dødsstivhet

Dødsstivhet, stivhet og fasthet i all muskulatur, inntrer gradvis etter døden. Det biokjemiske grunnlaget for dødsstivheten beror på at musklenes innhold av ATP (adenosintrifosfat) faller under en viss konsentrasjon, og at dette påvirker muskelproteinene (aktin og myosin). Ved nedbrytning av ATP øker melkesyreinnholdet i muskelen betydelig. Likeledes øker innholdet av ATP-nedbrytningsproduktet hypoxantin. Måling av hypoxantinnivå i for eksempel øyevæske fra lik benyttes til dødstidspunktbestemmelse.

Dødsstivheten begynner vanligvis 2–5 timer etter døden og når vanligvis et maksimum innen 12 timer og forsvinner så gradvis i løpet av 1–3 dager. Som regel kan stivheten først kjennes i halsens muskler, deretter brer den seg til tyggemusklene og andre muskler i ansiktet, videre til kroppens muskulatur, så til armene og til sist kommer stivheten i bena. Dødsstivheten forsvinner først i halsen og kroppen, sist i føttene.

Fordi alle biokjemiske prosessers hastighet øker med økende temperatur, er også dødsstivhetens utvikling og forsvinning avhengig av omgivelsestemperaturen. Dersom det er riktig varmt, forsvinner dødsstivheten hurtig. Dødsstivheten kommer også raskere jo sterkere og mer langvarig muskelaktiviteten var like før døden. Hos soldater død under langvarig stormangrep er dødsstivhet blitt observert like etter døden. Hos barn og hos utmagrede pasienter kommer dødsstivheten tidligere enn hos andre mennesker. På grunn av stor individuell variasjon og påvirkning av omgivelsestemperatur, og muskulaturens ATP-innhold, gir vurdering av dødsstivhet kun et grovt grunnlag for å vurdere dødstidspunktet.