Ultralyd, form for akustisk stråling, mekaniske bølger med svingetall over 20 000 Hz (svingninger per sekund), dvs. så høy frekvens at bølgene ikke oppfattes av menneskets hørsel (normalt hører mennesker frekvenser fra 16 til 18–20 000 Hz).

Ultralyd kan frembringes på flere måter. I medisinsk ultralydapparatur bruker man de såkalte piezoelektriske egenskapene hos visse krystaller, f.eks. kvarts. Hvis en slik krystall utsettes for mekaniske påvirkninger, f.eks. vibrasjoner, oppstår elektriske potensialer på krystallens overflate. Dette skyldes at avstanden blir endret mellom de ionene (de elektrisk ladde atomene) som krystallene er bygd opp av. På den annen side kan en svingende elektrisk spenning omdannes til mekanisk energi i form av vibrasjoner. Disse vibrasjonene transmitteres (overføres) til omgivende medier som ultralyd.

Et ultralydapparat består av en pulsgenerator, som produserer de kortvarige, elektriske spenningene, og et lydhode, som inneholder en ca. 3 mm tykk skive av en egnet krystall. Fra lydhodet blir det sendt ut en ganske tynn (ca. 5 mm) stråle av lydimpulser, som styres inn i pasientens kropp. Her blir det meste av energien absorbert, men hver gang strålen passerer grenselaget mellom to vev med forskjellig impedans (produktet av mediets tetthet og ultralydens hastighet i mediet), vil en del av energien bli kastet tilbake som et ekko, som blir fanget opp av lydhodet i pausene mellom impulsutsendingene. Dette fører til at krystallen deformeres, slik at det oppstår en elektrisk spenning. Denne spenningen kan forsterkes og analyseres av en datamaskin som lager et bilde på en monitor.

Ultralyd har mange anvendelsesområder innenfor diagnostikk, behandling og undersøkelse. Se ekkokardiografi, ultralydundersøkelse, varmebehandling (Ultralydbehandling).

Ultralyd blir kastet tilbake nesten hundre prosent ved overgangen mellom luft og væske og mellom luft og faste stoffer. Teknikken er derfor lite egnet til undersøkelse av organer som inneholder luft, f.eks. lunger og tarmer.

Strålingseffekten er meget liten ved de frekvensene som brukes i ultralyddiagnostikken. Pasienten merker ingen strålingseffekt, og det er ikke holdepunkter for umiddelbar vevsskade som følge av undersøkelse med ultralyd. Langtidsobservasjoner har ikke vist at bruk av ultralyd medfører fare.

Kommersiell og militær utnyttelse av ultralyd startet under den første verdenskrig; først i ekkolodd for lokalisering av undervannsbåter og kartlegging av bunnforhold i sjøen, senere for lokalisering av fisk. Man bruker ultralyd i industrien for å påvise sprekkdannelser i forskjellige konstruksjoner og for å blande kjemikalier. I medisinsk billeddiagnostikk tok man i bruk ultralyd i 1960-årene. Siden 1980 har ultralyd fått en helt sentral plass i medisinsk diagnostikk.

Foreslå endring

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.