lungene

Hver lunge består av flere lungelapper (lobi pulmonis) som er skilt fra hverandre ved dype spalter (fissurae) som når nesten helt inn til lungehilus.

Den venstre lungen er noe mindre enn den høyre lungen, og har to lapper: en øvre lapp (lobus superior) og en nedre lapp (lobus inferior). Den høyre lungen har i tillegg til den øvre og nedre lappen også en midtlapp (lobus medius).

Hver av lungene er videre inndelt i ti segmenter eller underavsnitt. På venstre side kan det av og til bare være ni segmenter. Segmentene er bestemt av den innvendige oppdelingen av bronkiene og blodkarene. Segmentene kan ikke sees på lungeoverflaten. Inndelingen i segmenter har betydning for lungekirurgien, fordi ett eller flere segmenter kan fjernes uten at hele lungen skades.

Hver lunge er overalt kledd med en tynn, gjennomsiktig hinne kalt lungehinnen (pleura visceralis). Lungehinnen består av et enlaget plateepitel. Den kler også overflaten av spaltene mellom lungelappene, og når helt inn til lungehilus. Ved lungehilus går lungehinnen over i den tilsvarende brysthinnen (pleura parietalis). Brysthinnen kler brystskilleveggen, innsiden av brysthulen og mellomgulvets overside.

Ettersom brysthinnen og lungehinnen går over i hverandre, danner de en lufttett, dobbeltvegget sekk, den såkalte lungesekken (pleura). Denne er på samme måte som bukhinnen laget av mesotel. Spalten mellom de to hinnene i lungesekken inneholder et tynt væskelag som gjør at de speilglatte flatene kan henge sammen og gli friksjonsløst mot hverandre ettersom brystkassen beveger seg og forandrer fasong når vi puster. Fordi rommet er helt lufttett, vil vedhengskraften (adhesjon) mellom de to lungesekkbladene medføre at lungene må følge brystkassens form og utvide seg når vi puster inn.

I høyde med fjerde brystvirvel deler luftrøret seg i to hovedbronkier. Hovedbronkiene er dannet av uregelmessige plater av hyalin brusk med bindevev mellom. Delingsstedet kalles bifurkaturen (bifurcatio tracheae), hvor en oppstikkende bruskkam (carina) skiller den høyre og venstre hovedbronkien. Den høyre hovedbronkien er litt kortere og står mer steilt enn den venstre, noe som har betydning ved undersøkelse av bronkiene, for eksempel med bronkoskopi. Fremmedlegemer vil også lettere havne i høyre bronkie enn i den venstre.

I lungene deler bronkiene seg i lappebronkier, tre på høyre og to på venstre side. Disse deler seg igjen i til sammen ti segmentbronkier på hver side. Denne oppsplittingen av bronkiene til stadig mindre enheter gir dem en viss likhet med grenene på et tre («bronkialtreet»). De minste rørene, bronkiolene, har ikke bruskkledning, men glatt muskulatur som gjennom det autonome nervesystemet kan regulere deres innvendige hulrom (lumen).

Innsiden av luftrøret (trachea) er kledd med et flerradet sylinderepitel med flimmerhår med slimproduserende begerceller innimellom. Innsiden av bronkiene er derimot kledd med respiratorisk epitel, hvor det også er begerceller innimellom. Dette avflates imidlertid mer og mer jo mindre bronkiene og bronkiolene blir, og i de minste grenene mangler begercellene helt.

Bronkiolene fortsetter å dele seg i stadig mindre grener. De minste kalles respiratoriske bronkioler, fordi de ikke lenger har en sammenhengende glatt vegg, men delvis består av lungeblærer eller alveoler (alveoli pulmonis) hvor det foregår respirasjon. Via alveolgangene ender bronkiolene blindt i ansamlinger av luftholdige lungeblærer (alveoler). Lungeblærene er lungenes funksjonelle enheter. Lungeblærene har en diameter på cirka 0,1 millimeter.

De tynne blæreveggene danner et gitter som til sammen utgjør en flate på cirka 140 kvadratmeter. De består av et dobbelt lag plateepitelceller (pneumocytter type I), ett lag fra hver alveole, med et nett av små blodårer (kapillarer) imellom. Kapillarene dannes av grener fra lungearterien som leder oksygenfattig blod.

Gassene i luften må derfor gå (diffundere) over to svært tynne vegger (under 0,001 millimeter): en alveolvegg og en kapillarvegg. Blodets oksygenopptak har en direkte sammenheng med antall vegger. Sykdommer som destruerer lungevevet (som emfysem), gir derfor merkbart pustebesvær.

Her og der sitter det andre celler i alveolveggene (pneumocytter type II) som skiller ut et stoff som kalles surfaktant. Det danner en tynn film over den delen av alveolveggen som vender mot luftrommet, og bidrar til å redusere overflatespenningen i veggen, slik at alveolene holdes konstant elastiske og utspilte og hindres i å falle sammen under og etter utpust, hvor lungene blir mindre. Derved blir arbeidet med å utvide lungene under innpust betydelig mindre.

Oksygentrykket er større i alveolluften enn i blodet. Derfor vandrer oksygenmolekyler fra alveolene og over i blodet inntil trykkforskjellen er utlignet. Karbondioksidmolekyler vandrer den motsatte veien fordi denne gassen finnes i større konsentrasjon i blodet enn i alveolluften. Innåndingsluften inneholder cirka 21 prosent oksygen og bare 0,04 prosent karbondioksid, mens konsentrasjonene i utåndingsluften er henholdsvis 16,3 prosent og 4,5 prosent.

Lungearteriene (arteriae pulmonales) fører oksygenfattig blod fra høyre hjertekammer og til lungene. Under respirasjonen samles det oksygenrike blodet i venene fra alveolenes kapillarer; det går to hovedgrener (venae pulmonales) ut fra hver lungehilus og til hjertets venstre forkammer. Lungekretsløpet kalles også det lille kretsløpet. Fra hjertets høyre hovedkammer. Dette kretsløpet, fra høyre hjertekammer, gjennom lungene og til venstre forkammer i hjertet, kalles lungekretsløpet eller det lille kretsløp. Se blodomløpet.

Lungevevet selv, sammen med lungesekken, bronkialveggene og lymfeknutene, får sin egen blodforsyning fra bronkialarteriene (arteriae bronchiales) som er små sidegrener fra aorta.