binyrene

Binyrene, to hormonproduserende kjertler som ligger oppå hver sin nyre. Den venstre er halvmåneformet, den høyre er mer trekantet. Hver av dem er om lag 3 centimeter lang, 1–2 centimeter bred og veier 7–10 gram. De er delvis omgitt av nyrekapselens fettvev, og som alle hormonproduserende organer har de begge god blodforsyning. Binyrene har fått navn etter sin beliggenhet, for de har funksjonelt ikke noe med nyrene å gjøre. Ofte omtales de som «stress-organer», siden deres hormoner er viktige både ved fysiske og psykiske påkjenninger.

Binyrene består av bark (cortex) og marg (medulla). De to lagene har forskjellig opprinnelse, og de produserer forskjellige hormoner med ulike oppgaver i organismen. Først under fosterutviklingen forenes de to delene til ett organ. Binyrene er likevel ikke ferdig utviklet før omkring puberteten.

Binyrebarken dannes embryonalt av det midterste kimblad (mesoderm). Den er gulbrun av farge og deles histologisk inn i tre cellelag, regnet utenfra: zona glomerulosa, zona fasciculata og zona reticularis.

Barken produserer livsviktige hormongrupper som aktiviserer cellenes enzymproduksjon i alle kroppsvev. Den har avgjørende betydning for stoffskiftet og for organismens generelle motstandskraft. Noen barkhormoner regulerer balansen mellom salter og vann i kroppen, mens andre er mannlige og kvinnelige kjønnshormoner.

Hormonene fra binyrebarken (cortex) kalles kortikosteroider på grunn av sin kjemiske grunnstruktur (steroider er forbindelser som avledes av karbonringsystemet til steran, formel C₁₇H₂₈). Utskillelsen av dem styres av ACTH (adrenokortikotropt hormon) fra hypofysens forlapp. Vi inndeler binyrebarkhormonene i mineralokortikoider som regulerer natriumbalansen (aldosteron), og glukokortikoider som virker på omsetningen av karbohydrater, salter, fett og proteiner i kroppen (kortisol).

Binyremargen er i virkeligheten en funksjonell del av det autonome nervesystemet, idet margcellene utvikles fra det samme anlegget som det sympatiske nervesystemet. Rundt cellene er det blodårer som gjør at margen får et rødlig utseende. På grunn av sitt opphav får margcellene evnen til å påvirke hele organismen med hormoner, og ikke bare enkelte spesifikke organer. Derfor regnes binyremargen til de såkalte paragangliene.

I det sympatiske nervesystemet overføres impulsene fra nerveendene til organene ved hjelp av noradrenalin. Både dette og det beslektede adrenalin dannes i binyremargens celler. Cellene farges brune ved hjelp av kromfarger, derfor brukes betegnelsen kromaffine celler. Det viktigste hormonet som produseres i binyremargen er adrenalin, som noen ganger kalles for «katastrofehormonet», siden det blant annet gjør kroppen i stand til å tåle større fysisk og psykisk belastning, med økt konsentrasjon og oppmerksomhet, økt hjertefrekvens og økt blodstrøm til musklene.

Av sykdommer i binyremargen kjenner man en kreftform som kalles feokromocytom som kan gi økt produksjon av hormoner, og ytrer seg ved forhøyet blodtrykk.

• autonome nervesystem
• endokrine system
• endokrinologi