Ultralyd kan frembringes på flere måter. I medisinske ultralydapparater bruker man de såkalte piezoelektriske egenskapene hos visse krystaller, for eksempel kvarts. Hvis en slik krystall utsettes for mekaniske påvirkninger, for eksempel vibrasjoner, oppstår elektriske potensialer på krystallens overflate. Dette skyldes at avstanden blir endret mellom de elektrisk ladde atomene som krystallene er bygd opp av. På den annen side kan en svingende elektrisk spenning omdannes til mekanisk energi i form av vibrasjoner. Disse vibrasjonene overføres til omgivende medier som ultralyd.
Et ultralydapparat består av en pulsgenerator, som produserer de kortvarige, elektriske spenningene, og et lydhode, som inneholder en cirka 3 mm tykk skive av en egnet krystall. Fra lydhodet blir det sendt ut en stråle på cirka 5 mm av lydimpulser, som styres inn i pasientens kropp. Her blir det meste av energien absorbert, men hver gang strålen passerer grenselaget mellom to vev med forskjellig ledningsevne eller impedans (produktet av mediets tetthet og ultralydens hastighet i mediet), vil en del av energien bli kastet tilbake som et ekko, som blir fanget opp av lydhodet i pausene mellom impulsutsendingene. Dette fører til at krystallen deformeres, slik at det oppstår en elektrisk spenning. Denne spenningen kan forsterkes og analyseres av en datamaskin som lager et bilde på en monitor.
Kommentarer
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.