lungene

De to lungene ligger i brysthulen (brystkassen), atskilt fra hverandre ved brystskilleveggen (mediastinum). Mediastinum inneholder blant annet hjertet, de store blodkarene, spiserøret og luftrøret. Lungene er dermed en slags avstøpning av det indre thoraxrommet.

På undersiden er de atskilt fra bukhulen ved det kuppelformede mellomgulvet, så lungenes basis (basis pulmonis) får derfor en konkav form. På hver side stikker den øvre, runde lungespissen (apex pulmonis) opp gjennom første ribbensbue. Vi får dermed én lungeflate som vender ut mot ribbena (facies costalis), én som vender inn mot brystskilleveggen (facies medialis) og én som vender nedover mot mellomgulvet (facies diaphragmatica).

Midt på hver av de indre (mediale) lungeflatene finner vi lungehilus (hilus pulmonis) i en fordypning. Her går de to hovedbronkiene inn i lungene sammen med de store venene, arteriene, lymfekar og nerver. Alle disse inn- og utgående strukturene kalles til sammen for lungeroten (radix pulmonis). Omkring lungeroten er det atskillige lymfeknuter, som hos voksne kan synes godt på røntgenbilder. De mediale lungeflatene er litt konkave, formet av organene i brystskilleveggen (blant annet hjertet).

Hver lunge består av flere lungelapper (lobi pulmonis) som er skilt fra hverandre ved dype spalter eller fissurer (fissurae) som når nesten helt inn til hilus.

Den venstre lungen, som er noe mindre enn den høyre, har to lapper: en øvre lapp (lobus superior) og en nedre lapp (lobus inferior). Den høyre lungen har i tillegg til den øvre og nedre også en midtlapp (lobus medius).

Hver av lungene er videre inndelt i ti segmenter eller underavsnitt, bestemt av den innvendige oppdelingen av bronkiene og blodkarene (ni segmenter på venstre side kan forekomme). Segmentene kan ikke sees på lungeoverflaten. Denne inndelingen har betydning for lungekirurgien, fordi ett eller flere segmenter kan fjernes uten at hele lungen skades.

Hver lunge er overalt kledd med en tynn, gjennomsiktig hinne av enlaget plateepitel (lungehinnen, pleura visceralis). Denne kler også fissurenes overflate og når helt inn til lungehilus, hvor den går over i den tilsvarende brysthinnen (pleura parietalis) som kler brystskilleveggen, innsiden av brysthulen og mellomgulvets overside. Et slikt epitellag som både kler bryst- og bukhulens organer kaller vi mesotel.

Lungen er på denne måten omgitt av en lufttett dobbeltvegget sekk, den såkalte lungesekken. Rommet mellom de to pleurahinnene (i virkeligheten bare en smal spalte) inneholder et tynt væskelag, slik at de speilglatte flatene kan henge sammen og gli friksjonsløst mot hverandre ettersom brystkassen beveger seg og forandrer fasong når vi puster. Fordi rommet er helt lufttett, vil vedhengskraften mellom de to pleurabladene medføre at lungene må følge brystkassens form og utvide seg (undertrykk!) når vi puster inn.

I høyde med fjerde brystvirvel deler luftrøret seg i to hovedbronkier, dannet av uregelmessige plater av hyalin brusk med bindevev mellom.

Delingsstedet kalles bifurkaturen (bifurcatio tracheae), hvor en oppstikkende bruskkam (carina) skiller den høyre og venstre hovedbronkus. Den høyre er litt kortere og står mer steilt enn den venstre, noe som har betydning ved bronkoskopi eller annen undersøkelse av bronkiene; derfor vil også eventuelle fremmedlegemer lettere havne i høyre bronkus enn i den venstre.

I lungene deler bronkiene seg i lappebronkier, tre på høyre og to på venstre side. Disse deler seg igjen i til sammen ti segmentbronkier på hver side. Denne oppsplittingen av bronkiene til stadig mindre enheter gir dem en viss likhet med grenene på et tre («bronkialtreet»). De minste rørene, bronkiolene, har ikke bruskkledning, men glatt muskulatur som gjennom det autonome nervesystem kan regulere deres innvendige hulrom (lumen).

Mens luftrøret er innvendig kledd med et flerradet sylinderepitel med flimmerhår (cilier), hvor det er slimproduserende begerceller innimellom, er bronkiene på samme måte kledd med respiratorisk epitel. Dette avflates imidlertid mer og mer jo mindre bronkiene og bronkiolene blir, og i de minste grenene mangler begercellene helt.

Bronkiolene fortsetter å dele seg i stadig mindre grener. De minste kalles respiratoriske bronkioler fordi de ikke lenger har en sammenhengende glatt vegg, men delvis består av lungeblærer eller alveoler (alveoli pulmonis). Via alveolgangene ender de blindt i ansamlinger av luftholdige lungeblærer – lungenes funksjonelle enheter – hver med en diameter på cirka 0,1 mm.

De tynne blæreveggene danner et gitter som til sammen utgjør en flate på cirka 140 m². De består av et dobbelt lag plateepitelceller (pneumocytter type I), ett lag fra hver alveole, med et kapillarnett imellom. Kapillarene dannes av grener fra lungearterien som leder oksygenfattig blod.

Gassutvekslingen finner dermed sted ved diffusjon gjennom to svært tynne vegger (under 0,001 mm): en alveolvegg og en kapillarvegg. Det er av største betydning å ha så mange vegger som mulig intakt i lungene, da blodets oksygenopptak er direkte avhengig av dette. Sykdommer som destruerer lungevevet (som emfysem), gir derfor merkbart pustebesvær.

Her og der sitter det andre celler i alveolveggene (pneumocytter type II), de utskiller et stoff (surfaktant) som er en kompleks blanding av glykolipoproteiner.

Dette stoffet danner en tynn film over den delen av alveolveggen som vender mot luftrommet, og bidrar til å redusere overflatespenningen i veggen, slik at alveolene holdes konstant elastiske og utspilte og hindres i å kollabere (falle sammen) under og etter utåndingsfasen hvor lungene blir mindre. Derved blir arbeidet med å utvide lungene under innåndingen betydelig mindre.

Oksygentrykket er større i alveolluften enn i blodet. Derfor vandrer oksygenmolekyler fra alveolene og over i blodet inntil trykkforskjellen er utlignet. Karbondioksidmolekyler vandrer den motsatte veien fordi denne gassen finnes i større konsentrasjon i blodet enn i alveolluften. Innåndingsluften inneholder cirka 21 prosent oksygen og bare 0,04 prosent karbondioksid, mens konsentrasjonene i utåndingsluften er henholdsvis 16,3 prosent og 4,5 prosent.

Lunge- eller pulmonalarteriene (arteriae pulmonales) fører oksygenfattig blod fra høyre hjertekammer og til lungene. Under respirasjonen samles det oksygenrike blodet i vener fra alveolenes kapillarer; det går to hovedgrener (venae pulmonales) ut fra hver lungehilus og til hjertets venstre forkammer. Dette kretsløpet, fra høyre hjertekammer, gjennom lungene og til venstre forkammer i hjertet, kalles lungekretsløpet eller det lille kretsløp.

Kretsløpet ble først forstått og beskrevet av den engelske legen William Harvey (1578–1657) i 1628.

Lungevevet selv, sammen med pleura, bronkialveggene, lymfeknutene etc., får sin egen blodforsyning fra bronkialarteriene (arteriae bronchiales) som er små sidegrener fra aorta.

Dette volumet som vi puster inn og ut kalles tidevolum. Ved muskelarbeid kan åndedrettet bli sterkere og forseres slik at luftopptaket kan økes fra hvileåndedrettets 6–7 liter per minutt til cirka 100 liter per minutt. Trente unge menn kan ved maksimalt forsert pusting (hyperventilasjon), som riktignok bare kan holdes ved like kort tid, komme opp i cirka 200 liter per minutt.

Etter en rolig inspirasjon på cirka 500 ml kan det ved forsert inspirasjon opptas ytterligere cirka 3300 ml luft som kalles komplementærluft (inspiratorisk reservevolum). Etter en rolig utånding (ekspirasjon) på 500 ml kan det ytterligere utåndes cirka 1000 ml såkalt reserveluft. Summen av disse tre størrelsene (det vil si tidevolum + komplementærluft + reserveluft, cirka 4,8 liter) kalles lungenes vitalkapasitet.

Selv etter en forsert ekspirasjon vil lungene imidlertid inneholde om lag én liter luft som ikke kan utåndes. Denne residualluften utgjør sammen med vitalkapasiteten lungenes totalkapasitet, som er cirka seks liter hos en storvokst mann. Vitalkapasiteten avhenger av kjønn, kroppshøyde og alder og varierer normalt mellom tre og seks liter. Vitalkapasiteten er nedsatt ved mange lungelidelser og kan måles ved lungefunksjonsprøver.