Patologi er det samme som sykdomslære. Patologi omfatter både å forstå sykdomsmekanismer (patogenese), å forklare hvordan forandringer i celler og vev forårsaker sykdom og hvilke symptomer disse kan gi.
Generell patologi omfatter prinsippene for sykelige forandringer, for eksempel hvordan betennelsesprosesser, sirkulasjonsforstyrrelser og svulster foregår i vev. Spesiell patologi omfatter sykdommer i hvert enkelt organ eller organsystem, der prinsippene for sykelige forandringer brukes til å forstå kjente sykdommer i de enkelte organene.
Ved å kjenne prinsippene i den generelle patologien og kombinere dem med kunnskap i anatomi og fysiologi, kan den spesielle patologien relativt logisk forklare variasjonene i symptomer og funn pasienter kan ha ved en spesiell sykdom eller tilstand.
Historisk har obduksjon, altså undersøkelse av døde kropper, vært en viktig kilde til ny kunnskap innen sykdomslære. Dette gjelder fortsatt, men i dagens patologilaboratorier dominerer diagnostikk knyttet til levende mennesker. Dette foregår ved at behandlende leger ved sykehus, fastleger og privatpraktiserende spesialister sender prøver fra pasienten sammen med en bestilling (rekvisisjon) der legen forklarer den kliniske problemstillingen knyttet til prøven.
Obduksjoner gjøres også i faget rettsmedisin, men da vil påtalemyndigheten (politiet) være rekvirent.
Arbeidsmetodene som brukes er både makroskopiske undersøkelser og mikroskopiske metoder. Makroskopisk undersøkelse innebærer å beskrive og dokumentere, med bruk av bilder, organforandringer man kan se med det blotte øye, for eksempel en svulst i brystvev eller et sår i magesekken.
Mikroskopiske metoder innbefatter undersøkelser av vev (histologi) og løsrevne celler (cytologi) med ulike fargemetoder, immunologiske teknikker og påvisning av genforandringer.
En stor andel av prøvene undersøkes både med såkalte rutinefargemetoder og immunhistokjemi. Dette er en immunologisk teknikk som påviser bestemte proteiner i cellene og brukes både til å klassifisere kreftsvulster og til å dokumentere forekomsten for eksempel av et virus i cellene.
Molekylær patologi vil si å undersøke vev og celler for forandringer på gennivå. En jevnt økende andel av prøvene, særlig fra kreftpasienter, undersøkes for slike forandringer. De gir viktig informasjon om prognose og/eller behandlingsalternativ for ulike typer kreft.
Digital patologi innebærer å granske skannede bilder av celler og vev på skjerm istedenfor i mikroskop. Dette brukes i økende grad. Digital patologi gjør det lettere å samarbeide med andre patologer om vanskelige prøver fordi bilder da kan deles. I tillegg åpner denne teknologien for nye diagnostiske metoder som bildeanalyse, prescreening av prøver og maskinell dyplæring, såkalt kunstig intelligens.
Faget patologi har en sentral plass i moderne pasientbehandling. Det bygger på patologisk anatomi og har som oppgave å gi behandlende (kliniske) leger en diagnose basert på innsendte prøver. Disse kan bestå av enkeltceller i suspensjon, såkalt celleprøve (cytologi), eller av en vevsprøve (biopsi) der cellene har beholdt sin opprinnelige plassering i vevet. Vevsprøvene kan være en mindre vevsbit (biopsi) eller et større preparat fjernet ved operasjon.
Patologiavdelinger mottar rekvisisjoner og prøvemateriale med ulike problemstillinger både fra sykehusleger, fastleger og privatpraktiserende spesialister. Mange problemstillinger er knyttet til å påvise eller avkrefte at det foreligger kreft, eventuelt kartlegge spredning fra kreft og hvilken type kreft det er snakk om.
De fleste prøvene er fra hud, mage-tarmkanalen og livmorhals, sistnevnte som del av screeningprogrammet for å avsløre tidlig stadier av livmorhalskreft. Andre eksempler på vanlige prøver er fjernede føflekker ved mistanke om føflekkreft og biopsier fra mage-tarmkanalen ved mistanke om tarmkreft. Det tas imidlertid også tallrike andre prøver fra alle kroppens organer med spørsmål om kreft, samt akutte eller kroniske betennelsessykdommer.
Svaret sendes tilbake til bestilleren (rekvirenten). Svaret inneholder en oppsummert problemstilling formulert fra rekvirenten og patologens svar på problemstillingen. I svarrapportene følges oftest maler («oppskrifter» eller prosedyrer) som innebærer at all informasjon som er viktig for den videre behandlingen og oppfølgingen av pasienten er med i svaret. Slike maler utarbeides i fagmiljøene og er basert på Helsedirektoratets retningslinjer, eventuelt supplert med internasjonale anbefalinger.
Dagens pasientbehandling innebærer at mange ulike medisinske spesialiteter må samarbeide for å gi pasienten korrekt diagnose og oppfølging. I særlig grad gjelder dette kreftbehandling. For å sikre at all relevant informasjon om pasienten er til stede før valg av videre behandling, samles spesialistene i multidisiplinære (MDT)-møter. I slike møter vises gjerne radiologiske bilder og histologiske eller cytologiske funn slik at kirurger og kreftleger (onkologer) gis best mulig grunnlag for å velge riktig behandling for den enkelte pasient.
En patolog er en spesialist i patologi. For å utdanne seg til patolog må man først gjennomføre medisinstudiet og første del av spesialistforløpet, LIS1. Den andre delen av spesialiseringen kalles LIS2. Det kreves til sammen fem års tjeneste i utdanningsstilling, samt til sammen 200 timer teoretisk kurs for å oppnå spesialistgodkjenning. I 2021 var det omkring 330 patologer i Norge.
Patologiavdelingene er i all hovedsak organisert som offentlige laboratorier ved sykehus i Norge. Det er til sammen 17 avdelinger i Norge:
I tillegg finnes to private laboratorier, Fürst og Unilabs i Oslo, der særlig Fürst mottar et stort antall prøver fra hele landet.
Store medisinske leksikon
Kommentarer
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.