Skjeling, medfødt manglende evne til samtidig å rette øynene mot samme gjenstand; feilstilling av øynene som medfører at øynenes synsakser ikke skjærer hverandre i fiksasjonspunktet.

Normalt samarbeider øynene meget presist, slik at synsaksene er rettet mot det punktet man iakttar. Dermed dannes bildet av en betraktet gjenstand på tilhørende (korresponderende) partier av øynenes netthinner. Dette er en forutsetning for at de to bildene kan samordnes til ett synsbilde i hjernens synssenter, og for at man kan oppnå godt dybdesyn på nært hold. (Se også samsyn, synet, stereoskopisk syn.)Hvis synsaksene ikke er rettet mot samme punkt, snakker man om skjeling, og den vinkelen som synsaksene danner med hverandre, betegnes skjelevinkelen. Man skiller mellom to hovedtyper av skjeling, paralytisk strabisme og konkomitterende strabisme, i tillegg til latent strabisme.

Paralytisk strabisme kan oppstå i alle aldre, men er hyppigst blant eldre.

Paralytisk strabisme kan sees ved mange forskjellige sykdommer i sentralnervesystemet, f.eks. hjerneblødning, hjernesvulst eller betennelsestilstander. Skjelingen skyldes lammelse av én eller flere av de ytre øyemusklene som styrer øyebevegelsene. Skjelevinkelen vil da variere i forskjellige blikkretninger og vil være størst når individet prøver å se i den retningen hvor den lammede muskelen skulle ha sin største effekt. I den motsatte blikkretningen vil det kanskje ikke være skjeling i det hele tatt.

Paralytisk strabisme oppstår ofte plutselig, og hovedsymptomet er dobbeltsyn. Det skyldes at bildet av den gjenstanden individet iakttar, ikke vil falle på tilsvarende partier i de to øynenes netthinner. Dobbeltsynet kan eventuelt bare være til stede i en bestemt blikkretning, og avstanden mellom dobbeltbildene varierer med blikkretningen.

Behandlingen vil være rettet mot den bakenforliggende lidelsen. I over halvparten av tilfellene finner man ingen alvorlig sykdomsårsak, og en stor del av disse tilfellene vil helbredes spontant i løpet av noen uker. Hvis pasienten sjeneres sterkt av dobbeltsyn, kan man dekke til det ene øyet, f.eks. ved å gjøre det ene brilleglasset uklart. I mer sjeldne tilfeller blir det snakk om å avhjelpe en blivende paralytisk skjeling med en prismebrille eller operasjon på øyemusklene.

Ved konkomitterende skjeling har øynene stilt seg i skjelestilling, og skjelevinkelen er tilnærmet den samme uansett blikkretning. Dette er den hyppigste av de to hovedformene for skjeling. Ca. 3 % av alle skolebarn skjeler. Det er mange undertyper av konkomitterende skjeling. Den kan hos noen barn oppstå bare av og til, f.eks. når barnet er trett om kvelden (intermittererende skjeling). I noen tilfeller kan barnet skifte mellom øynene og skjele snart på det ene og snart på det andre øyet (alternerende skjeling). I andre tilfeller kan det være ett og samme øye som skjeler hele tiden. Innoverskjeling er det hyppigste hos barn, men hos noen foreligger utoverskjeling. Mer sjelden kan skjelingen bestå i at det ene øyet peker høyere enn det andre.

Konkomitterende skjeling skyldes sannsynligvis i mange tilfeller arvelige forhold, ettersom ca. halvdelen av skjelende barn har minst ett familiemedlem som også skjeler.

Man vet sikkert at langsynthetdisponerer for innoverskjeling. Det skyldes sannsynligvis at langsynte øyne må akkommodere (øyelinsen må krummes mer for at bildet av punktet skal falle på netthinnen) på alle avstander for å se skarpt (se akkommodasjon). Normale øyne er bygd slik at de ser skarpt på lang avstand, men hvis de skal fiksere et punkt på kort avstand, må de akkommodere. Samtidig må øynenes synsakser rettes innover så de møtes i det nærmere beliggende fiksasjonspunktet (se konvergens). Disse reaksjonene er koblet sammen til en refleks i nervesystemet. Når øynene akkommoderer, vil synsaksene automatisk rettes så mye innover at de møtes i det punktet individet skal iaktta. Da langsynte øyne må akkommodere uavbrutt, får de også en tendens til å konvergere, og man regner med at dette er forklaringen på mange tilfeller av skjeling hos barn.

Man vil imidlertid støte på noen innoverskjelende barn som ikke er langsynte, og i noen tilfeller vil man treffe på utoverskjeling hos barn. Hos disse barna kan skjelingen skyldes mangelfull tilpasning av muskeltonus i de ulike øyemusklene eller øyeeplenes plassering og forankring i øyehulene.

Hvis øynene har problemer med å samarbeide, vil det lett oppstå skjeling. Det er tilfellet hvis brytningen på øynene er svært forskjellige, f.eks. ett langsynt og ett normalsynt øye. Likeledes vil det ofte oppstå skjeling hvis synet på det ene øyet svekkes på grunn av sykdom i selve øyet, f.eks. betennelse, grå stær eller svulst i øyet. Forutsetningen for godt samarbeid mellom øynene er at synsstyrken på begge øynene er god.

Hvis skjelingen skyldes en sykdom i det ene øyet, må den behandles. Hvis det foreligger en brytningsfeil av betydning i det ene øyet eller begge øynene, må man forskrive briller. Bruk av briller kan være nok til å rette opp skjelingen, og det er derfor svært viktig å foreta en omhyggelig brillebestemmelse. Man bestemmer styrken hos små barn ved hjelp av en spesiell metode som kalles skiaskopi.

Synsreduksjon som ikke skyldes sykdom, må behandles ved at det gode øyet tildekkes så barnet tvinges til å bruke det svaksynte øyet. Denne behandlingen kan kreve en betydelig innsats av både foreldre og barn. Se også amblyopi.

Hvis disse tiltakene ikke hjelper, vil man oftest foreslå operasjon. Man flytter da muskelfestet på øyeveggen til én eller flere av de ytre øyemusklene. Ofte må man operere flere ganger før resultatet blir bra. I noen tilfeller vil man trene samsynet ved spesielle øvelser eller med prismebriller, også som forbehandling til operativ korreksjon.

Ubehandlet kan konkomitterende strabisme føre til betydelig synssvekkelse på det ene øyet. Det er sannsynligvis to forhold som er av betydning for denne synssvekkelsen. For det første må et øye brukes for at synet på øyet skal utvikles normalt i barneårene. Hvis et barn til stadighet skjeler på ett og samme øye, vil dette øyet stort sett ikke bli brukt. Barnet vil dessuten ubevisst undertrykke det synet som måtte være på det skjelende øyet for å unngå dobbeltsyn. Man sier at barnet supprimerer bildet fra det skjelende øyet. Denne situasjonen vil føre til at øyet blir svaksynt, selv om øyet i seg selv er helt normalt utviklet (amblyopi).

Dyreforsøk tyder på at årsaken til amblyopi er lokalisert til synssentrene i hjernen. Hvis man på forsøksdyr dekker til det ene øyet like etter fødselen, vil man kunne påvise forandringer i de hjernecellene som skal motta synsimpulsene fra det tildekkede øyet. I dyreforsøk kan disse forandringene gå tilbake hvis de ikke har vart for lenge, og hvis ikke dyret er blitt for gammelt.

Dette stemmer godt med det man kjenner til ved amblyopi hos barn. Hvis barnet er yngre enn 5–6 år, er det godt håp om å skaffe synet tilbake ved å trene øyet. Man må tvinge barnet til å bruke det skjelende øyet ved å dekke til det friske øyet. Jo lenger amblyopien har vart, og jo eldre barnet er, desto vanskeligere er det å bedre svaksyntheten. Det er derfor svært viktig å diagnostisere skjeling hos småbarn. Ved en stor skjelevinkel er det lett, men er skjelevinkelen liten, kan det være vanskelig, og faren for utvikling av amblyopi er like stor enten skjelevinkelen er liten eller stor. Ved mistanke om skjeling bør man derfor alltid oppsøke lege.

Skjult skjeling (latent strabisme eller heterofori) er en tilstand hvor individet oftest klarer å holde øynene rett til tross for at de har sterk tendens til å stille seg i skjelestilling.

Skjelingen oppstår av og til når individet er særlig trett, f.eks. ved lengre perioder med lesning eller bilkjøring eller under rekonvalesens etter sykdom. Individet kan da være plaget av dobbeltsyn.

Lavere grader av latent skjeling, spesielt latent utoverskjeling (eksofori), er meget hyppig og gir vanligvis ingen plager. Latent innoverskjeling (esofori) er mer sjeldent, men gir oftere plager.

Skjult skjeling kan gi atskillige plager i form av hodepine og tretthetsfølelse i øynene. Den kan også være medvirkende årsak til lesevanskeligheter, særlig hos barn.

Diagnosen stiller man enklest ved å bruke en tildeknings-/avdekningstest (covertest). Man observerer øynenes innstillingsbevegelse ved henholdsvis å tildekke og avdekke pasientens øyne, hele tiden mens pasienten ser på samme punkt.

Behandlingen kan bestå i å bruke briller, eventuelt med prismer, trening av samarbeidet mellom øynene (ortoptisk trening), eventuelt operasjon på de ytre øyemusklene.

Se også stereoskopisk syn.

Foreslå endring

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.