Det eldste sykdomsbegrep som har hatt innflytelse på medisinsk praksis, er det animistiske(av lat. anima, 'ånd'). Man går ut fra at sykdom er forårsaket av onde ånder. Sykdommen er en demon som har tatt tilhold i menneskekroppen. Sykdom har også vært oppfattet som en viljesvirkning fra ondsinnede personer eller makter, eller som straff for noe galt man har gjort.

Det humoralpatologiske sykdomsbegrep (av lat. humor, 'kroppsvæske', og patologisk) har sin opprinnelse hos Hippokrates og hans elever, som søkte forklaringen på sykdommene i en uheldig balanse mellom kroppssaftene. De opererte med fire kroppssafter: blod, slim, svart galle og gul galle. En normal blanding betydde sunnhet, mens feil blanding betydde sykdom eller disposisjon for sykdom. Se humoralpatologi.

Ved det fenomenologiske eller symptomatologiske sykdomsbegrep søker man sykdommens vesen i symptomene. Feber blir da f.eks. betraktet som en sykdom i seg selv. Det har stor betydning for sykdomsbehandlingen, som da oftest blir rettet mot symptomene og ikke årsakene til sykdommen.

Det etiologiske sykdomsbegrep (av gr. aitiologia, 'årsakslære') blomstret særlig i annen halvdel av 1800-tallet. Oppfatningen av sykdom avhang da særlig av hva man betraktet som sykdomsårsaken.

Det holistiske sykdomsbegrep (av gr. holos, 'hel, full') bygger på at mennesket alltid opplever sin sykdom som menneske, og at hele mennesket alltid er involvert i sykdommen, både når det gjelder reaksjonene på sykdommen og det at sykdommen oppstår.

Verdens helseorganisasjon har et enda videre perspektiv på sykdom, idet helse defineres som en tilstand av fullkomment legemlig, sjelelig og sosialt velvære og ikke bare fravær av sykdom og defekter.

Se også sykdom.

Foreslå endring

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.