hysteri

Betegnelsen hysteri kommer av et gammelt gresk ord for livmor, i det man i antikken mente at hysteri skyldtes en «vandrende livmor». Denne teorien om at hysteri var en lidelse som hadde en forbindelse med de kvinnelige kjønnsorgan hadde lang levetid i europeisk medisinsk kultur.

På 1700-tallet mente mange leger at lidelsen hadde sitt utspring i nervesystemet. Lidelsen var gjenstand for stor oppmerksomhet fra legehold, og den ble diskutert i omfattende medisinsk litteratur. Diagnosen ble fremdeles først og fremst knyttet til kvinner – og hovedsakelig kvinner fra de bedrestilte lag av befolkningen. Den hadde sin mannlige parallell i diagnosen hypokondri.

På 1800-tallet ble diagnosen i økende grad forstått som en rent psykologisk tilstand, uten noen kroppslig forklaring. På andre halvdel av århundre ble diagnosen på ny viet stor medisinsk interesse, først gjennom den franske nevrologen Jean-Martin Charcots studier og så gjennom arbeidet til Sigmund Freud. Begge eksperimenterte de med hypnose og suggesjon i studiet av hysteriske pasienter. Charcot mente at hypnotiserbarhet i seg selv var et symptom på en sykelig tilstand.

Freud oppga imidlertid hypnose i behandlingen til fordel for metoden med frie assosiasjoner. Flere av hans tidlige pasienter, som har blitt til klassiske sykdomshistorier i psykoanalysen, var hysterikere – for eksempel kvinnen som i litteraturen kalles Anna O. Freud kom til at hysteri ikke var en lidelse i nervesystemet, men at det var en psykologisk reaksjon på bestemte livsbetingelser, en reaksjon som typisk ble transformert til kroppslige symptomer. Han mente at det lå ubevisste konflikter til grunn, ofte knyttet til aggresjon og seksualitet, som den rammede ikke klarte å løse på en rimelig måte.

Freud utformet «snakkekuren» som en original tilnærming til å behandle hysteri. En vanligere form for behandling bestod i å påtvinge den syke absolutt hvile. Den amerikanske legen Charles Beard utformet en behandlingsform som han kalte «the rest cure», som bestod i absolutt hvile over lange tidsrom. Mange velstående pasienter med diagnosen tilbrakte tid på sanatorier.

Betegnelsen var i århundrer særlig knyttet til kvinner, men som medisinsk diagnose ble den på 1700- og 1800-tallet brukt om både kvinner og menn. Under første verdenskrig fant man et lignende symptombilde hos mange soldater som hadde vært ved fronten, såkalt granatsjokk.

Den medisinske behandlingen av hysteri har variert til ulike tider og steder, og ikke minst med pasientenes ulike sosiale status. På 1700-tallet var hysteri regnet som en lidelse som rammet sosiale høystatusgrupper. Disse kunne behandles ved kurbad eller i sine hjem. På 1800-tallet ble mange fattige behandlet for hysteri. Det mest berømte eksemplet er hysterikerne som ble behandlet av Charcot i Paris. Like berømte er de få hysterikerne som Freud behandlet og skrev om, og som var sentrale i utviklingen av psykoanalysen.

Hysteri, hysterisk nevrose og hysterisk personlighetsforstyrrelse er nå fjernet fra offisiell internasjonal diagnostikk.

I stedet har man tatt i bruk kjønnsnøytrale begreper som dissosiativ lidelse og dramatiserende personlighetsforstyrrelse. Disse begrepene gjenspeiler i bedre grad de viktigste kjennetegnene ved de gitte tilstandene.

• medisinsk historie
• psykiatriens historie