Sovestilling
Hver art har sin egen spesifikke sovestilling og foretrukne sted å sove. For eksempel sover mennesket vanligvis ved å ligge med øynene lukket i en seng. Flaggermus henger opp-ned i huler eller trær med vingene foldet rundt seg. Flamingoer sover stående på ett ben mens de legger hodet under den ene vingen.
Av /Pixabay.

Søvn er en nødvendig hviletilstand med nedsatt bevissthet, motorisk aktivitet og stoffskifte, samt redusert evne til å reagere på ytre sansepåvirkninger.

Faktaboks

Etymologi
av norrønt søfn

Søvn er nødvendig for at kroppen skal fungere normalt, og mangel på søvn er forbundet med flere sykdommer.

Søvn er periodisk, det vil si at tilstanden gjentar seg i sykluser etter et fast mønster.

Til forskjell fra andre inaktive hviletilstander, slik som dvale, er søvn hurtig reversibel. Dette betyr at for eksempel sterke lyder eller kraftfull berøring vil bringe personen tilbake til våken tilstand.

Søvn forekommer naturlig, noe som betyr at man under normale forhold sovner uten ekstern manipulasjon og våkner opp igjen når søvnbehovet er dekket. Dette skiller tilstanden fra farmakologisk igangsatte tilstander som narkose og sykelige tilstander som koma.

Søvnbehov

Periodiske hviletilstander har blitt observert i hele dyreriket. Hvor ofte og hvor lenge et individ må sove varierer ut fra art, alder og helsetilstand.

Hos mennesket sover nyfødte opptil 18 timer i døgnet, fordelt over korte tidsbolker. Gjennom voksefasen blir søvnforløpet gradvis konsentrert til én lang periode om natten. Ved ettårsalderen er søvnbehovet redusert til cirka 12–15 timer i døgnet. Barn i skolealder sover normalt mellom ni og tolv timer. Voksne trenger i vanligvis sju til åtte timer per natt. På alle alderstrinn finner man imidlertid betydelig individuell variasjon. I forbindelse med sykdom eller skade er søvnbehovet høyere.

Noen arter kan utsette søvn i lengre perioder. Et kjent eksempel er hvitkronespurv som knapt sover under fugletrekket. Flere sjøpattedyr og fugler har én hjernehalvdel som «sover» mens den andre halvdelen kontrollerer svømming eller flyging.

Hos de fleste arter er søvn kontrollert i hjernen. Søvnbehovet reguleres homeostatisk. Dette betyr at hvis et individ har underskudd på søvn (er søvndeprivert), bygger det seg opp et press for senere å sove lenger og dypere (såkalt «sleep rebound»). Mange søvnforstyrrelser oppstår når mekanismene som regulerer denne balansen ikke fungerer som de skal.

Verdens helseorganisasjon (WHO) og Folkehelseinstituttet (FHI) har anbefalinger rundt søvnmengde, spesielt for barn og ungdom, siden søvn er spesielt viktig for de som er i en voksefase.

Søvnens fysiologiske funksjoner

Søvn er nødvendig for en lang rekke overlappende fysiologiske prosesser, blant annet:

Én natt uten søvn, eller punktvis søvndeprivasjon, vil ha kortvarig innvirkning på evnen til å fungere normalt. En amerikansk undersøkelse fra 1990-årene viste at medisinstudenter som hadde jobbet lange skift uten søvn (18–24 timer), hadde like dårlig reaksjonstid som om de skulle ha drukket alkohol (tilsvarende 0,6–1,2 promille).

Kronisk mangel på søvn er forbundet med sykdommer og patologiske tilstander, blant annet stress, overvekt og svekket immunforsvar. Ekstremt langvarig søvndeprivasjon kan lede til organsvikt (og dermed døden).

Søvnmønstre

Søvn

Hos mennesker blir søvn vanligvis karakterisert ut fra EEG-registrerte mønstre i hjernens bølgeaktivitet.

A) Dyp søvn (non-REM-søvn): langsomme svingninger av den elektriske aktivitet i hjernebarken (øverst), ingen øyebevegelser (nederst). B) Lett søvn (REM-søvn): Hurtige svingninger av den elektriske aktivitet i hjernebarken (øverst) ledsaget av øyebevegelser (nederst).

Av /Store norske leksikon ※.
Hypnogram

I løpet av en natt med normal søvn varierer søvndybden kraftig. Etter en innledende kort periode med dyp søvn, kommer den første perioden med REM-søvn. I løpet av natten følger ytterligere tre til fire perioder med REM-søvn, skilt fra hverandre av perioder med SWS-søvn med suksessivt redusert søvndybde.

Hos mennesker blir søvn vanligvis studert med EEG (elektroencefalografi) av hjernens elektriske aktivitet. Når hjerneceller har synkronisert aktivitet, registreres dette som bølgemønstre (oscillasjoner) i EEG. Jo flere hjerneceller som er aktive på samme tid og jo mer sammenfallende i tid denne aktiviteten er, jo høyere er amplituden på bølgen. Jo høyere amplituden er, jo dypere er søvnen. I tillegg brukes EMG (elektromyografi) til å registrere muskelaktivitet.

Med utgangspunkt i EEG har søvn blitt delt inn i to tydelig adskilte stadier: REM-søvn og non-REM-søvn. Denne inndelingen finnes hos pattedyr og fugler, samt hos noen krypdyr og fisker.

REM-søvn

REM-søvn er lett søvn med uregelmessig EEG-aktivitet, på samme måte som i våken tilstand. Stadiet er kjennetegnet av raske øyebevegelser (REM står for rapid eye movement, ’raske øyebevegelser’), redusert muskelspenning (tonus) og mindre regelmessig hjerte- og pusterytme. At stadiet er «lett» betyr at det er det enkleste å våkne fra.

Drømmer forekommer oftere og er gjerne mer livaktige i REM-søvn enn i andre stadier, og REM har derfor også blitt kalt drømmesøvn. REM blir også kalt paradoksal søvn siden det er «paradoksalt mye» hjerneaktivitet til tross for at kroppen ligger i ro.

Hos voksne mennesker utgjør REM-søvn omtrent én femtedel av totalsøvnen.

Non-REM-søvn

Alle andre søvnstadier kalles non-REM ('ikke-REM', som regel forkortet NREM), og er dyp søvn med lavt stoffskifte, langsom hjerterytme og lett nedsatt kroppstemperatur. Stadiene er kjennetegnet av synkronisert aktivitet i hjernecellene som er årsak til de langsomme EEG-bølgene som er typiske for dette stadiet. Derfor kalles NREM også synkronisert søvn.

NREM er delt inn i tre undernivåer ut fra søvndybde (amplituden og frekvensen til hjernebølgene): NREM 1, 2, og 3. NREM 3 er det dypeste stadiet, og er også kalt slow wave sleep (SWS) siden de assosierte hjernebølgene i dette stadiet går veldig sakte.

Søvnsykluser

Søvn

Søvnbehovet varierer med alderen. Den nyfødte sover 17–18 av døgnets 24 timer. I høy alder er søvnbehovet bare seks til sju timer. Andel REM-søvn blir redusert. Hos den nyfødte tar den opptil 50 prosent, mens REM-søvnen i høy alder bare tar 15–20 prosent, eller totalt drøyt en time.

Av /Store medisinske leksikon ※.

En søvnsyklus består vanligvis av en periode med dyp søvn avløst av en REM-periode. Hos friske voksne mennesker varer en syklus i cirka 90 minutter og gjentar seg fire til fem ganger per natt. Den første delen av natten (tidlig søvn) har sykluser med mye dyp søvn, mens det er en overvekt av REM-søvn i andre halvdel (sen søvn).

Søvnmønsteret varierer med alderen. Barn sover lengre enn voksne, men har kortere søvnsykluser (40–60 minutter hos babyer) med mer REM-søvn.

Søvnregulering

De fysiologiske prosessene rundt innsovning og overgangene mellom de forskjellige søvnstadiene er komplekse. Søvn er for det meste kontrollert i hjernen, men resten av kroppen spiller også en rolle.

Et tidligere forenklet syn var at høy aktivitet i det retikulære systemet i hjernestammen leder til våkenhet, mens redusert aktivitet leder til søvn. Vi vet nå at systemet er mer komplekst og involverer mange områder fordelt rundt i hele hjernen. I tillegg foregår den homeostatiske reguleringen av søvnpresset («trettheten» som bygges opp gjennom en våkenperiode) både sentralt (i hjernen) og perifert (ellers i kroppen). Dessuten påvirkes søvnreguleringen av døgnrytmen (den cirkadiske rytmen), som både er knyttet til den indre biologiske klokken og til ytre faktorer som lys og temperatur.

Søvnkretsløpet

Sentralnervesystemet inneholder et vidstrakt nettverk for søvnkontroll som involverer mange sammenkoblede kjerneområder. Noen av nevrongruppene i kjerneområdene opprettholder våkenhet, noen fremmer REM-søvn og andre fremmer NREM-søvn.

Gruppene er gjensidig koblet sammen, og de som fremmer ulike stadier inhiberer («hemmer») ofte hverandre («slår hverandre av») via såkalt gjensidig hemming. For eksempel oppstår NREM-søvn i det øyeblikket «våkenhetsnevronene» blir skrudd av. Systemet kalles gjerne flip-flop switch ('vippebryter'), og sørger for markerte overganger fra én tilstand til en annen.

Opprettholdelse av våkenhet

Opprettholdelsen av våkenhet er knyttet til situasjoner hvor det er nødvendig eller ønskelig å unngå å falle i søvn. Dette gjelder for eksempel stress, motivasjon, glede, frykt, motorisk aktivitet (bevegelse) og kognitiv aktivitet (tenkning, læring).

Slike situasjoner aktiverer utskilling av nevromodulatorene noradrenalin, dopamin, serotonin, histamin og acetylkolin, som for det meste finnes i retikulærformasjonen (formatio reticularis). I tillegg kan våkenhetsbehov lede til aktivering av en del av hypothalamus som blant annet utskiller hormonet oreksin (også kalt hypokretin). Søvnforstyrrelsen narkolepsi (ukontrollert innsovning) er knyttet til problemer med produksjonen av oreksin.

Intense sensoriske signaler (høy lyd, sterkt lys, sjenerende lukt, kraftig berøring) og smerte fremmer også våkenhet gjennom aktivering av deler av hjernestammen (nucleus parabrachiale). Skader i disse områdene kan lede til koma.

Regulering av NREM-søvn

NREM-søvn er et resultat av at dette «våkenhetssystemet» slås av. Dette skjer på to hovedmåter: aktivering av NREM-fremmende nerveceller eller opphopning av somnogener i det biologiske vevet.

Nerveceller som fremmer NREM-søvn er for det meste inhibitoriske nerveceller (hjerneceller som har som oppgave å «slå av» andre hjerneceller). Et nøkkelområde i denne sammenheng er det preoptiske området i hypothalamus.

Somnogener er en type hormoner (parakrine mediatorer) og nevropeptider knyttet til den homeostatiske søvnreguleringen. Disse molekylene hemmer våkenhetssystemet, enten direkte eller ved aktivering av de NREM-fremmende nevronene. Et eksempel på et somnogen er adenosin som er knyttet til ATP-stoffskiftet og som blir utskilt av hjernens astrocytter. Koffein er en antagonist for adenosin og minsker dermed fremmingen av søvn. To andre viktige somnogener er cytokiner og prostaglandiner som også er mediatorer for betennelse. Disse molekylene forårsaker økning i søvnpress ved sykdom eller vevsskade.

Regulering av REM-søvn

Det er tre hovedområder som er sterkt involvert i regulering av REM-søvn: hjernebroen (pons), ryggmargen (medulla oblongata) og hypothalamus. Det er stor grad av gjensidig hemming mellom REM-fremmende og NREM-fremmende nevroner. Aktiveringen av REM-søvnkretsen har to baner: en nedadgående bane gjennom ryggmargen og en oppadstigende bane til hjernebarken (cortex cerebri). Den nedadgående banen formidler atoni (manglende muskelspenning). Den oppadgående banen er blant annet forbundet med drømming.

Asynkron REM-aktivitet ser ganske lik ut som våken aktivitet, og er kjennetegnet av høy konsentrasjon av acetylkolin. Overgangen fra REM til våken tilstand er ganske lett. Imidlertid er det en sterk undertrykking av REM-søvn når man er i våken tilstand. Dette formidles av blant annet serotonin og noradrenalin. Mange antidepressiver øker tilgangen på serotonin, og kan dermed redusere mengden REM-søvn.

Døgnrytme

Menneskets døgnrytme
Mennesket døgnrytme er tilpasset dagaktivitet. Den cirkadiske rytmen tilpasser menneskets hjertefrekvens, temperatur og blodtrykk til dagens faser.
Menneskets døgnrytme
Av /The Nobel Committee for Physiology or Medicine.
Koala
Koalaen tilbringer de fleste av døgnets timer med å sove, hvile og fordøye føde.
Av /iStock.

Det har blitt hevdet at søvn har oppstått i den del av døgnet da det har vært vanskelig for arten å oppsøke føde. Mange arter, for eksempel mennesket, er dagaktive (diurnale), mens andre er nattaktive (nokturnale). Enkelte dyr kan ha lange, sammenhengende søvnperioder, mens andre sover kort og ofte.

Disse store variasjonene kan forklares ut fra evolusjonær tilpasning. Kort sovetid har verdi for byttedyr uten trygt sovested, mens rovdyr eller dyr som har et trygt sovested sover lengre. Flaggermus og løver sover opp mot 20 timer hvert døgn. Kortest sovetid forekommer hos store planteetere. Gaseller og antiloper sover i perioder på 2–10 minutter. Sjiraffen sover mellom én og tre timer, voksne elefanter cirka fire timer. Ekorn har trygge sovesteder, og sover opp mot 15 timer i døgnet. Koalaer trenger ekstra mye sovetid til fordøyelsen, og sover gjerne rundt 18 til 22 timer i døgnet.

Hormoner og døgnrytme

Søvn–våkenhetssykluser er formet av den indre cirkadiske klokken (døgnrytmen). Det sentrale kontrollområdet for denne rytmen er kjerneområdet nucleus suprachiasmaticus (SCN) i hypothalamus. SCN mottar informasjon om lys–mørke-syklusen direkte fra netthinnen (retina) og fra «natthormonet» melatonin. Melatonin er et nevrohormon som frigjøres fra epifysen (konglekjertelen). Produksjonen er høy om natten og lav om dagen, og har betydning for kontroll av døgnvariabiliteten i mange av organismens funksjoner. Melatonin kan dermed brukes medisinsk til å behandle forstyrrelser i døgnrytmen.

Et annet viktig hormon tilknyttet døgnrytmen er «stresshormonet» kortisol, som også er knyttet til kroppens stressrespons. Produksjonen av hormonet følger døgnrytmen, og er på sitt laveste rundt midnatt, og på sitt høyeste omtrent én time etter at man har våknet. Forstyrrelser i produksjon av hormonet er knyttet til en lang rekke søvnproblemer.

De store endringene i hormonproduksjonen under puberteten har også innvirkning på døgnrytmen, noe som er med å forklare hvorfor tenåringer har en tendens til å gå senere til sengs og ville sove lenger.

Avvik i døgnrytme

Ikke alle mennesker har en indre døgnrytme som er synkronisert med døgnets 24 timer. Noen er biologisk predisponert for kortere rytmer (disse blir noen ganger kalt «A-mennesker» eller «morgenfugler» da de gjerne både legger seg tidlig og står opp tidlig). Andre har lengre rytmer («B-mennesker» eller «nattugler»). Hvis avviket mellom den indre rytmen og døgnet er mer enn én time den ene eller den andre veien, regnes dette som regel som en cikardisk søvnforstyrrelse. De avvikende døgnrytmene hos A- og B-menneskene kan også ha sammenheng med produksjonen av melatonin og kortisol. Det ser ut til at B-menneskene skiller ut melatonin senere på kvelden enn A-menneskene. Det samme ser for øvrig også ut til å være tilfelle for tenåringer. A-menneskene skiller ut mer kortisol om morgenen, og dette kan ha sammenheng med at det er letter for dem å våkne.

Ved døgnvillhet, for eksempel i forbindelse med skiftarbeid eller jetlag, har den indre klokken og den tilknyttede hormonproduksjonen kommet i langt ut av synkronisering med det ytre døgnet. Jo lengre avviket er, jo lengre tid vil det ta å justere døgnrytmen tilbake.

Søvnforstyrrelser og søvnhygiene

Søvnforstyrrelser er en fellesbetegnelse på sykdommer som forstyrrer den normale søvnen. Primære søvnforstyrrelser er ikke knyttet til andre medisinske eller psykologiske tilstander. Sekundære forstyrrelser er et resultat av andre medisinske tilstander, som for eksempel depresjon eller ubalanse i hormonsystemet.

Primære søvnforstyrrelser er grovt sett klassifisert i tre kategorier:

Søvnhygiene er tiltak man kan gjøre for å sove bedre og opprettholde en god døgnrytme.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Litteratur

  • Heier, Mona Skard og Anne Marie Wolland (2005, ny utgave 2011). Søvn og søvnforstyrrelser. Oslo: Cappelen Akademisk Forlag
  • Heier, Mona Skard og Anne Marie Wolland (2009). Søvnløshet. Oslo: Cappelen Akademisk Forlag
  • Heier, Mona Skard og Anne Marie Wolland (2009). Barn og søvn. Oslo: Cappelen Akademisk Forlag
  • Heier, Mona Skard og Anne Marie Wolland (2011). Eldre og søvn. Oslo: Cappelen Akademisk Forlag
  • Heier, Mona Skard og Anne Marie Wolland (2011). Søvn og døgnrytme. Oslo: Cappelen Akademisk Forlag
  • Walker, Matthew (2018). Hvorfor vi sover. Oslo: Press

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg