Ormesykdommer, ofte kalt marksykdommer eller helmintoser. På verdensbasis er ormesykdommer et betydelig helseproblem, særlig blant barn. I Norge er sykdommer forårsaket av ormer et tallmessig lite problem, og de fleste tilfeller finner vi blant flykninger, adoptivbarn, innvandrere etc. og kan i noen tilfelle medføre diagnostiske og behandlingsmessige utfordringer. Ormesykdommer utgjør en heterogen sykdomsgruppe og omfatter sykdommer fremkalt av

som inndeles i to subgrupper

Mennesket er sluttvert og mellomvert for flere bendelormer. Karakteristisk for den voksne orm er den lange , båndformede kroppen som er oppdelt i flere ledd, fra et par til flere tusen. Sykdomsbildet som voksne ormer gir kan variere far ingen symptomer til magesmerter og vekttap. Vanligvis er infeksjon med voksne orm ufarlig. Alvorlige sykdommer kan opptre når mennesket er mellom-vert. Når mennesket er hovedvert stilles diagnosen ved påvisning av egg eller ledd av bendelormen i avføringen. Når mennesket er mellomvert er diagnostikken ofte mer komplisert, og innbefatter ofte rtg. undersøkelser og serologi. Sykdommer forårsaket av bendelormer, er nærmere beskrevet i omtale av de ulike bendelormene.

Iktene er flate ormer med en ofte komplisert livs-cyclus. De viktigste iktesykdommene er beskrevet i egne kapitler. Av iktene er blodiktene, Schistosoma, lungeikten Paragonimus westermani, og en stor leverikte, Fasciola hepatica, de viktigste for menneskene. De finnes mest i tropiske og subtropiske strøk, men kan også finnes i mer tempererte områder. Dette henger sammen med deres livssyklus. Eggene utskilles med urin, avføring eller oppspytt, og for at de skal utvikle seg videre, må de tas opp av visse sneglearter som lever i ferskvann og som bare trives i varmere strøk. Iktelarvene forlater så sneglen og angriper mennesker når de bader eller drikker av vannet. I områder med dårlig hygiene og større irrigasjonssystemer kan enkelte ikter få en betydelig utbredelse, særlig gjelder dette Schistosoma hematobium og Schistosoma mansoni (se schistosomiasis). Lungeikten angriper oftest lungene, men kan også finnes i andre indre organer. Den forekommer vesentlig i Fjerne østen. Leverikten forekommer som parasitt både hos mennesker og kveg og finnes mest i varme strøk hvor det drives intens feavl, se leverikter.

Rundmark utgjør den største gruppen av marker med mer enn 500 000 arter. De har sylindrisk form, har adskilt kjønn og fordøyelseskanal. I munnåpningen finnes ofte haker eller sugeskåler. Lengden kan variere fra en brøkdel av en millimeter til nesten en meter. Rundormer som er endemiske i Norge, er barneorm og spolorm. Andre rundormer importeres fra tropiske strøk og oppdages ofte tilfeldig ved rutineundersøkelse av innvandrere.

Hos mennesket finnes rundormer dels som tarmparasitter (se innvollsormer), dels som parasitter i blod- og lymfeårer. Det finnes mange arter, bare de viktigste omtales her. Strongyloides stercoralis er en tarmparasitt som finnes over store deler av verden. Mennesket er den naturlige vert, men den finnes også hos hund og katt. Larvene finnes i pasientens avføring. De borer seg gjennom huden og kan krype under den med en fart av 3–4 cm per time. Det oppstår et kløende utslett som flytter seg med ormelarven, kutan larva migrans. Denne tilstanden kan også fremkalles av andre rundormer, oftest Ancylostoma braziliense, som forekommer hos hund og katt. Denne trives ikke hos mennesker, og den dør av seg selv i løpet av få uker. Den er ganske vanlig på amerikanske og afrikanske badestrender som er forurenset med avføring fra katter og hunder. Larva migrans kan også forekomme i indre organer, lever og lunger, og fremkalles da oftest av hundens spolorm, Toxocara canis. Filarieneer de viktigste rundormene hos mennesket: Wuchereria bancrofti, Brugia malayi, Loa loa, Onchocerca volvulus, Dracunculus medinensis og noen få andre. Filariaene overføres av forskjellige insekter, oftest mygg eller fluer som får i seg ormens larver (såkalte mikrofilariaer) når de suger blod fra et infisert menneske. Ved neste blodsuging går mikrofilariaene over i den nye vertens blodårer hvor de slår seg ned og i løpet av 6 til 18 måneder utvikler seg til kjønnsmoden filaria, som så begynner å produsere mikrofilariaer.

Behandlingen av innvollsormene er i dag effektiv med medikamenter som mebendazol, albendazol, praziquantel og ivermectin som hovedmidler. Noen ormesykdommer er svært vanskelig å behandle, men introduksjonen av ivermectin, praziquantel og ivermectin har representerer et betydelig medikamentelt framskritt.

  • Artikler i leksikonet om de ulike rundormsykdommene

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.