schizofreni

Man mener i dag at schizofreni skyldes forstyrrelser i hjernens normale utvikling (nevroutviklingsforstyrrelse). Schizofreni kan derfor sies å være en primært biologisk sykdom hvor symptomene først og fremst er av psykisk og adferdsmessig art. Familie-, tvilling- og adopsjonsundersøkelser viser da også at arvemessige forhold spiller en utvilsom rolle for utviklingen av sykdommen. Mens risiko for å utvikle schizofreni er omkring én prosent i befolkningen som helhet, er risikoen for selv å utvikle schizofreni omkring 40–50 prosent hvis begge foreldre lider av schizofreni, og omkring 15–20 prosent hvis én av foreldrene lider av schizofreni. Hvis den ene i et enegget tvillingpar lider av schizofreni, er sjansen for at den andre også skal lide av schizofreni 23–39 prosent mot 9–20 prosent hos toeggede tvillinger. Samlet sett indikerer tvillingstudier at heritabiliteten for schizofreni (den andelen som antas å være knyttet til biologiske forhold uavhengig av miljø) å være mellom 0,7–0,8. Men at det ikke er full konkordans mellom eneggede tvillinger (de er i utgangspunktet genetisk like) viser at også andre faktorer enn arv har innvirkning på risiko for sykdomsutvikling.

Arvegangen er ikke kjent. Men dagens kunnskapsfront tilsier at det ikke overføres en spesifikk genetisk risiko for å utvikle schizofreni. I familiene til pasienter som lider av schizofreni finnes også risiko for å utvikle andre lidelser innenfor schizofreni spektrum, slik som schizoaffektiv eller schizotyp lidelse.

Intrauterine sykdommer kan føre til utvikling av schizofreni senere i livet. Epidemiologiske undersøkelser har også vist at fosterskader på grunn av hunger og fødselskomplikasjoner med hjerneskade øker risikoen for senere utvikling av schizofreni. Det er i dag også kjent at kromosomavvik så vel som (sjeldne) medfødte metabolske sykdommer som rammer sentralnervesystemet, kan føre til schizofreni. Alvorlige hodeskader kan også fremkalle et schizofrent syndrom. Det er sannsynlig at også andre biologiske forhold kan spille en rolle, uten at dette er kjent i dag.

Ved schizofreni kan det påvises noe tynnere grå substans enn hos friske personer, men den gjennomsnittlige reduksjonen i volum er svært liten. Det er særlig hjernens pannelapp (frontallapp) og isselapp (parietallapp) samt i mindre grad hippocampus som er rammet. Undersøkelser av hvit substans tyder i retning av at schizofreni også er knyttet til forstyrrelser i forbindelsene mellom hjerneområder - særlig mellom midtre/øvre tinninglapp (temporal cortex) og fremre pannelapp (prefrontal cortex). Oppfølging av ungdom med høy genetisk risiko viser økende volumreduksjon hos de som utvikler sykdom sammenliknet med de som ikke utvikler sykdom, hvilket tyder på at det foregår en aktiv sykdomsprosess i forkant av utviklingen av psykotiske symptomer.

I hvilken grad oppvekst og familieforhold kan føre til utvikling av schizofreni, er omdiskutert. Schizofreni forekommer i alle kulturer med tilnærmet samme hyppighet (én prosent). Dette så vel som rådende kunnskap taler derfor klart imot at schizofreni kan forklares som et resultat av dårlige oppvekstforhold alene, for eksempel dårlige mødre, slik man tidligere feilaktig antok. Derimot er det neppe tvil om at familieforhold kan påvirke forløpet av lidelsen, slik det gjelder for all somatisk og psykisk lidelse og sykdom. Det å bo i by og flytting er vist å være klare risikofaktorer for utvikling av schizofreni, og sosialt stress og negative livshendelser kan utløse schizofreni. Det er mulig at slike forhold også kan øke sårbarheten for sykdomsutvikling. Bruk av cannabis hos ungdom ser ut til å øke risikoen for å utvikle schizofreni, men synes også å kunne bidra til et mer komplisert forløp. Generelt gjelder at misbruk av alle former for rusmidler inklusive anabole steroider kan forverre alvorligheten av sykdommen. Psykologisk behandling i ulike former og psykososiale tiltak generelt er derfor viktig både for å redusere faren for utvikling av schizofreni og i behandlingen av sykdommen når den først har brutt ut.

De fleste vil i dag forstå schizofreni i en stress-sårbarhetsmodell. De biologiske forholdene er forbundet med forandringer i fronto-striatale-temporale hjernedeler med tilhørende nevrokjemiske og fysiologiske funksjonsforstyrrelser. Disse forandringene faller sammen med svikt i evnen til å bearbeide og differensiere (forstå) nyanser i sosiale samspill, noe som medfører kontaktproblemer, tenkningsproblemer, sanseproblemer og tilhørende sosial mestringssvikt, angst og depresjon. Ved ytre belastninger, vanskelige familieforhold eller bruk av rusmidler som for eksempel hasj, marihuana, amfetamin, utløses lidelsen.

Hallusinasjoner betegner en sanseopplevelse uten at det foreligger stimulering av det aktuelle sanseorganet. Eksempler er syns- eller hørselsopplevelser, hudfornemmelser og smaks- eller luktopplevelser. Personen opplever dette som virkelig. Hallusinasjoner kan derfor også kalles sansebedrag. Den mest vanlige formen for hallusinasjoner er hørselshallusinasjoner (høre en stemme ingen andre kan høre, eller høre høyt en tanke inne i hodet). Stemmene kan oppleves som om de løpende kommenterer pasienten, ofte i negative ordelag, men det kan også være to eller flere stemmer som snakker sammen. Stemmer som snakker direkte til personen og kommanderer denne til å utføre bestemte handlinger kan også forekomme.

Vrangforestillinger er forestillinger som er feilaktige og fastholdes på tross av informasjon om manglende riktighet. Vrangforestillinger kan noen ganger ha en karakter som gjør at de for andre virker mulige, og derfor ikke blir oppfattet som uttrykk for en alvorlig psykisk lidelse. Eksempelvis overbevisning om å ha en fysisk sykdom eller å bli bedratt av sin partner. Andre ganger kan vrangforestillingene fremstå som klart mer påfallende slik at mistanken om at personen er syk vekkes. Eksempler på dette er bisarre forestillinger av typen at man mener man er blitt kidnappet av romvesener eller at det i løpet av natten er installert en radiosender i ens kropp. Selvhenføring er også vanlig. Personen kan mene at radio eller TV omtaler dem «mellom linjene». Noen kan også oppleve seg selv som direkte styrt av utenforstående krefter.

Noen pasienter fremviser et primært tap av motivasjon (apati). De mangler entusiasme og engasjement. Andre kan tilsynelatende helt mangle evnen til målrettede handlinger. Da foreligger det som regel en hebefren form. Personer som lider av schizofreni opplever glede ved de samme hendelsene som gleder andre, men de vil i større grad mangle forventningen om glede knyttet til fremtidige hendelser. Et annet negativt symptom er manglende kommunikasjon av følelser gjennom kroppsspråk og ansiktsmimikk. Pasienten fremstår som følelsesflat og uengasjert.

Samlet sett innebærer positive og negative symptomer at en person som lider av schizofreni vil vise sosial eller arbeidsmessig funksjonssvikt, eventuelt fungere på et betydelig lavere nivå enn før sykdommen brøt ut. Personer som lider av schizofreni kan oppleve at de endrer seg og mister sin identitet. Det er forbundet med sterk angst (panangst). Mange vil også oppleve depresjoner, spesielt i løpet av behandlingen når de får forståelse for sykdommen og sin situasjon. Selvmord kan forekomme.

De fleste personer som lider av schizofreni har det psykisk svært vondt. De lider i det stille og vil - ubehandlet - forsøke å holde seg borte fra for mye kontakt med andre mennesker. Voldsepisoder er ikke regelen, men kan forekomme hvis de psykotiske symptomene er uttalte med tilhørende sterk angst. De få som kan bli voldelige, vil reagere slik fordi de i sin psykotiske verden føler seg truet, ofte på livet, og derfor slik de opplever det, forsvarer seg. Ubehandlet kan enkelte også bli voldelige fordi de kommanderes av stemmer. De fleste med storhetsforstillinger vil leve med disse uten at de på noen måte er truende mot eller skader andre mennesker. Systematisk vold som ledd i at pasienten lever ut sine vrangforestillinger, for eksempel kall, er ekstremt sjelden. De få som viser vedvarende voldelig adferd blir behandlet på såkalte sikkerhetsavdelinger (lukkede psykiatrisk avdelinger med særlig høy bemanning og grad av sikkerhet).

Hebefren schizofreni (av Hebe, ungdommens gudinne i gresk mytologi). Den hebefrene (desorganiserte) formen for schizofreni debuterer i ungdomstiden eller tidlig voksen alder (herav det tidligere navnet ungdomssløvsinn). Debutsymptomer er gjerne tilbaketrekning fra kontakt, svikt i arbeid eller skole, endring i døgnrytme og avvikende atferd for øvrig, atferd som ofte av utenforstående i begynnelsen kan oppfattes som latskap eller ungdommelig protest. Mange utvikler et rusmiddelmisbruk. Først etter måneder, eventuelt opptil et år, utvikles mer uttalte symptomer som peker mot diagnosen schizofreni.

Den katatone formen rammer gjerne litt eldre personer (20–40 år). Tilstanden veksler mellom urofaser, som kan være forbundet med meningsløs og ofte bisarr atferd (timevis banking av hodet mot vegg) og såkalte stupor-perioder hvor personen tilsynelatende går helt i stå. Noen kan bli stående stivt i helt ekstreme kroppsstillinger i timevis (katalepsi). Personen vil dessuten ofte gjøre det motsatte av hva han blir bedt om.

Den paranoide formen for schizofreni rammer gjerne personer i 30-årsalderen og eldre. Vrangforestillinger ved klar bevissthet er nøkkelsymptomet. Det vil også være andre symptomer som peker i retning av schizofreni. Selvhenføring i betydningen av at hendelser omkring en oppfattes og forklares som relatert til egen person er regelen, selv om det for andre virker fullstendig uforståelig. Det kan også foreligge kommanderende eller truende stemmer, men det kreves ikke hallusinasjoner for at diagnosen skal stilles.

Forfølgelses- eller forgiftningsforestillinger, som oftest av andre vil bli oppfattet som klart meningsløse og lite plausible, er vanlige for ett eller flere andre symptomer forenlig med schizofreni slik dette er omtalt over. Noen kan også være overbevist om å være av edel herkomst selv om dette ikke kan dokumenteres, eller ha en overbevisning om å ha et særlig kall i livet. Ved nærmere samtale vil «kallet» gjerne fremstå som grandiost og så usannsynlig at de fleste vil oppfatte det som klart virkelighetsfjernt.

I motsetning til hva forholdet er ved vedvarende ikke-schizofren paranoid psykose, vil det ved paranoid schizofreni også foreligge andre symptomer på schizofreni.