Tornerose av /Museo de Arte de Ponce. Falt i det fri (Public domain)

søvn

Hver art har sin egen spesifikke sovestilling og foretrukne sted å sove. For eksempel sover mennesket vanligvis ved å ligge med øynene lukket i en seng. Flaggermus henger opp-ned i huler eller trær med vingene foldet rundt seg. Flamingoer sover stående på ett ben mens de legger hodet under den ene vingen.
Av /Pixabay.

Søvn er en hurtig reversibel, periodisk hviletilstand med nedsatt bevissthet, motorisk aktivitet og metabolisme, samt redusert responsivitet på eksterne stimuli. Søvn forekommer naturlig og er nødvendig for normal funksjon i kroppen.

Faktaboks

etymologi:

av norrønt søfn

At søvn er hurtig reversibel ved sterk stimulans (for eksempel ved sterke lyder eller kraftfull berøring), gjør søvn forskjellig fra andre naturlige hviletilstander, som for eksempel dvale. At søvn forekommer naturlig, betyr at man under normale forhold sovner uten ekstern manipulasjon og våkner opp igjen når søvnbehovet er dekket. Dette gjør søvn forskjellig fra farmakologisk induserte tilstander som narkose og patofysiologiske tilstander som koma.

Søvnbehov

Periodiske hviletilstander har blitt observert i hele dyreriket. Hvor ofte og hvor lenge et individ må sove varierer ut fra art, alder og helsetilstand.

Hos mennesket sover nyfødte opp til 18 timer i døgnet, fordelt over korte tidsbolker. Gjennom voksefasen blir søvnforløpet gradvis konsentrert til én lang periode om natten. Ved ettårsalderen er søvnbehovet redusert til cirka 15 timer i døgnet. I skolealderen soves det 9–12 timer, og hos voksne soves det normalt 6–9 timer. På alle alderstrinn finner man imidlertid betydelig individuell variasjon. I forbindelse med sykdom eller skade er søvnbehovet høyere.

Noen arter kan utsette søvn i lengre perioder. Et kjent eksempel er hvitkronespurv som knapt sover under fugletrekket. Flere sjøpattedyr og fugler har én hjernehalvdel som «sover» mens den andre halvdelen kontrollerer svømming eller flyging.

Hos de fleste arter er søvn kontrollert i hjernen. Søvnbehovet reguleres homeostatisk. Dette betyr at hvis et individ har underskudd på søvn (er søvndeprivert), bygger det seg opp et kompensatorisk press for å senere sove lenger og dypere (såkalt sleep rebound). Mange søvnforstyrrelser oppstår når mekanismene som regulerer denne balansen ikke fungerer som de skal.

Verdens helseorganisasjon (WHO) og Folkehelseinstituttet (FHI) har anbefalinger rundt søvnmengde, spesielt for barn og ungdom, siden søvn er spesielt viktig for dem som er i en voksefase.

Søvnens fysiologiske funksjoner

Søvn er nødvendig for en lang rekke overlappende fysiologiske prosesser, blant annet:

Én natt uten søvn, eller punktvis søvndeprivasjon, vil ha kortvarig innvirkning på evnen til å fungere normalt. En amerikansk undersøkelse fra 1990-årene viste at medisinstudenter som hadde jobbet lange skift uten søvn, hadde like dårlig reaksjonstid som om de skulle ha drukket alkohol.

Kronisk mangel på på søvn er forbundet med sykdommer og patologiske tilstander, blant annet stress, overvekt, og lavt immunforsvar. Ekstremt langvarig søvndeprivasjon kan lede til organsvikt (og dermed døden).

Søvnmønstre

Hos mennesker blir søvn vanligvis karakterisert ut fra EEG-registrerte mønstre i hjernens bølgeaktivitet.

A) Dyp søvn (non-REM-søvn): langsomme svingninger av den elektriske aktivitet i hjernebarken (øverst), ingen øyebevegelser (nederst). B) Lett søvn (REM-søvn): Hurtige svingninger av den elektriske aktivitet i hjernebarken (øverst) ledsaget av øyebevegelser (nederst).

Av /Store norske leksikon ※.

I løpet av en natt med normal søvn varierer søvndybden kraftig. Etter en innledende kort periode med dyp søvn, kommer den første perioden med REM-søvn. I løpet av natten følger ytterligere tre til fire perioder med REM-søvn, skilt fra hverandre av perioder med SWS-søvn med suksessivt redusert søvndybde.

Hos mennesker blir søvn vanligvis studert ut fra EEG (electroencephalogram) av hjernens elektriske aktivitet. Når hjerneceller har synkronisert aktivitet, registreres dette som bølgemønstre (oscillasjoner) i EEG. Jo flere hjerneceller som er aktive på samme tid og jo mer sammenfallende i tid denne aktiviteten er, jo høyere er amplituden på bølgen. Jo høyere amplituden er, jo dypere er søvnen. I tillegg brukes EMG (elektromyografi) til å registrere muskulær aktivitet.

Med utgangspunkt i EEG har søvn blitt delt inn i to distinkte stadier: REM-søvn og non-REM-søvn. Denne inndelingen finnes hos pattedyr og fugler, samt hos noen krypdyr og fisker.

REM-søvn

REM-søvn er lett søvn med irregulær EEG-aktivitet, på samme måte som i våken tilstand. Stadiet er kjennetegnet av raske øyebevegelser (REM står for Rapid Eye Movement), redusert muskelspenning (tonus) og irregulær hjerte- og pusterytme. At stadiet er «lett» betyr at det er det enkleste å våkne fra.

Det har lenge blitt antatt at REM har sammenheng med drømmer, og søvnperioden har derfor også blitt kalt drømmesøvn. REM blir også kalt paradoksal søvn siden det er «paradoksalt mye» hjerneaktivitet til tross for kroppens immobilitet.

Hos voksne mennesker utgjør REM-søvn cirka 20 prosent av totalsøvnen.

Non-REM-søvn

Alle andre søvnstadier kalles non-REM ('ikke-REM', som regel forkortet NREM), og er dyp søvn med lav metabolisme, langsom hjerterytme og nedsatt kroppstemperatur. Stadiene er kjennetegnet av synkronisert nevral aktivitet som er årsak til de langsomme EEG-bølgene som er typiske for dette stadiet. Derfor kalles NREM også synkronisert søvn.

NREM er delt inn i tre underkategorier ut fra søvndybde (amplituden til hjernebølgene): NREM 1, 2, og 3. NREM 3 er det dypeste stadiet, og er også kalt slow wave sleep (SWS) siden de assosierte hjernebølgene går veldig sakte.

Søvnsykluser

Søvnbehovet varierer med alderen. Den nyfødte sover 17–18 av døgnets 24 timer. I høy alder er søvnbehovet bare seks til sju timer. Andel REM-søvn blir redusert. Hos den nyfødte tar den opptil 50 prosent, mens REM-søvnen i høy alder bare tar 15–20 prosent, eller totalt drøyt en time.

Av /Store medisinske leksikon ※.

En søvnsyklus består vanligvis av en periode med dyp søvn avløst av en REM-periode. Hos friske voksne mennesker varer en syklus i cirka 90 min og gjentar seg fire til fem ganger per natt. Den første delen av natten (tidlig søvn) har sykluser med mye dyp søvn, mens det er en overvekt av REM-søvn i andre halvdel (sen søvn).

Søvnmønsteret varierer med alderen. Barn sover lengre enn voksne, men har kortere søvnsykluser med mer REM-søvn.

Søvnregulering

De fysiologiske prosessene rundt innsovning og overgangene mellom de forskjellige søvnstadiene er komplekse. Søvn er for det meste kontrollert i hjernen, men resten av kroppen spiller også en rolle. Kunnskapen om dette «søvnkretsløpet» er i rask utvikling.

Et tidligere forenklet syn var at høy aktivitet i det retikulære systemet i hjernestammen leder til våkenhet mens redusert aktivitet leder til søvn. Vi vet nå at systemet er mer komplekst og involverer mange områder distribuert over hele hjernen. I tillegg foregår den homeostatiske reguleringen av søvnpresset («trettheten» som bygges opp gjennom en våkenperiode) både sentralt (i hjernen) og perifert (ellers i kroppen). Dessuten påvirkes søvnreguleringen av døgnrytmen (den cirkadiske rytmen), som både er knyttet til den interne biologiske klokken og til eksterne faktorer som lys og temperatur.

Søvnkretsløpet

Sentralnervesystemet inneholder et distribuert kretsløp for søvnkontroll som involverer mange sammenkoblede kjerner av hjerneceller. Noen nevrongrupper opprettholder våkenhet, noen fremmer REM-søvn og andre fremmer NREM-søvn.

Gruppene er gjensidig koblet sammen, og de som fremmer ulike stadier inhiberer ofte hverandre («slår hverandre av») via såkalt gjensidig hemming. For eksempel oppstår NREM-søvn i det «våkenhetsnevronene» blir skrudd av. Systemet kalles gjerne flip-flop switch ('vippebryter'), og sørger for markerte overganger fra en tilstand til en annen.

Opprettholdelse av våkenhet

Opprettholdelsen av våkenhet er knyttet til behavioristiske situasjoner hvor det er nødvendig eller ønskelig å unngå å falle i søvn. Dette gjelder for eksempel stress, motivasjon, glede, frykt, motorisk aktivitet (bevegelse) og kognitiv aktivitet (tenkning, læring).

Slike situasjoner aktiverer utskilling av nevromodulatorene noradrenalin, dopamin, serotonin, histamin og acetylkolin, som for det meste finnes i retikulærformasjonen. I tillegg kan våkenhetsbehov lede til aktivering av lateral hypothalamus, som blant annet utskiller oreksin. Søvnforstyrrelsen narkolepsi (ukontrollert innsovning) er knyttet til problemer med produksjonen av oreksin.

Intense sensoriske signaler (høy lyd, sterkt lys, sjenerende lukt, kraftig berøring) og smerte fremmer også våkenhet gjennom aktivering av deler av hjernestammen (de parabrakiale nuklei). Skader i disse områdene kan lede til koma.

Regulering av NREM-søvn

NREM-søvn er et resultat av at dette «våkenhetssystemet» slås av. Dette skjer på to hovedmåter: aktivering av NREM-fremmende nevroner eller akkumulering av somnogener i det biologiske vevet.

Nevroner som fremmer NREM-søvn er for det meste inhibitoriske nevroner (hjerneceller som har som oppgave å «slå av» andre hjerneceller). Et nøkkelområde i denne sammenheng er det preoptiske området i hypothalamus.

Somnogener er parakrine mediatorer og nevropeptider knyttet til den homeostatiske søvnreguleringen. Disse molekylene inhiberer våkenhetssystemet, enten direkte eller ved aktivering av de NREM-fremmende nevronene. Et eksempel på et somnogen er adenosin som er knyttet til ATP-metabolisme og som blir utskilt av hjernens astrocytter. Koffein er en antagonist for adenosin og minsker dermed fremmingen av søvn. To andre viktige somnogener er cytokiner og prostaglandiner som også er mediatorer for betennelse. Disse molekylene forårsaker økningen i søvnpress ved sykdom eller vev-skade.

Regulering av REM-søvn

Det er tre hovedområder som er sterkt involvert i regulering av REM-søvn: hjernebroen (pons), ryggmargen (medulla) og hypothalamus. Det er stor grad av gjensidige hemming mellom REM-fremmende og NREM-fremmende nevroner. Aktiveringen av REM-søvnkretsen har to baner: en nedadgående bane gjennom ryggmargen og en oppadstigende bane til hjernebarken (cortex cerebri). Den nedadgående banen medierer atoni (manglende muskelspenning). Den oppadgående banen er blant annet forbundet med drømming.

Asynkron REM-aktivitet ser ganske lik ut som våken aktivitet, og er kjennetegnet av høy konsentrasjon av acetylkolin. Overgangen fra REM til våken tilstand er ganske lett. Imidlertid er det en sterk undertrykking av REM-søvn når man er i våken tilstand. Dette er mediert av blant annet serotonin og noradrenalin. Mange antidepressiva øker tilgangen på serotonin, og kan dermed redusere mengden REM-søvn.

Døgnrytme

Mennesket døgnrytme er tilpasset dagaktivitet. Den cirkadiske rytmen tilpasser menneskets hjertefrekvens, temperatur og blodtrykk til dagens faser.
Menneskets døgnrytme
Av /The Nobel Committee for Physiology or Medicine.
Koalaen tilbringer de fleste av døgnets timer med å sove, hvile og fordøye føde.
Av /iStock.

Det har blitt hevdet at søvn har oppstått i den del av døgnet da det har vært vanskelig for arten å oppsøke føde. Mange arter er dagaktive (diurnale), for eksempel mennesket, mens andre er nattaktive (nokturnale). Enkelte dyr kan ha lange, sammenhengende søvnperioder, mens andre sover kort og hyppig.

Disse store variasjonene kan forklares ut fra evolusjonær tilpasning. Kort sovetid har verdi for byttedyr uten trygt sovested, mens rovdyr eller dyr som har et trygt sovested sover lengre. Flaggermus og løver sover opp mot 20 timer hver dag. Kortest sovetid forekommer hos store planteetere. Gaseller og antiloper sover i perioder på 2–10 min. Sjiraffen sover 20–25 min per natt, voksne elefanter cirka fire timer. Ekorn har trygge sovesteder, og sover opp mot 15 timer i døgnet. Koalaer trenger ekstra mye sovetid til fordøyelsen, og sover rundt 18 til 22 timer i døgnet.

Søvn–våkenhetssykluser er formet av den indre cirkadiske klokken (døgnrytmen). Den sentrale kontrollmekanismen for denne rytmen er nucleus suprachiasmaticus (SCN) i hypothalamus. SCN mottar informasjon om lys–mørke-syklusen direkte fra netthinnen (retina) og fra «natthormonet» melatonin.

Melatonin er et nevrohormon som frigjøres fra epifysen (konglekjertelen). Produksjonen er høy om natten og lav om dagen, og har betydning for kontrollen av døgnvariabiliteten i mange av organismens funksjoner. Melatonin kan dermed brukes medisinsk til å behandle forstyrrelser i døgnrytmen. Fenomenet med avvikende døgnrytme hos såkalte «A- og B-mennesker» har muligens sammenheng med melatonin, siden det ser ut til at «B-menneskene» skiller ut melatonin senere på kvelden enn «A-menneskene». Ved jetlag (døgnvillhet) er det ytre døgnet i utakt med den indre klokken.

Søvnforstyrrelser og søvnhygiene

Søvnforstyrrelser er en fellesbetegnelse på sykdommer forbundet med søvn. Primære søvnforstyrrelser er ikke er knyttet til andre medisinske eller psykologiske tilstander. Sekundære forstyrrelser er et resultat av andre medisinske problemer, som for eksempel depresjon eller ubalanse i hormonsystemet.

Primære søvnforstyrrelser er grovt sett klassifisert i tre kategorier:

Søvnhygiene er tiltak man kan gjøre for å sove bedre og opprettholde en god døgnrytme.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Litteratur

  • Heier, Mona Skard og Anne Marie Wolland (2005, ny utgave 2011). Søvn og søvnforstyrrelser
  • Heier, Mona Skard og Anne Marie Wolland (2009). Søvnløshet. Oslo: Cappelen Akademisk Forlag
  • Heier, Mona Skard og Anne Marie Wolland (2009). Barn og søvn. Oslo: Cappelen Akademisk Forlag
  • Heier, Mona Skard og Anne Marie Wolland (2011). Eldre og søvn. Oslo: Cappelen Akademisk Forlag
  • Heier, Mona Skard og Anne Marie Wolland (2011). Søvn og døgnrytme. Oslo: Cappelen Akademisk Forlag
  • Walker, Matthew (2018). Hvorfor vi sover. Oslo: Press

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg