ormesykdommer

Artikkelstart

Ormesykdommer er en fellesbetegnelse på sykdommer fremkalt av flatormer og rundormer. På verdensbasis er ormesykdommer et betydelig helseproblem, særlig blant barn. I Norge er forekomsten lav, og de fleste tilfeller finner vi blant flykninger, adoptivbarn, innvandrere og så videre, og kan i noen tilfelle medføre diagnostiske og behandlingsmessige utfordringer.

Faktaboks

Også kjent som

marksykdommer, helmintoser

Flatormer

Flatormer inndeles i to undergrupper: bendelormer og ikter.

Bendelormer (cestoder)

Mennesket er sluttvert og mellomvert for flere bendelormer. Den voksne ormen har en lang, båndformet kropp som er oppdelt i flere ledd, fra et par til flere tusen.

Voksne ormer kan gi et sykdomsbildet som varierer fra ingen symptomer til magesmerter og vekttap. Vanligvis er infeksjoner med voksne ormer ufarlig. Alvorlige sykdommer kan opptre når mennesket er mellomvert.

Når mennesket er hovedvert stilles diagnosen ved påvisning av egg eller ledd av bendelormen i avføringen. Når mennesket er mellomvert er diagnostikken ofte mer komplisert, og innbefatter ofte røntgenundersøkelser og blodprøver. Sykdommer forårsaket av bendelormer, er nærmere beskrevet i omtale av de ulike bendelormene.

Ikter (trematoder)

Iktene er flate ormer med en ofte komplisert livssyklus. De viktigste iktene for mennesker er:

De finnes mest i tropiske og subtropiske strøk, men kan også finnes i mer tempererte områder. Dette henger sammen med deres livssyklus.

Eggene utskilles med urin, avføring eller oppspytt, og for at de skal utvikle seg videre må de tas opp av visse sneglearter som lever i ferskvann og som bare trives i varmere strøk. Iktelarvene forlater så sneglen og angriper mennesker når de bader eller drikker av vannet. I områder med dårlig hygiene og større vanningssystemer kan enkelte ikter få en betydelig utbredelse, særlig gjelder dette Schistosoma hematobium og Schistosoma mansoni.

Lungeikten angriper oftest lungene, men kan også finnes i andre indre organer. Den forekommer vesentlig i Øst-Asia. Leverikten forekommer som parasitt både hos mennesker og kveg og finnes mest i varme strøk hvor det drives intens feavl, se leverikter.

Rundormer (nematoder)

Rundmark utgjør den største gruppen av marker med mer enn 500 000 arter. De har sylindrisk form, adskilt kjønn og fordøyelseskanal. I munnåpningen finnes ofte haker eller sugeskåler. Lengden kan variere fra en brøkdel av en millimeter til nesten en meter. Rundormer som er endemiske i Norge, er barneorm og spolorm. Andre rundormer importeres fra tropiske strøk og oppdages ofte tilfeldig ved rutineundersøkelse av innvandrere.

Hos mennesket finnes rundormer dels som tarmparasitter (se innvollsormer), dels som parasitter i blodårer og lymfeårer.

Strongyloides stercoralis er en tarmparasitt som finnes over store deler av verden. Mennesket er den naturlige verten, men den finnes også hos hund og katt. Larvene finnes i pasientens avføring. De borer seg gjennom huden og kan krype under den med en fart på 3–4 centimeter per time. Det oppstår et kløende utslett som flytter seg med ormelarven, kutan larva migrans. Denne tilstanden kan også fremkalles av andre rundormer, oftest Ancylostoma braziliense, som forekommer hos hund og katt. Denne trives ikke hos mennesker, og den dør av seg selv i løpet av få uker. Den er ganske vanlig på amerikanske og afrikanske badestrender som er forurenset med avføring fra katter og hunder. Larva migrans kan også forekomme i indre organer, lever og lunger, og fremkalles da oftest av hundens spolorm, Toxocara canis.

Filariene er de viktigste rundormene hos mennesket: Wuchereria bancrofti, Brugia malayi, Loa loa, Onchocerca volvulus, Dracunculus medinensis og noen få andre. Filariaene overføres av forskjellige insekter, oftest mygg eller fluer som får i seg ormens larver (såkalte mikrofilariaer) når de suger blod fra et infisert menneske. Ved neste blodsuging går mikrofilariaene over i den nye vertens blodårer hvor de slår seg ned og i løpet av 6–18 måneder utvikler seg til kjønnsmoden filaria, som så begynner å produsere mikrofilariaer.

Behandlingen

Behandlingen av innvollsormene er i dag effektiv med medikamenter som mebendazol, albendazol, praziquantel og ivermectin som hovedmidler. Noen ormesykdommer er svært vanskelige å behandle, men introduksjonen av praziquantel og ivermectin har representert et betydelig medikamentelt framskritt.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg