Ultralyd er en form for lyd som har en så høy frekvens at bølgene ikke oppfattes av den menneskelige hørsel. Diagnostisk ultralyd har stor anvendelse innen en rekke medisinske fagområder både til anatomisk bildefremstilling av vev og organer og til ulike funksjonelle registreringer.
Ultralyd undersøkelse av leveren til kvinne i 50-årene viser et avvikende rundaktig område i venstre leverlapp som kan ligne en abscess (byll). av Dr Matt A Morgan/Radiopaedia.org. CC BY NC ND 3.0
Ultralydveiledet finnåls biopsi avslørte at dette ikke var abscess men spredning til leveren fra en ondartet svulst. av Matt A Morgan/Radiopaedia.org. CC BY NC ND 3.0
Ultralyd av ryggen hos et 20 dager gammelt barn. Normal fremstilling av nedre del av ryggmargkanalen med ryggmargen som avsluttes i en spiss (til venstre). Tverrsnitt av nerverøttene på bildet til høyre. av Dr Kewal A Mistry/Radiopaedia.org. CC BY NC ND 3.0
3D ultralydbilde under svangerskapet av hodet til et normalt foster av Dr Saikat Sarkar/Radiopaedia.org. CC BY NC ND 3.0
Tranghet og registrert turbulent blodstrøm i den høyre halspulsåren hos 90-årig kvinne, påvist ved ultralyd Doppler-undersøkelse. av Dr Chris O´Donnell/Radiopaedia.org. CC BY NC ND 3.0
Virkemåte
Ultralyd kan frembringes på flere måter. I medisinske ultralydapparater bruker man de såkalte piezoelektriske egenskapene hos visse krystaller, for eksempel kvarts. Hvis en slik krystall utsettes for mekaniske påvirkninger, for eksempel vibrasjoner, oppstår elektriske potensialer på krystallens overflate. Dette skyldes at avstanden blir endret mellom de elektrisk ladde atomene som krystallene er bygd opp av. På den annen side kan en svingende elektrisk spenning omdannes til mekanisk energi i form av vibrasjoner. Disse vibrasjonene overføres til omgivende medier som ultralyd.
Et ultralydapparat består av en pulsgenerator, som produserer de kortvarige, elektriske spenningene, og et lydhode, som inneholder en cirka 3 mm tykk skive av en egnet krystall. Fra lydhodet blir det sendt ut en stråle på cirka 5 mm av lydimpulser, som styres inn i pasientens kropp. Her blir det meste av energien absorbert, men hver gang strålen passerer grenselaget mellom to vev med forskjellig ledningsevne eller impedans (produktet av mediets tetthet og ultralydens hastighet i mediet), vil en del av energien bli kastet tilbake som et ekko, som blir fanget opp av lydhodet i pausene mellom impulsutsendingene. Dette fører til at krystallen deformeres, slik at det oppstår en elektrisk spenning. Denne spenningen kan forsterkes og analyseres av en datamaskin som lager et bilde på en monitor.
MEDISINSK BRUK
Ultralyd har mange anvendelsesområder innenfor diagnostikk, behandling og undersøkelse. For eksempel ekkokardiografi, ultralydundersøkelse og varmebehandling.
Begrensninger
Ultralyd blir kastet tilbake nesten hundre prosent ved overgangen mellom luft og væske og mellom luft og faste stoffer. Teknikken har derfor begrenset egnethet for undersøkelse av organer som inneholder luft, for eksempel lunger og tarmer.
Komplikasjoner
Strålingseffekten er meget liten ved de frekvensene som brukes i ultralyddiagnostikken. Pasienten merker ingen strålingseffekt, og det er ikke holdepunkter for umiddelbar vevsskade som følge av undersøkelse med ultralyd. Langtidsobservasjoner har ikke vist at bruk av ultralyd medfører fare.
HISTORIKK
Kommersiell og militær utnyttelse av ultralyd startet under den første verdenskrig; først i ekkolodd for lokalisering av undervannsbåter og kartlegging av bunnforhold i sjøen, senere for lokalisering av fisk. Man bruker ultralyd i industrien for å påvise sprekkdannelser i forskjellige konstruksjoner og for å blande kjemikalier. I medisinsk billeddiagnostikk tok man i bruk ultralyd i 1960-årene. Siden 1980 har ultralyd fått en helt sentral plass i medisinsk diagnostikk.
Kommentarer
Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?
Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.
Du må være logget inn for å kommentere.