lungene

Hver lunge består av flere lungelapper (lobi pulmonis) som er skilt fra hverandre ved dype spalter (fissurae) som delvis går på skrå og nesten når helt inn til lungehilus.

Den venstre lungen er noe mindre enn den høyre og har to lapper; en øvre lapp (lobus superior) og en nedre lapp (lobus inferior). Den høyre lungen har tre lapper, i tillegg til den øvre og nedre lappen også en midtlapp (lobus medius).

Hver av lungene er videre inndelt i ti segmenter eller underavsnitt. På venstre side kan det av og til bare være ni segmenter. Segmentene er bestemt av den innvendige oppdelingen av bronkiene og blodkarene, og kan ikke sees på lungeoverflaten. Inndelingen i segmenter har betydning for lungekirurgien, fordi ett eller flere segmenter kan fjernes uten at hele lungen skades. Hvert segment er inndelt i smålapper (lobuli) av en størrelsesorden på mellom 5 og 30 millimeter.

Hver lunge er overalt kledd med en tynn, gjennomsiktig hinne kalt lungehinnen (pleura visceralis), som består av et enlaget plateepitel. Den kler også overflaten av spaltene mellom lungelappene, og når helt inn til lungehilus. Ved lungehilus går lungehinnen over i den tilsvarende brysthinnen (pleura parietalis). Brysthinnen kler brystskilleveggen, innsiden av brysthulen og mellomgulvets overside.

Ettersom brysthinnen og lungehinnen går over i hverandre, danner de en lufttett, dobbeltvegget sekk, den såkalte lungesekken (pleura), slik at hver lunge er innebygget i en serøs «hule» (cavitas pleuralis). Epitelet her er på samme måte som bukhinnen betegnet som mesotel (på grunn av sin mesodermale opprinnelse). Spalten mellom de to hinnene i lungesekken inneholder et tynt væskelag som gjør at de speilglatte flatene kan henge sammen og gli friksjonsløst mot hverandre ettersom brystkassen beveger seg og forandrer fasong når vi puster. Fordi rommet er helt lufttett, vil vedhengskraften (adhesjonen) mellom de to lungesekkbladene medføre at lungene må følge brystkassens form og utvide seg når vi puster inn.

I høyde med fjerde brystvirvel deler luftrøret (trachea) seg i to hovedbronkier. Hovedbronkiene er dannet av uregelmessige, hesteskoformede ringer av hyalin brusk med bindevev mellom. Delingsstedet på luftrøret kalles bifurkaturen (bifurcatio tracheae), hvor en oppstikkende bruskkam (carina) skiller den høyre og venstre hovedbronkien (bronchus principalis dexter & sinister). Den høyre hovedbronkien er litt kortere og står mer steilt enn den venstre, noe som har betydning ved undersøkelse av bronkiene, for eksempel med bronkoskopi. Fremmedlegemer vil også lettere havne i høyre bronkie enn i den venstre.

I lungene deler bronkiene seg i lappebronkier (bronchi lobares); tre på høyre og to på venstre side, tilsvarende antall lungelapper. Disse deler seg igjen i til sammen ti segmentbronkier på hver side. Denne oppsplittingen av bronkiene til stadig mindre enheter gir dem en viss likhet med grenene på et tre («bronkialtreet»). De minste rørene, bronkiolene, har ikke bruskkledning, men glatt muskulatur som gjennom det autonome nervesystemet kan regulere deres innvendige hulrom (lumen).

Innsiden av det cirka ti centimeter lange luftrøret (trachea) er kledd med et flerradet sylinderepitel med flimmerhår (cilier) med slimproduserende begerceller innimellom. Også innsiden av bronkiene er kledd med respiratorisk epitel, hvor det er begerceller innimellom. Epitellaget avflates imidlertid mer og mer jo mindre bronkiene og bronkiolene blir, og i de minste grenene mangler ciliene og begercellene helt.

Bronkiolene fortsetter å dele seg i stadig mindre grener. De minste kalles respiratoriske bronkioler, fordi de ikke lenger har en sammenhengende glatt vegg, men delvis består av lungeblærer eller alveoler (alveoli pulmonis) hvor det foregår respirasjon. Via alveolgangene ender bronkiolene blindt i ansamlinger av luftholdige lungeblærer (alveoler). Lungeblærene er lungenes funksjonelle enheter. Lungeblærene har en diameter på cirka 0,1 millimeter.

De tynne blæreveggene danner et gitter som til sammen utgjør en flate på cirka 140 kvadratmeter. Hver vegg består av et dobbelt lag plateepitelceller (pneumocytter type I), ett lag fra hver alveol, med et nett av små blodårer (kapillarer) imellom. Kapillarene dannes av grener fra lungearterien som leder oksygenfattig blod.

Gassene i luften må derfor gå (diffundere) over to svært tynne vegger (under 0,001 millimeter): en alveolvegg og en kapillarvegg. Blodets oksygenopptak har en direkte sammenheng med antall vegger. Sykdommer som destruerer lungevevet (som emfysem), gir derfor merkbart pustebesvær.

Her og der sitter det andre celler i alveolveggene (pneumocytter type II) som skiller ut et stoff som kalles surfaktant. Sammen med sekret fra bronkiolenes Clara-celler danner det en tynn film over den delen av alveolveggen som vender mot luftrommet, og bidrar til å redusere overflatespenningen i veggen, slik at alveolene holdes konstant elastiske og utspilte og hindres i å falle sammen under og etter utpust, hvor lungene blir mindre. Derved blir arbeidet med å utvide lungene under innpust betydelig mindre.

Oksygentrykket er større i alveolluften enn i blodet. Derfor vandrer oksygenmolekyler fra alveolene og over i blodet inntil trykkforskjellen er utlignet. Karbondioksidmolekyler vandrer den motsatte veien fordi denne gassen finnes i større konsentrasjon i blodet enn i alveolluften. Innåndingsluften inneholder cirka 21 prosent oksygen og bare 0,04 prosent karbondioksid, mens konsentrasjonene i utåndingsluften er henholdsvis 16,3 prosent og 4,5 prosent.

Lungearteriene (arteriae pulmonales) fører oksygenfattig blod fra hjertets høyre hovedkammer og til lungene. Under respirasjonen samles det oksygenrike blodet i venene fra alveolenes kapillarer; det går to hovedgrener (venae pulmonales) ut fra hver lungehilus og til hjertets venstre forkammer. Dette kretsløpet, fra høyre hovedkammer, gjennom lungene og til venstre forkammer i hjertet, kalles lungekretsløpet eller det lille kretsløp. Se blodomløpet.

Lungevevet selv, sammen med lungesekken, bronkialveggene og lymfeknutene, får sin egen blodforsyning fra bronkialarteriene (arteriae bronchiales) som er små sidegrener fra aorta.