes nedbrytningsprodukter fra aspargessyre (1,2-dithiolan-4-karboksylsyre), som inneholder to svovelatomer i en femkantet heterosyklisk ring. Det kan også skyldes aspargessyrens estere, hvor det blir laget flere forskjellige svovelforbindelser som metantiol og dimetylsulfid som gir mest lukt, men også dimetyldisulfid, dimetylsulfoksid og dimetylsulfon. Omsetningen i kroppen skjer meget raskt, og etter kort tid kan man kjenne lukten av de vannløselige svovelforbindelsene.

Man kan også kjenne uvanlig lukt fra urinen etter å ha drukket kaffe. Noen stoffer i mat er mer tungt nedbrytbare enn andre. Noen er giftige og må avgiftes og gjøres vannløselige gjennom påhekting av kjemiske sidegrupper. For eksempel blir mange fenolforbindelser i plantekost nedbrutt til benzosyre som deretter blir påhektet aminosyren glycin og danner hippursyre, som deretter blir utskilt. Hippursyre (gresk hippos 'hest' og ouron 'urin') ble først funnet i urinen hos planteetende dyr, blant annet hest. Konserveringsmiddelet benzosyre, som også finnes i tyttebær, blir omdannet til hippursyre.

Fenoler kan også gi sulfatestere i reaksjon med sulfat, eller stoffer kan påhektes glukuronsyre (gresk glukus 'søt' og ouron 'urin') og danne glukuronider. Glukuronsyre er en uronsyre og har fått navn etter urin, hvorfra den først ble isolert.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.