Ereksjon, i fysiologi og medisin betegnelse for en oppsvulming og tilstivning av organer eller organdeler, fremkalt ved sammentrekning av glatt muskulatur og oppstuvning av blod, oftest på psykisk grunnlag og av forbigående art.

Ordet brukes vanligvis om penis eller klitoris, som begge har evnen til anatomisk endring fra en slapp og myk tilstand til å fylles med blod, slik at organet blir stivt, fortykket og forstørret.

Penis består av tre svamplegemer (corpora cavernosa (2 stk.) og corpus spongiosum). Urinrøret ligger i corpus spongiosum på undersiden av penis. Det er i første rekke de to corpora cavernosa (svamplegemene) som under seksuell stimulering fylles med blod under et betydelig trykk, slik at penis blir stiv, tykkere i omkrets og vesentlig lengre. Organet reiser seg fra hengende stilling og blir stående rett frem eller noe oppover. Formålet med ereksjonen er at penis skal kunne trenge inn i skjeden.

Ereksjonsmekanismen er meget komplisert. Det foregår et samspill mellom lokale biokjemiske forhold, nerve- og blodsirkulasjonen i penis, hormonelle forhold og overordnet sentralnervøs regulering. Ereksjoner er påvist allerede på fosterstadiet, og opp gjennom barneårene forekommer jevnlige, spontane ereksjoner hos gutter. Ereksjon kan oppstå spontant.

Nattlige ereksjoner under søvn er normalt og skjer opptil 5–6 ganger, synkront med drømmefaser. Ellers utløses ereksjoner ved mekanisk stimulering av kjønnsorganer, erogene soner på kroppen, eller ved visuelle seksuelle fantasier.

Klitorisereksjoner følger det samme mønster som ereksjonen av penis. Mekanisk stimulering av klitoris er en viktig faktor i utløsningen av kvinnens orgasme.

Se også ereksjonsproblem.

Foreslå endring

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.