Ormesykdommer, ofte kalt marksykdommer, er en heterogen sykdomsgruppe som omfatter sykdommer fremkalt av bendelormer (Cestoda), ikter (Trematoda) og rundormer (Nematoda), i sjeldne tilfeller andre. Ormesykdommer finnes stort sett over hele verden, både hos mennesker og dyr, men de er forholdsvis spesifikke og angriper oftest bare en enkelt art, eventuelt noen få nærbeslektede arter.

De bendelormer som forekommer hos mennesker spiller liten rolle i industrilandene. I Norge forekommer praktisk talt bare importerte tilfeller hos mennesker som har spist rått kjøtt eller rå fisk i utlandet (se bendelormer, innvollsormer).

Av iktene er blodiktene, Schistosoma, lungeikte, Paragonimus westermani, og stor leverikte, Fasciola hepatica, de viktigste for menneskene. De finnes mest i tropiske og subtropiske strøk, men kan også finnes i mer tempererte områder. Dette henger sammen med deres livssyklus. Eggene utskilles med urin, avføring eller oppspytt, og for at de skal utvikle seg videre, må de tas opp av visse sneglearter som lever i ferskvann og som bare trives i varmere strøk. Iktelarvene forlater så sneglen og angriper mennesker når de bader eller drikker av vannet. I områder med dårlig hygiene og større irrigasjonssystemer kan enkelte ikter få en betydelig utbredelse, særlig gjelder dette Schistosoma hematobium og Schistosoma mansoni (se schistosomiasis). Lungeikten angriper oftest lungene, men kan også finnes i andre indre organer. Den forekommer vesentlig i Fjerne østen. Leverikten forekommer som parasitt både hos mennesker og kveg og finnes mest i varme strøk hvor det drives intens feavl, se leverikter.

Hos mennesket finnes rundormer dels som tarmparasitter (se innvollsormer), dels som parasitter i blod- og lymfeårer. Det finnes mange arter, bare de viktigste omtales her. Strongyloides stercoralis er en tarmparasitt som finnes over store deler av verden. Mennesket er den naturlige vert, men den finnes også hos hund og katt. Larvene finnes i pasientens avføring. De borer seg gjennom huden og kan krype under den med en fart av 3–4 cm per time. Det oppstår et kløende utslett som flytter seg med ormelarven, kutan larva migrans. Denne tilstanden kan også fremkalles av andre rundormer, oftest Ancylostoma braziliense, som forekommer hos hund og katt. Denne trives ikke hos mennesker, og den dør av seg selv i løpet av få uker. Den er ganske vanlig på amerikanske og afrikanske badestrender som er forurenset med avføring fra katter og hunder. Larva migrans kan også forekomme i indre organer, lever og lunger, og fremkalles da oftest av hundens spolorm, Toxocara canis. Filarieneer de viktigste rundormene hos mennesket: Wuchereria bancrofti, Brugia malayi, Loa loa, Onchocerca volvulus, Dracunculus medinensis og noen få andre. Filariaene overføres av forskjellige insekter, oftest mygg eller fluer som får i seg ormens larver (såkalte mikrofilariaer) når de suger blod fra et infisert menneske. Ved neste blodsuging går mikrofilariaene over i den nye vertens blodårer hvor de slår seg ned og i løpet av 6 til 18 måneder utvikler seg til kjønnsmoden filaria, som så begynner å produsere mikrofilariaer.

Behandlingen av innvollsormene er i dag meget effektiv med mebendazol, niclosamid og pyrvin som hovedmidlene. De øvrige ormesykdommene er vanskeligere å behandle, men mebendazol kan ha virkning på trikinose og Echinococcus-infeksjoner. Et relativt nytt stoff, ivermectin, som brukes i veterinærmedisinen, har vist seg meget effektivt mot onchocerciasis (elveblindhet).

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.