Psykiatrisk sykehus, spesialsykehus som tar imot pasienter med psykiske lidelser til undersøkelse, behandling og opphold i sengeavdeling. Psykiatriske sykehus har også tilbud om dagopphold og poliklinisk behandling.

Psykiatriske sykehus tar imot pasienter for øyeblikkelig hjelp og til kortidsopphold, mens distriktspsykiatriske sentre i vesentlig grad arbeider i forhold til personer med kroniske psykiske lidelser. De psykiatriske sykehusene mottar både frivillig innlagte pasienter og pasienter innlagt uten eget samtykke.

Tidligere behandlet sykehusene nesten utelukkende psykoser. De ble derfor kalt sinnssykehus eller asyl. Skifte av betegnelse til det mer nøytrale psykiatrisk sykehus gjenspeiler endringen i sykehusenes funksjon henimot behandling av et bredere spekter av psykiske lidelser enn tidligere.

I middelalderen var personer med alvorlige psykiske lidelser fritt vilt, og de ble betraktet som besatte, i ledtog med djevelen. Begynnelsen til å betrakte pasientene som psykisk syke ble gjort i stiftelser under geistlig tilsyn. Disse såkalte Helligåndshus og spedalskhetsstiftelser tok enkelte pasienter i pleie sammen med legemlig syke. På midten av 1600-tallet forsøkte man å løse samfunnets sosiale kriser ved å samle de fattige i spesielle institusjoner. Blant de fattige var også ofte de mest alvorlig psykisk lidende. I Frankrike kalte man disse samlingsstedene for fattige for alminnelige sykehus. I Tyskland ble de kalt tukthus, en betegnelse som var mer overensstemmende med sannheten. I Storbritannia ble samlingsstedene kalt arbeidshus.

Mentalt avvikende har bakover i historisk tid vært en sak for familie og ætt, i likhet med andre typer handikappede, syke og fattige. Slekten var ansvarlig for at dens medlemmer ble holdt i age, og måtte bøte hvis noe skjedde. Galskap var et offentlig anliggende først når den representerte et sikkerhetsproblem. Hvis en utilregnelig begikk et alvorlig lovbrudd, ble han/hun satt i arrest i påvente av dom. Han kunne unngå kroppsstraff dersom det ble godtgjort at utilregneligheten hadde vært til stede før ugjerningen ble begått. Arrestene ble – iallfall i de største byene – utvidet med egne avlukker for de mest utagerende, dårekister. Ellers benyttet man de oppbevaringsmulighetene som fantes lokalt i kjellere eller uthus. Et utvidet materielt grunnlag for internering kom først utover 1600-tallet med arbeids- og manufakturhusene, senere tukthusene, hvor gale ble behandlet som andre uverdige fattige. Hospitalene (uspesifiserte pleieanstalter) skjerpet sitt indre regime etter reformasjonen og ønsket ikke besværlige uroelementer, men fra siste halvdel av 1700-tallet begynte de å etablere egne dollhus, avdelinger for mentalt avvikende av alle slag. Disse avdelingene var foreløpig ganske små, sjelden med mer enn 10–12 plasser. Idéen om internering ble i økende grad svaret på de praktiske problemene disse avvikende representerte. I dollhusene ble de fritatt for arbeidsplikt og betalt for av fattigvesenet, hvis de ikke hadde slektninger med betalingsevne.

Fra tidlig 1800-tall ses at terminologien på området tar opp i seg medisinske begreper. Medisinerne trer først inn som historiske aktører fra 1820-årene og begynte fra 1840-årene å ta over ledelsen av anstaltene som allerede fantes. Sinnssykeloven av 1848, utarbeidet etter europeisk mønster av Fredrik Holst og Herman Wedel Major, tok sikte på å heve standarden, hindre overgrep og skille anstaltene tydelig fra fengslene, og ga medisinerne enerett på intervensjon, diagnostisering og behandling av mentalt avvik. Andre faggrupper – for eksempel prester – som hadde hatt praktisk erfaring med håndtering av mentalt plagede eller forstyrrede, ble underordnet. Mens fattige gale tidligere primært var blitt forstått som gale og henhørte under fattigvesen og ordensmakt, skulle de nå forstås som syke og underlegges helsevesenet. Stortingsflertallet ville imidlertid ikke godta forslaget om å overføre det økonomiske ansvaret fra lokalt nivå, så dette tillå fremdeles fattigvesenet.

De første norske asylene som ble autorisert i henhold til den nye loven i 1850, var ombygde dollhus. Det første som ble bygd for formålet var et statsasyl, Gaustad, åpnet i 1855, som også skulle ha en undervisningsfunksjon. Videre i århundret åpnet nye formålsbygde regionale statsasyler i Trondheim (Rotvoll 1872) og Kristiansand (Eg 1881) og den fylkeskommunale Neevengården for Bergen og Hordaland (1891). I tillegg ble Kriminalasylet i Trondheim opprettet i 1895 som en egen fengselsavdeling. Det ble bygd en rekke nye asyler videre utover 1900-tallet i Norge. I 1930 var sengetallet 5625, som nådde en topp i 1974 med 8407 plasser og siden er gradvis redusert til ca. 6300 i 2005.

Reformatorene forestilte seg at de hierarkisk ordnede og oversiktlige asylene i seg selv skulle ha en helbredende virkning, noe som mot slutten av århundret viste seg ikke å slå til. De var da i realiteten overfylte oppbevaringsanstalter som hadde tapt betydelig anseelse. Senere har forskjellige fysiske/kjemiske behandlingsmetoder ført til sterk kritikk. Fenomenene var internasjonale. Den tyngste kritikken mot denne typen totale institusjoner og deres praksis kom rundt 1960 med Erving GoffmansAsylums, Michel Foucaults Galskapens historie og Thomas Szasz' The Myth of Mental Illness, som åpnet for en full revisjon av psykiatrihistoriografien i den vestlige verden.

Asylene ble gjerne bygd på ensomme steder, i landlige og fredelige omgivelser, som skulle stemme de sykes sinn til ro. Sykehusene var atskilt fra samfunnet ved gjerder og luftegårder. Innføring av medikamenter med spesifikk effekt på de alvorligste psykotiske symptomene i 1950-årene endret dette bildet radikalt. Medikamentene muliggjorde i mye større grad enn før blant annet psykoterapi, individuelt og i grupper, samt familiebehandling, sosial trening, ergoterapi, miljøterapi, fysisk trening og skoleopplegg. Behovet for å holde pasientene atskilt fra resten av samfunnet forsvant. Behovet for rehabilitering nær hjemstedet ble løst ved etablering av ettervernsenheter i lokalmiljøet. De psykiatriske avdelingene som ble bygd ved mange somatiske sykehus, mottok også etter hvert flere pasienter med psykoser, slik at forskjellen mellom psykiatriske avdelinger ved somatiske sykehus og psykiatriske sykehus i dag ofte er utvisket når det gjelder den type lidelser som behandles.

I dag er hovedproblemet at nedbyggingen av psykiatriske institusjoner har gått så langt at det er for få institusjonsplasser til dem som tross alt trenger det. Resultatet er så korte opphold på sykehusene at en del må utskrives av plasshensyn før deres psykiske lidelse er tilstrekkelig stabilisert til at de klarer seg utenom institusjon. Dette fører til snarlige reinnleggelser, noe som på sikt er uheldig («svingdørspasienter»). I andre land hvor nedbyggingen av psykiatriske sykehus har gått enda lenger enn i Norge, ser man, spesielt i storbyer, alvorlig psykisk syke drivende forkomne omkring som uteliggere, slik situasjonen var i middelalderen.

Foreslå endring

Kommentarer

5. mars 2015 skrev Maria Ege

Er alle fylker i Norge lovpålagt å ha et psykiatrisk sykehustilbud?

11. mars 2015 svarte Marianne K. Bahus

Det er ikke lovpålagt å ha et psykiatrisk sykehustilbud i alle fylkene.Det følger av spesialisthelsetjenesteloven § 2-1 bokstav a, at det er de regionale helseforetak som skal sørge for at personer med fast bopel eller oppholdssted innen helseregionen tilbys spesialisthelsetjenester, herunder sykehustjenester. I Norge har vi fire regionale helseforetak som alle har et psykiatrisk sykehustilbud.

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.