rettstoksikologi

Den moderne rettstoksikologien, slik vi kjenner den i dag, har blitt utviklet sammen med faget toksikologi, fra 1800-tallet. Viktige bidrag har vært å løse giftmord, blant annet som følge av arsenikk-forgiftning. I Norge startet utviklingen av faget med Klaus Hansen (1895-1971), som var professor i farmakologi ved Universitetet i Oslo fra 1928. Han hadde flere forskningsopphold ved tyske universitet og han jobbet med alkoholvirkninger i relasjon til blodalkoholkonsentrasjoner. Dette medførte at slike analyser ble benyttet som bevis i kjøresaker fra 1926 og at Norge var det første land i verden som fikk en fast «promillegrense» for alkohol på 0,5 promille fra 1936.

Fra 1930-tallet ble rettstoksikologiske undersøkelser i Norge utført ved Universitetet i Oslo. Politiet rekvirerte toksikologiske analyser i forbindelse med kriminalsaker og ved spørsmål om ruspåvirket kjøring.

I 1969 besluttet Stortinget at Statens rettstoksikologiske institutt skulle opprettes, med ansvar for de toksikologiske analysene tatt ved rettslige obduksjoner og utføre analyser av blodprøver fra levende og døde personer som var mistenkt for påvirket kjøring. Instituttet ble i 2003 fusjonert med Nasjonalt folkehelseinstitutt og i 2016 ble hele den rettsmedisinske virksomheten overdratt til Oslo universitetssykehus.

Ved Oslo universitetssykehus er rettstoksikologi organisert sammen med rettspatologi og klinisk rettsmedisin, rettsgenetikk og aldersbestemmelse i Avdeling for rettsmedisinske fag.

Norge var det første landet i verden som innførte en lovfestet grense for alkoholkonsentrasjon i blodet hos bilførere og det landet som først avdekket utfordringene ved kjøring under påvirkning av andre rusmidler enn alkohol. Fra 1990-tallet ble det utviklet analysemetoder for stadig flere rusmidler, samt fortolkning og forskning knyttet til disse stoffene. En stor del av virksomheten har vært knyttet til analyser av disse stoffene og utarbeiding av sakkyndige erklæringer for å vurdere førernes grad av ruspåvirkning i forbindelse med kjøringen, noe som i retten danner grunnlag for straffeutmålingen.

Lovverket har med årene blitt tilpasset disse sakene og i 2012 var Norge første land i verden som innførte straffeutmålingsgrenser for andre rusmidler enn alkohol ved Forskrift om faste grenser i Vegtrafikkloven. Forskriften omfatter 28 rusgivende stoffer, og har medført at det i et stort antall saker ikke lenger er behov for sakkyndig erklæringer. Politiet har de siste årene tatt stadig flere blodprøver til analyse av rusmidler fra bilførere hvor det er mistanke om ruspåvirket kjøring.

I forbindelse med rettslige obduksjoner kan analyse av biologisk prøvemateriale være helt sentralt for å avdekke om fremmedstoffer kan ha hatt betydning for dødsfall. Analyserepertoaret har med årene økt gradvis til å inkludere mange hundre stoffer ved hjelp av topp moderne analysemetoder i små prøvevolum. Disse omfatter blant annet et stort antall rusmidler, legemidler og giftstoffer. Ved bruk av analysemetoden Q-TOF-MS, utføres det analyser som gjør at man i ettertid kan gå tilbake og se på analyseresultatene og lete etter helt nye stoffer, uten at det er behov for å gjøre ny analyse av prøven. Dette skyldes at analyseresultatet inneholder informasjon om mulige fremmedstoffer som man på analysetidspunktet ikke lette etter. Dette er en viktig analyseteknikk for å avdekke nye psykoaktive stoffer (NPS) som de senere årene har blir funnet på det illegale rusmiddelmarkedet, og som i andre land har forårsaket en rekke dødsfall. I Norge har omfanget av slike dødsfall vært lite.

Analyseteknologien har ikke bare medført at det kan utføres analyse av et stort antall stoffer i små volum, men har også medført at det kan tas andre prøvematerialer enn blod og urin, for å påvise fremmedstoffer. For eksempel kan det gjøres analyse av en rekke stoffer i muskel, øyevæske og væsken som finnes i hjerteposen og nyere forskning har vist at analyseresultater i slike prøver, kan gi viktige bidrag til fortolkning av krevende dødsfall hvor det ikke er mulig å få tatt en blodprøve.

Rusmidler påvirker brukerne på en rekke ulike måter, blant annet ved redusert motorisk koordinasjon, redusert dømmekraft, økt sjansetaking, økt risikovillighet og dermed økt risiko for å bli involvert i ulykker og uheldige hendelser. Det tas stadig flere prøver fra personer som har vært involvert i voldshendelser, overgrep og liknende, og forekomsten av rusmidler er høy i slike saker. Det er uklart om det dreier seg om økning i grad av vold, økende bruk av rusmidler i forbindelse med slike hendelser eller om det er politiet som tar flere prøver enn tidligere. Rettstoksikologiske analyser og fortolkning er imidlertid viktig i slike saker.

Analyse av stoffer i ulike biologisk prøvematerialer er svært viktig i rettstoksikologien.

• Blodprøver benyttes for å kunne si noe om hvor påvirket en person er av ulike stoffer og vurdere om det foreligger konsentrasjoner som kan forklare ulike reaksjoner, forgiftninger eller dødsfall.
• Urinprøver benyttes for å avdekke om det har blitt brukt et stoff, og sier i seg selv ikke noe om man er påvirket av dette stoffet. Enkelte stoff kan påvises i urinprøver lenge etter at virkningene på kroppen er over.
• Spyttprøver brukes også til å avdekke hvilke stoff som har blitt tatt inn, og har mange av de samme bruksområdene som urinprøvene. Men de fleste stoffer kan påvises i kortere tid i spyttprøver, enn i urin.
• Hårprøver kan også brukes til å si noe om stoff som har blitt inntatt. Fordi mange stoffer inkorporeres i håret, og vokser ut sammen med håret, vil hårprøver kunne brukes til å anslå omtrent hvor lenge siden det er et stoff har blitt inntatt. Dersom en person har langt hår, vil hårprøver kunne bruker til å påvise at det har blitt tatt inn stoff langt tilbake i tid. På samme måte som urin og spyttprøver, er ikke hårprøver egnet til å si om et stoff har medført påvirkning, forgiftning eller død.

Rettstoksikologisk sakkyndigvirksomhet er viktig i fortolkningen av slike saker for å avgjøre fremmedstoffenes betydning. Den største andelen av saker innen rettstoksikologi er saker som omhandler ruspåvirket kjøring, som omfatter over 95 prosent av sakene som sendes til Toksikologisk gruppe i Den rettsmedisinske kommisjonen. Det utføres også sakkyndige erklæringer i saker fra døde for å avgjøre rusmidler, legemidlers og gifters betydning for dødsfallet, samt i vold og overgrepssaker.

Kroppens håndtering av fremmedstoffer er ulik hos levende sammenliknet med det som skjer etter døden, og dette medfører at det det må gjøres ulike vurderinger i prøver tatt fra døde (postmortalt) sammenliknet med prøver tatt fra levende. Fortolkning av toksikologiske analyseresultater i postmortale prøver er vanskelig, krever kunnskap og erfaring med slike saker, og bør gjøres av en erfaren rettstoksikolog.

Den største virksomheten innen rettstoksikologi i Norge finner sted ved Avdeling for rettsmedisinske fag ved Oslo universitetssykehus. I tillegg utføres det rettstoksikologisk virksomhet ved Avdeling for farmakologi ved St. Olavs hospital, Dopinglaboratoriet ved Oslo universitetssykehus, samt ulike laboratorier som utfører analyse av sanksjonære prøver.

Toksikologisk gruppe i Den rettsmedisinske kommisjonen behandler årlig cirka 2000 rettstoksikologiske erklæringer.

• rettsmedisin
• rusmidler
• legemidler
• toksikologi