Urinstix av /Shutterstock. Begrenset gjenbruk

urin

Urin er en oppløsning av organiske og uorganiske stoffer som utskilles gjennom nyrene. Urin blir dannet ved filtrering fra blodet, og den består hovedsakelig av vann og avfallsprodukter fra stoffskiftet og av stoffer som må fjernes for at den normale elektrolytt- og syre/base-balansen skal opprettholdes. Nyrene spiller derfor en svært sentral rolle når det gjelder å opprettholde normal saltkonsentrasjon og surhetsgrad i kroppen.

Faktaboks

Uttale
urˈin
Etymologi
av gresk ouron

Produksjonen av urin reguleres av mange forhold. Blant annet danner hypofysen et hormon som reduserer vannutskillelsen i nyrene: antidiuretiske hormon. Ved spesielle sykdommer kan produksjonen av dette hormonet opphøre, og vedkommende blir da ute av stand til å konsentrere urinen. Urinutskillelsen per døgn blir flere liter og fører i sin tur til at væskeinntaket også blir på mange liter. Denne tilstanden kalles diabetes insipidus.

Urinmengde

Vi skiller normalt ut 1–1,5 liter urin hvert døgn. Vann utgjør omtrent 95 prosent av denne urinmengden. Urinutskillelsen per døgn (døgndiuresen) kan normalt variere fra om lag 6,5 desiliter til flere liter. Dette avhenger av hvor store væskemengder som blir opptatt med mat og drikke, og av hvor store væskemengder som blir avgitt med svette og avføring, samt ved fordamping fra huden og luftveiene.

Mengden urin avtar ved tørst og ved sykelige tilstander med stort væsketap, som alvorlige tilfeller av oppkast og diaré, eller opphopning av vann i kroppen (ødemer). Omvendt økes urinmengden ved en sykdom som diabetes mellitus, fordi sukkeret i urinen rent osmotisk trekker med seg større vannmengder, slik at urinproduksjonen blir stor. Mengden av urin øker alltid når det skal utskilles mer tørrstoff enn normalt, som for eksempel etter et større saltinntak.

Urinens tørrstoff

Tørrstoffet som finnes oppløst i urinen, er på 35–60 gram per døgn. Størsteparten (cirka 60 prosent) er nitrogenholdige organiske avfallsprodukter:

  • urea (også kjent som urinstoff eller karbamid): 15–30 gram
  • urinsyre: 0,5–1 gram
  • kreatinin: 1–2 gram

Urea stammer fra matens proteiner og urinsyre fra nedbrytning av arvestoffet (nukleinsyrene) i cellerike matvarer og fra døde celler i kroppens egne vev. Kreatinin dannes gjennom stoffskiftet i musklene.

De viktigste uorganiske stoffene i urinen er natrium og klorid. Disse stoffene utskilles i mengder på til sammen 10–15 gram per døgn, avhengig av saltinntaket. Videre finnes kalium (0,2–0,3 gram), kalsium (0,2–0,3 gram), fosfater (1,3–3,7 gram) og sulfater (1,8–2,4 gram).

Ammoniakk (NH3) er en base som kan oppta hydrogenioner og forekommer i vekslende mengder (0,5–2,0 gram). Ammoniakken blir dannet i nyrene når det skal skilles ut store mengder syre, for eksempel ved en tilstand med for mye syre i blodet (acidose). Ammoniakken binder hydrogenioner i urinen og blir skilt ut som den svake syren ammoniumion (NH4+). Når urinen blir stående og begynner å lukte ammoniakk, skyldes ikke dette ammoniakkdannelse i nyrene, men at bakterier i urinen nedbryter urea til ammoniakk og karbondioksid (CO2).

Farge

Normal urin er klar og gul. Den er imidlertid nesten fargeløs når vanninnholdet er stort, og mørkest om morgenen, fordi utskillelsen av vann avtar under søvnen, slik at natturin er mer konsentrert.

Fargen skyldes urokrom, en forbindelse mellom urobilin og et peptid. Urobilin blir dannet i tarmen fra gallefargestoffet bilirubin, og blir deretter sugd opp av blodet igjen for så å bli skilt ut enten med gallen eller med urinen.

Visse legemidler kan farge urinen blå eller rød, og også fargestoffer i frukt og grønnsaker, for eksempel rødbeter, kan forandre urinens farge. I urin som blir avkjølt til stuetemperatur, kan man se uklarheter som skyldes utfelling av tungt oppløselige salter, blant annet fosfater og urater. Dette er imidlertid uten betydning.

pH-verdi

Urinen har ved vanlig væskeinntak og normal nyrefunksjon en egenvekt på om lag 1,020 g/ml og en surhetsgrad (pH) på mellom 4 og 6. Dette vil si at urinen normalt er svakt sur, fordi det alltid skal skilles ut et lite syreoverskudd fra stoffskiftet.

Endring av urinen ved sykdom

Ved mange sykdommer blir urinens sammensetning endret på mer eller mindre karakteristisk måte. Analyse av en urinprøve er derfor på samme måte som blodprøver et viktig hjelpemiddel for diagnostisering av sykdommer.

Sykdomsdiagnose ved urinanalyse

Sylindruri.

Av /KF-arkiv ※.

De vanligste urinundersøkelsene utføres ved hjelp av urinstrimmeltest (stiks). Testfeltene på urinstrimmelen er behandlet og innsatt med reagenser som endrer farge når urinprøven reagerer med testfeltene. Urinstrimmeltesten kan blant annet påvise glukose, ketoner, proteiner i urin, bilirubin, hemoglobin (fra røde blodceller) og hvite blodceller, samt bakterier (positiv nitritt-test).

Ved sykdommer i nyrene og urinveiene vil man ofte mikroskopere også det bunnfallet som blir dannet ved sentrifugering av urinprøven (se urinmikroskopi). Bunnfallet inneholder urinens formede elementer, blant dem eventuelle bakterier, røde og hvite blodceller og såkalte urinsylindere, som er dannet i nyrenes samlerør og som har tatt form etter dem. Det er normalt at man finner noen hyaline sylindere, som er proteinavstøpninger av tubulilumen. Nyreepitel, røde blodceller og hvite blodceller (pussceller) kan innleires i proteinavstøpninger og gi opphav til henholdsvis nyreepitelsylindere, røde blodcellesylindere og hvite blodcellesylindere. Funn av cellesylindere betyr at det foreligger en sykelig tilstand i nyrene (nyrebetennelse, nyrebekkenbetennelse). Endelig kan man ved infeksjoner i urinveiene dyrke urin på et egnet næringssubstrat for å identifisere bakteriene. Se dyrking av mikroorganismer.

En rekke av de medfødte medfødte stoffskiftesykdommene som skyldes ikke-fungerende enzymer, kan diagnostiseres ved en urinanalyse. Eksempler på dette er galaktosemi, der det blir utskilt galaktose i urinen, og fenylketonuri (Føllings sykdom), der det blir skilt ut fenylpyrodruesyre. Også påvisning av hormoner, enzymer og vitaminer eller nedbrytningsprodukter av disse stoffene kan ha stor diagnostisk verdi.

Spesiell lukt i urin etter enkelte matvarer

Asparges

Like etter at man har spist de unge skuddene fra kokt asparges kan man kjenne en spesiell og uvanlig lukt fra urinen. Ikke alle kan kjenne lukten, det er en genetisk betinget egenskap. Lukten etter et måltid som inneholder asparges skyldes nedbrytningsprodukter fra aspargessyre (1,2-dithiolan-4-karboksylsyre), som inneholder to svovelatomer i en femkantet heterosyklisk ring. Det kan også skyldes aspargessyrens estere, hvor det blir laget flere forskjellige svovelforbindelser som metantiol og dimetylsulfid som gir mest lukt, men også dimetyldisulfid, dimetylsulfoksid og dimetylsulfon. Omsetningen i kroppen skjer meget raskt, og etter kort tid kan man kjenne lukten av de vannløselige svovelforbindelsene.

Annen plantekost

Man kan også kjenne uvanlig lukt fra urinen etter å ha drukket kaffe. Noen stoffer i mat er mer tungt nedbrytbare enn andre. Noen er giftige og må avgiftes og gjøres vannløselige gjennom påhekting av kjemiske sidegrupper. For eksempel blir mange fenolforbindelser i plantekost nedbrutt til benzosyre som deretter blir påhektet aminosyren glysin og danner hippursyre, som deretter blir utskilt. Hippursyre (gresk hippos 'hest' og ouron 'urin') ble først funnet i urinen hos planteetende dyr, blant annet hest. Konserveringsmiddelet benzosyre, som også finnes i tyttebær, blir omdannet til hippursyre.

Fenoler kan også gi sulfatestere i reaksjon med sulfat, eller stoffer kan påhektes glukuronsyre og danne glukuronider. Glukuronsyre er en uronsyre og har fått navn etter urin, hvor den først ble isolert.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg