rettspatologi

Rettspatologi er den delen av rettsmedisinen som benytter kunnskaper og metoder fra patologisk anatomi, det vil si læren om forandringene i organers og vevs bygning ved sykdom. Tradisjonelt er de vanligste granskningsoppdragene likskue og likåpning. De viktigste spørsmålene den sakkyndige skal ta stilling til er gjerne dødstidspunkt, dødsårsak og det hendelsesforløpet som førte til døden.

Rettspatologien har grenseflate mot kriminalteknikk, særlig ved åstedsundersøkelse, dødstidspunktbestemmelse og ved sporsikring på avdøde. Det er også grenseflater mot rettstoksikologi ved fastsettelse av dødsårsak og mot rettsgenetikk ved for eksempel identifisering av ukjente lik. Siden midt i 1990-årene har det vært en økning i antall dødsfall som blir meldt til politiet på grunn av mistanke om medisinsk feilbehandling. Slike dødsfall utgjør nå mer enn 10 prosent av de rettsmedisinske likundersøkelsene. Dette innebærer at rettspatologer har fått en større faglig grenseflate mot kliniske spesialiteter. Betegnelsen rettspatologi benyttes gjerne synonymt med rettsmedisin, fordi det særlig er den rettslige likundersøkelsen (obduksjonen) man forbinder med rettsmedisineren. Rettspatologer benyttes imidlertid i økende grad også i klinisk rettsmedisin, det vil si ved undersøkelse av levende personer, voldsofre og mistenkte gjerningsmenn.

Rettsmedisin er ikke en egen medisinsk spesialitet i Norge, men Norsk rettsmedisinsk forening har en egen sertifiseringsordning for rettsmedisinere som har undervisnings og praksiskrav tilsvarende andre medisinske spesialiteter.

Rettsmedisinen er ulikt organisert i ulike land. I Norge er de rettsmedisinske miljøene nå organisert under universitetssykehusene.