Schizofreni, spaltet sinn, alvorlig psykisk lidelse (psykose) over minst én måned kjennetegnet ved forandringer i tenkning (assosiasjonsforstyrrelser), sansning (persepsjon) og regulering av affekter (affektavflatning), tilbaketrekning fra kontakt (autisme) og uttalt handlingsambivalens samtidig som den intellektuelle kapasiteten for øvrig kan være bevart, og personen er ved klar bevissthet.

Schizofreni utgjør den største pasientgruppen med psykose ved norske psykiatriske institusjoner. Livstidsrisikoen for å utvikle schizofreni er én prosent. Omkring 600 personer diagnostiseres hvert år for første gang som lidende av schizofreni. Til enhver tid vil cirka tre promille av befolkningen lide av schizofreni. Lidelsen er antagelig litt hyppigere hos menn enn hos kvinner (1,4:1). Menn viser tidligere funksjonssvikt enn kvinner. Flertallet blir syke før 30-årsalder; debut etter 35 år er sjelden. Omtrent ti prosent kommer til behandling før fylte 18 år («Early Onset»). Sykdomsstart før fylte 13 år («Very Early Onset») er svært sjelden. Anslagsvis 20 prosent utvikler sykdommen etter fylte 40 («Late onset»). Schizofreni er en svært kostnadskrevende sykdom.

Schizofreni oppfattes i dag som en fellesbetegnelse for en gruppe lidelser som har tilnærmet samme symptomer og forløp. Det er derfor mer korrekt å snakke om et syndrom eller «gruppen av schizofrene lidelser» heller enn om schizofreni som en veldefinert lidelse med en felles årsak.

Man mener i dag at schizofreni skyldes forstyrrelser i hjernens normale utvikling (nevroutviklingsforstyrrelse). Schizofreni kan derfor sies å være en primært biologisk sykdom hvor symptomene først og fremst er av psykisk og adferdsmessig art. Familie-, tvilling- og adopsjonsundersøkelser viser da også at arvemessige forhold spiller en utvilsom rolle for utviklingen av sykdommen. Mens risiko for å utvikle schizofreni er omkring én prosent i befolkningen som helhet, er risikoen for selv å utvikle schizofreni omkring 40–50 prosent hvis begge foreldre lider av schizofreni, og omkring 15–20 prosent hvis én av foreldrene lider av schizofreni. Hvis den ene i et enegget tvillingpar lider av schizofreni, er sjansen for at den andre også skal lide av schizofreni 23–39 prosent mot 9–20 prosent hos toeggede tvillinger. Samlet sett indikerer tvillingstudier at heritabiliteten for schizofreni (den andelen som antas å være knyttet til biologiske forhold uavhengig av miljø) å være mellom 0,7–0,8. Men at det ikke er full konkordans mellom eneggede tvillinger (de er i utgangspunktet genetisk like) viser at også andre faktorer enn arv har innvirkning på risiko for sykdomsutvikling.

Arvegangen er ikke kjent. Men dagens kunnskapsfront tilsier at det ikke overføres en spesifikk genetisk risiko for å utvikle schizofreni. I familiene til pasienter som lider av schizofreni finnes også risiko for å utvikle andre lidelser innenfor schizofreni spektrum, slik som schizoaffektiv eller schizotyp lidelse.

Intrauterine sykdommer kan føre til utvikling av schizofreni senere i livet. Epidemiologiske undersøkelser har også vist at fosterskader på grunn av hunger og fødselskomplikasjoner med hjerneskade øker risikoen for senere utvikling av schizofreni. Det er i dag også kjent at kromosomavvik så vel som (sjeldne) medfødte metabolske sykdommer som rammer sentralnervesystemet, kan føre til schizofreni. Alvorlige hodeskader kan også fremkalle et schizofrent syndrom. Det er sannsynlig at også andre biologiske forhold kan spille en rolle, uten at dette er kjent i dag.

Ved schizofreni kan det påvises noe tynnere grå substans enn hos friske personer, men den gjennomsnittlige reduksjonen i volum er svært liten. Det er særlig hjernens pannelapp (frontallapp) og isselapp (parietallapp) samt i mindre grad hippocampus som er rammet. Undersøkelser av hvit substans tyder i retning av at schizofreni også er knyttet til forstyrrelser i forbindelsene mellom hjerneområder - særlig mellom midtre/øvre tinninglapp (temporal cortex) og fremre pannelapp (prefrontal cortex). Oppfølging av ungdom med høy genetisk risiko viser økende volumreduksjon hos de som utvikler sykdom sammenliknet med de som ikke utvikler sykdom, hvilket tyder på at det foregår en aktiv sykdomsprosess i forkant av utviklingen av psykotiske symptomer.

I hvilken grad oppvekst og familieforhold kan føre til utvikling av schizofreni, er omdiskutert. Schizofreni forekommer i alle kulturer med tilnærmet samme hyppighet (én prosent). Dette så vel som rådende kunnskap taler derfor klart imot at schizofreni kan forklares som et resultat av dårlige oppvekstforhold alene, for eksempel dårlige mødre, slik man tidligere feilaktig antok. Derimot er det neppe tvil om at familieforhold kan påvirke forløpet av lidelsen, slik det gjelder for all somatisk og psykisk lidelse og sykdom. Det å bo i by og flytting er vist å være klare risikofaktorer for utvikling av schizofreni, og sosialt stress og negative livshendelser kan utløse schizofreni. Det er mulig at slike forhold også kan øke sårbarheten for sykdomsutvikling. Bruk av cannabis hos ungdom ser ut til å øke risikoen for å utvikle schizofreni, men synes også å kunne bidra til et mer komplisert forløp. Generelt gjelder at misbruk av alle former for rusmidler inklusive anabole steroider kan forverre alvorligheten av sykdommen. Psykologisk behandling i ulike former og psykososiale tiltak generelt er derfor viktig både for å redusere faren for utvikling av schizofreni og i behandlingen av sykdommen når den først har brutt ut.

De fleste vil i dag forstå schizofreni i en stress-sårbarhetsmodell. De biologiske forholdene er forbundet med forandringer i fronto-striatale-temporale hjernedeler med tilhørende nevrokjemiske og fysiologiske funksjonsforstyrrelser. Disse forandringene faller sammen med svikt i evnen til å bearbeide og differensiere (forstå) nyanser i sosiale samspill, noe som medfører kontaktproblemer, tenkningsproblemer, sanseproblemer og tilhørende sosial mestringssvikt, angst og depresjon. Ved ytre belastninger, vanskelige familieforhold eller bruk av rusmidler som for eksempel hasj, marihuana, amfetamin, utløses lidelsen.

Personer som lider av schizofreni vil i større eller mindre grad slite med samspill med andre mennesker. De vil ha vanskeligheter med å forstå sosiale koder (situasjoner) med tilhørende problemer med å vite hvordan de skal håndtere slike situasjoner. Det er mest uttalt ved den såkalte «hebefrene» typen (se nedenfor). Hos noen kan det også se ut som om de i liten grad reagerer følelsesmessig (affektavflatning) uten at det betyr at de nødvendigvis ikke kan oppleve følelser.

Personer med schizofreni, spesielt de med den «hebefrene» formen, har også vansker med de kompliserte, høyere ordens kognitive funksjoner vi kaller sosial kognisjon. Samlet sett innebærer disse fenomener at pasienter som lider av schizofreni vil ha redusert evne til å oppleve og forstå at andres opplevelse av verden er forskjellig fra deres egen. Det betyr at de vil ha dårligere grunnlag for å forutsi eller forstå den andres hensikter (intensjoner) i en gitt sosial situasjon. De vil derfor lettere kunne misforstå andre mennesker og også kunne virke mindre empatiske i sin væremåte.

Det er også vanlig at pasientene kan ha problemer med oppmerksomhet og hukommelse. Fleksibilitet kan også være nedsatt hvilket kan gjøre virksomhet i det vanlige arbeidsliv komplisert for noen.

Selv vil pasientene ofte trekke seg tilbake fra nære forhold og leve isolert. Dette kan dels skyldes at noen kan oppleve at de blir påført tanker eller at tanker stjeles eller kringkastes. Tilbaketrekningen blir da en beskyttelse mot dette. Men det kan også forekomme andre symptomer slik som vrangforestillinger omkring egen kropp (sansning) eller omgivelsene (forfølgelse), stemmer som kommenterer egen atferd (kommenterende hørselshallusinasjoner i tredje person) og en følelse av å bli dirigert utenfra (influens). Ved nærmere kontakt med en person som lider av schizofreni vil denne noen ganger i de sykeste fasene kunne fremvise usammenhengende tale (inkoherens) og fattig tankeinnhold eller være preget av viljeløshet (passivitetsbevissthet).

Intet enkelt symptom er spesifikt eller unikt for schizofreni. Symptomene kan også sees ved andre psykotiske lidelser i større eller mindre grad. De viktigste og mest karakteristiske symptomene ved schizofreni kan grupperes i de positive og negative symptomene

Hallusinasjoner betegner en sanseopplevelse uten at det foreligger stimulering av det aktuelle sanseorganet. Eksempler er syns- eller hørselsopplevelser, hudfornemmelser og smaks- eller luktopplevelser. Personen opplever dette som virkelig. Hallusinasjoner kan derfor også kalles sansebedrag. Den mest vanlige formen for hallusinasjoner er hørselshallusinasjoner (høre en stemme ingen andre kan høre, eller høre høyt en tanke inne i hodet). Stemmene kan oppleves som om de løpende kommenterer pasienten, ofte i negative ordelag, men det kan også være to eller flere stemmer som snakker sammen. Stemmer som snakker direkte til personen og kommanderer denne til å utføre bestemte handlinger kan også forekomme.

Vrangforestillinger er forestillinger som er feilaktige og fastholdes på tross av informasjon om manglende riktighet. Vrangforestillinger kan noen ganger ha en karakter som gjør at de for andre virker mulige, og derfor ikke blir oppfattet som uttrykk for en alvorlig psykisk lidelse. Eksempelvis overbevisning om å ha en fysisk sykdom eller å bli bedratt av sin partner. Andre ganger kan vrangforestillingene fremstå som klart mer påfallende slik at mistanken om at personen er syk vekkes. Eksempler på dette er bisarre forestillinger av typen at man mener man er blitt kidnappet av romvesener eller at det i løpet av natten er installert en radiosender i ens kropp. Selvhenføring er også vanlig. Personen kan mene at radio eller TV omtaler dem «mellom linjene». Noen kan også oppleve seg selv som direkte styrt av utenforstående krefter.

Noen pasienter fremviser et primært tap av motivasjon (apati). De mangler entusiasme og engasjement. Andre kan tilsynelatende helt mangle evnen til målrettede handlinger. Da foreligger det som regel en hebefren form. Personer som lider av schizofreni opplever glede ved de samme hendelsene som gleder andre, men de vil i større grad mangle forventningen om glede knyttet til fremtidige hendelser. Et annet negativt symptom er manglende kommunikasjon av følelser gjennom kroppsspråk og ansiktsmimikk. Pasienten fremstår som følelsesflat og uengasjert.

Samlet sett innebærer positive og negative symptomer at en person som lider av schizofreni vil vise sosial eller arbeidsmessig funksjonssvikt, eventuelt fungere på et betydelig lavere nivå enn før sykdommen brøt ut. Personer som lider av schizofreni kan oppleve at de endrer seg og mister sin identitet. Det er forbundet med sterk angst (panangst). Mange vil også oppleve depresjoner, spesielt i løpet av behandlingen når de får forståelse for sykdommen og sin situasjon. Selvmord kan forekomme.

De fleste personer som lider av schizofreni har det psykisk svært vondt. De lider i det stille og vil - ubehandlet - forsøke å holde seg borte fra for mye kontakt med andre mennesker. Voldsepisoder er ikke regelen, men kan forekomme hvis de psykotiske symptomene er uttalte med tilhørende sterk angst. De få som kan bli voldelige, vil reagere slik fordi de i sin psykotiske verden føler seg truet, ofte på livet, og derfor slik de opplever det, forsvarer seg. Ubehandlet kan enkelte også bli voldelige fordi de kommanderes av stemmer. De fleste med storhetsforstillinger vil leve med disse uten at de på noen måte er truende mot eller skader andre mennesker. Systematisk vold som ledd i at pasienten lever ut sine vrangforestillinger, for eksempel kall, er ekstremt sjelden. De få som viser vedvarende voldelig adferd blir behandlet på såkalte sikkerhetsavdelinger (lukkede psykiatrisk avdelinger med særlig høy bemanning og grad av sikkerhet).

Hebefren schizofreni (av Hebe, ungdommens gudinne i gresk mytologi). Den hebefrene (desorganiserte) formen for schizofreni debuterer i ungdomstiden eller tidlig voksen alder (herav det tidligere navnet ungdomssløvsinn). Debutsymptomer er gjerne tilbaketrekning fra kontakt, svikt i arbeid eller skole, endring i døgnrytme og avvikende atferd for øvrig, atferd som ofte av utenforstående i begynnelsen kan oppfattes som latskap eller ungdommelig protest. Mange utvikler et rusmiddelmisbruk. Først etter måneder, eventuelt opptil et år, utvikles mer uttalte symptomer som peker mot diagnosen schizofreni.

Den katatone formen rammer gjerne litt eldre personer (20–40 år). Tilstanden veksler mellom urofaser, som kan være forbundet med meningsløs og ofte bisarr atferd (timevis banking av hodet mot vegg) og såkalte stupor-perioder hvor personen tilsynelatende går helt i stå. Noen kan bli stående stivt i helt ekstreme kroppsstillinger i timevis (katalepsi). Personen vil dessuten ofte gjøre det motsatte av hva han blir bedt om.

Den paranoide formen for schizofreni rammer gjerne personer i 30-årsalderen og eldre. Vrangforestillinger ved klar bevissthet er nøkkelsymptomet. Det vil også være andre symptomer som peker i retning av schizofreni. Selvhenføring i betydningen av at hendelser omkring en oppfattes og forklares som relatert til egen person er regelen, selv om det for andre virker fullstendig uforståelig. Det kan også foreligge kommanderende eller truende stemmer, men det kreves ikke hallusinasjoner for at diagnosen skal stilles.

Forfølgelses- eller forgiftningsforestillinger, som oftest av andre vil bli oppfattet som klart meningsløse og lite plausible, er vanlige for ett eller flere andre symptomer forenlig med schizofreni slik dette er omtalt over. Noen kan også være overbevist om å være av edel herkomst selv om dette ikke kan dokumenteres, eller ha en overbevisning om å ha et særlig kall i livet. Ved nærmere samtale vil «kallet» gjerne fremstå som grandiost og så usannsynlig at de fleste vil oppfatte det som klart virkelighetsfjernt.

I motsetning til hva forholdet er ved vedvarende ikke-schizofren paranoid psykose, vil det ved paranoid schizofreni også foreligge andre symptomer på schizofreni.

Diagnosen bygger på systematiske samtaler med personen hvor man kartlegger både symptomer og adferd. Undersøkelsen støttes oftest av semistrukturerte intervjuer og graderingsskalaer for å kartlegge omfanget og alvorligheten av symptomer og plager. Det er vanlig å gjennomføre biologiske tilleggsundersøkelser som blodprøver, EEG og et MR-bilde av hjernen, først og fremst for å utelukke at det foreligger en sykdom som rammer hjernen som kan gi schizofrenilignende symptomer.

Godt sosialt nettverk, læring av sosiale ferdigheter, psykologisk støtte og bearbeidelse av problemene samt medikasjon som motvirker de biologiske forstyrrelsene, kan beskytte mot eller dempe grad av symptombelastning eller funksjonssvikt. Norske undersøkelser har dessuten vist at tidlig diagnose og dermed tidligere innsettende behandling gir noe bedre behandlingsresultater.

Behandlingen er alltid en kombinasjon av flere tiltak. Medikamenter (antipsykotika, også kalt nevroleptika) brukes for å motvirke de biologiske funksjonsforstyrrelsene. De fleste vil anbefale nyere antipsykotiske legemidler som førstevalg, da disse midlene gir mindre uheldig påvirkning av kognitive funksjoner. For tidlig avslutning av behandlingen forverrer prognosen. Derfor kan tvungent ettervern, eventuelt med depotform av antipsykotika (medikament som settes i muskulatur og gradvis frisettes), være aktuelt hos pasienter som gjentatte ganger avbryter behandlingen. Psykoterapi av støttetype gis for å optimalisere mestringsevnen og bearbeide de smertefulle opplevelsene knyttet til psykotiske perioder. Sosial ferdighetstrening kan hjelpe mange til et bedre funksjonsnivå. Ideelt sett bør denne treningen ta utgangspunkt i nevropsykologisk kartlegging.

Man forsøker også i økende grad å benytte familiens kunnskap om og kjærlighet til pasienten som en behandlingsressurs (psykoedukativ behandling). I akutte faser vil sykehusinnleggelse ofte være nødvendig og nyttig. Da pasientene i begynnelsen oftest selv vil mangle sykdomsinnsikt, blir flertallet de første gangene innlagt til utredning og behandling i henhold til Lov om psykisk helsevern.

Ved tidlig og optimal behandling vil 20–40 prosent kunne bli rimelig bra uten betydelig funksjonssvikt selv om det kan forekomme enkelte dårligere perioder. 20–40 prosent vil ha grader av funksjonssvikt og plager, men likevel ha et kvalitativt akseptabelt liv. De resterende 20–30 prosent vil med dagens behandlingsmetoder ha vedvarende problemer selv om også disse pasientene kan ha bedre perioder.

Foreslå endring

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.