Psykiske lidelser er en samlebetegnelse for sykdommer og tilstander som påvirker tanker og følelser. Psykiske lidelser medfører ofte nedsatt funksjonsevne i dagliglivet og kan skape ubehag som reduserer livskvalitet. Psykiske lidelser medfører ofte endring i atferd, men ikke bestandig. Samlebetegnelsen psykiske lidelser er svært omfattende, og dekker et vidt spekter av tilstander. Årsakene til psykiske lidelser er som regel sammensatte, og inkluderer ofte en kombinasjon av arv- og miljøfaktorer. Psykiske lidelser kan også være et resultat av fysiske og psykiske påkjenninger etter annen sykdom, som oftest etter sykdommer eller skader i hjernen og sentralnervesystemet.

Verdens Helseorganisasjon kategoriserer psykiske lidelser i ICD-systemet. Et lignende klassifikasjonssystem som er mye benyttet finnes i DSM-systemet, som er utgitt av den Amerikanske Psykiaterforeningen.

Mellom 15-20 % av befolkningen vil til enhver tid oppfylle de diagnostiske kriteriene for en psykisk lidelse. Angstlidelser inkludert fobier, rusmiddelmisbruk (alkohol, narkotika) og stemningslidelser (spesielt depresjoner) utgjør tallmessig de største gruppene. Psykosomatiske lidelser, panikklidelse, psykoselidelser og depresjoner er de diagnostiske kategoriene som hyppigst medfører kontakt med helsevesenet.

Fordelingen av psykiske lidelser er samlet omtrent like stor blant kvinner og menn, selv om det er kjønnsforskjeller innen enkelte diagnostiske kategorier. Kvinner diagnostiseres oftere med angst, depresjoner og psykosomatiske lidelser, mens menn oftere får diagnoser relaterte til alkohol- og stoffmisbruk samt enkelte alvorlige personlighetsforstyrrelser. Forekomst av psykiske lidelser i den vestlige verden har en statistisk sammenheng med sosioøkonomisk status, der lavere sosioøkonomisk status eller opplevd lav sosioøkonomisk status medfører økt sannsynlighet for å få psykiske lidelser.

Flertallet av psykiske lidelser diagnostiseres og behandles innen primærhelsetjenesten. For mer alvorlige tilstander og tilstander der det kreves spesialisert diagnostikk, henvises pasienter til spesialisthelsetjenesten. Mangel på entydige biologiske prøver som kan gi sikker diagnostisk informasjon, gjør at diagnostiske vurderinger i stor grad vektlegger beskrivelse av pasientens opplevde plager og atferdsmønster. En eller flere kartleggende samtaler om pasientens problemer sammen med vitenskapelig utviklede strukturerte intervjuer og spørreskjemaer er standard i de fleste diagnostiske vurderinger for psykiske lidleser. Blodprøver og spesialundersøkelser av hjernen (for eksempel elektroencefalografi (EEG), magnetisk resonanstomografi (MR) brukes i noen grad for å utelukke andre sykdommer som forklaring på pasientens plager. Undersøkelse av kognitive funksjoner ved nevropsykologiske metoder brukes også for diagnostiske formål innen psykisk helsevern. I Norge er det kun leger og psykologer som kan være ansvarlige for diagnostiske vurderinger av psykiske lidelser.

Behandling av psykiske lidelser varierer i forhold til diagnosen, eller symptomene i situasjoner der diagnosen er usikker. Samtalebehandling (psykoterapi), individuelt eller i grupper, og medikamenter (psykofarmaka) er de to viktigste behandlingsformene. Flere former for samtalebehandling og psykofarmaka er vitenskapelig validerte og evidensbaserte.

Andre behandlingsmetoder kan benyttes som supplement til samtaler og psykofarmaka. Eksempler på slike behandlingsformer kan være kroppsorienterte behandlingsmetoder som for eksempel autogen trening, anvendt avspenning og psykomotorisk fysioterapi. Det er bare leger og psykologer som kan være faglig ansvarlige for utredning og behandling av psykiske lidelser. Psykiatriske sykepleiere, kliniske sosionomer, ergoterapeuter, miljøterapeuter og spesialutdannede fysioterapeuter vil kunne inngå i behandlingen avhengig av kvalifikasjoner.

De fleste behandlinger foregår poliklinisk eller ambulant uten at pasienten er innlagt. Ved alvorlige psykiske lidelser (psykoser, alvorlige personlighetsforstyrrelser) og ved selvmordsfare vil innleggelse i institusjon komme på tale (administrativ observasjon). Psykiatrisk undersøkelse og behandling vil i de aller fleste tilfeller bygge på frivillighet. Men ved alvorlige tilstander (psykoser), hvor pasienten på grunn av sin psykiske lidelse ikke lenger er i stand til å ta vare på seg selv, og dette vurderes som en risiko for at vedkommende kan lide overlast, skade seg selv eller andre eller bli markert verre, kan tvangsbehandling iverksettes. Tvangsbehandling kan bare gjennomføres overfor pasienter som er innlagt i henhold til § 3 i lov om psykisk helsevern.

Lovgivning, se psykisk helsevern.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.