sex og religion

Å avstå fra sex er det optimale innenfor buddhismen på grunn av hvordan både begjær og forplantning er noe som knytter mennesker til reinkarnasjonens livshjul, som er hva man ønsker å forløses fra. Siden seksuell avholdenhet bidrar til å løsrive en fra livshjulet, er dette derfor oftest et krav for munker og nonner.

Innenfor kristendommen ble seksuell avholdenhet i utgangspunktet sett som det optimale, som med Paulus som mente at ekteskapet kun var en nødløsning for de som ikke klarte å avstå fra sex. Det negative synet på sex var knyttet til forestillingen om hvordan mennesket var skapt fysisk udødelig og at sex oppstod som konsekvens av at mennesket mistet sin udødelighet i syndefallet. Å avstå fra sex bidro slik til å gjenopprette menneskets opprinnelige tilstand, noe som var selve målet i Jesu frelsesgjerning. Seksuell avholdenhet ble derfor sett som en forutsetning for kristen askese, ikke minst i klostervesenet.

Etter hvert kom dette mer i skyggen av forestillinger om at sex og ekteskap fjerner fokuset fra kjærligheten til Gud og kirken, noe som førte til at avholdenhet ble et krav også for det katolske presteskapet. Etter reformasjonen forkastet de fleste protestantiske kirkene synet på seksuell avholdenhet som optimalt, men opprettholdt fokuset på å avstå fra sex før ekteskapet, spesielt for kvinner.

Innenfor hinduisme, jødedom og islam er livslang seksuell avholdenhet tradisjonelt negativt ladet. Alle bør i stedet gifte seg.

Det viktigste prinsippet når det gjelder sex på tvers av kjønnene som man finner i alle religiøse tradisjoner, er at hva som forventes av menn og kvinner seksuelt ofte er svært forskjellig.

I hinduisme og jødedom, så vel som i en rekke andre religiøse tradisjoner, er det opprinnelig bare kvinner som forventes å avstå fra sex før ekteskapet. Selv om buddhisme, kristendom og islam i utgangspunktet var like negative til førekteskapelig sex både for menn og for kvinner, ble praksis som regel at mannlig førekteskapelig seksualitet ble tolerert, mens kvinnelig sterkt fordømt. Forestillinger om at tapet av kvinnelig jomfruelighet innebærer en fysisk endring som ikke kan gjenopprettes, er også en faktor som spiller inn, samtidig som graviditet eller faren for dette, gjør at førekteskapelig sex ofte blir straffet hardere for kvinner enn menn selv når det i prinsippet er like forbudt for alle. Egne regler for kvinnelige slaver og prostituerte har tradisjonelt ofte fungert som måter å løse praktiske utfordringer som oppstår av slike kjønnsskjeve regler og praksis. Det svært utbredte religiøse fokuset på at kvinner ikke skal ha sex før ekteskapet, har også bidratt til at kvinner ofte blir giftet bort i svært ung alder.

Fokuset på kvinnelig seksuell renhet i alle de store religiøse tradisjonene speiles også i hvordan det i de aller fleste samfunn mer generelt er større vekt på at ugifte kvinner må vokte seg for å fremstå som spesielt seksuelt tilgjengelige, om ikke alltid jomfruer.

Det er ofte også ulike regler for sex for gifte menn og kvinner. For eksempel i jødedom defineres utroskap tradisjonelt bare ut fra om kvinnen er gift: En mann kan per definisjon ikke bedra sin kone, bare en annen mann om han har sex med hans kone. Dette kjønnsskjeve synet på utroskap har i praksis ofte vært tilfelle i de fleste andre religiøse tradisjoner, selv der utenomekteskapelig sex i utgangspunktet er like forbudt både for menn og kvinner, slik som i kristendom og islam. En annen kjønnsforskjell er hvordan flergifte, i den grad det har vært sanksjonert, bare har vært mulig for menn i alle de store religiøse tradisjonene unntatt i buddhismen, der kvinner i noen områder i Himalaya har kunnet være gift med flere brødre samtidig.

Synet på hva som utgjør sex, varierer også. Mens en del konservative religiøse tradisjoner ser enhver kontakt mellom menn og kvinner som ikke er i familie som så seksuelt ladet at det bør unngås, opererer andre – spesielt mange konservative kristne – med forestillinger om at for ugifte menn og kvinner er sex bare ensbetydende med direkte penetrerende kontakt mellom kjønnsorganer.

Tradisjonelt finnes ikke noen forståelse av homoseksualitet som enhetlig fenomen i noen av religionene, men sex mellom mennesker av samme kjønn blir sett forskjellig ettersom det involverer sex mellom menn, sex mellom kvinner og ulik seksuell praksis.

I gresk religion hadde de fleste mannlige guder sex med dødelige menn, en praksis som ble reflektert i svært utbredte seksuelle forhold mellom menn, blant annet i visse rituelle sammenhenger forbundet med overgangen fra ungdom til voksen. Sex mellom kvinner ble generelt oversett eller sett som i strid med naturen siden det ikke involverer noen penetrerende kjønnsorganer.

I det jødiske gamle testamentet fordømmes analsex mellom menn, men ikke annen seksualitet menn i mellom. Kjærlighetsforholdet mellom David og Jonatan, som i alle fall involverer kyssing, blir beskrevet som ideelt og «mer verd … enn kvinners kjærlighet». Det eksisterer samtidig ikke noe forbud mot sex mellom kvinner, muligens fordi det ikke ble ansett som sex siden det ikke involverer penetrerende kjønnsorganer.

Også i Koranen fordømmes bare analsex mellom menn, men det er uklart om referansen til «de av deres kvinner som gjør noe usømmelig» handler om sex mellom kvinner eller annen oppførsel som ble sett som uanstendig. I praksis ble sex mellom menn likevel ofte tolerert og noen ganger også hyllet og institusjonalisert i ulike muslimske tradisjoner. Det ottomanske riket avkriminaliserte sex mellom menn i 1858, men på grunn av hovedsaklig nyere lover er sex mellom menn likevel forbudt i flertallet av primært muslimske land i Afrika og Asia i dag, mens sex mellom kvinner er forbudt i noe mindre grad.

Det er ingen kilder om hva Jesus mente om likekjønnet sex, mens Paulus i Det nye testamente mente at menns begjær for hverandre kom som en konsekvens av avgudsdyrkning. Det er derimot uklart om Paulus’ fordømmelse av kvinners «unaturlige» kjønnsliv handler om sex mellom kvinner eller bare kvinnelig seksuelt initiativ, noe som ble ansett som i strid med kvinnelig natur.

Opp gjennom historien var det til tider strenge kristne restriksjoner mot sex mellom menn, som i vekslende grad også ble fulgt opp. Kristne lover mot sex mellom menn ble avskaffet i en del katolske land i sammenheng med innføringen av napoleonske lovverk rundt 1800, men først i siste halvdel av 1900-tallet i de fleste protestantiske land i vesten. I flere primært kristne, men også i noen hovedsaklig ikke-kristne land i Afrika, Asia, Karibia og Stillehavet opprettholdes fremdeles flere av disse forbudene opprinnelig innført av den britiske kolonimakten.

Innen buddhismen viser gamle klosterregler at sex mellom menn opprinnelig ble ansett som mindre negativt enn heterosex, fordi det ikke innebar forplantning. I enkelte buddhistiske tradisjoner oppstod siden en forståelse av hellig sex mellom munker og mannlige noviser. Sex kvinner imellom ble derimot sett som svært problematisk, fordi uten mannlig kontroll fantes det ingenting som kunne begrense det som ble forstått som ustyrlig kvinnelig begjær.

Den massive motstanden mot likekjønnet sex generelt som man finner utbredt i deler av alle de ulike religiøse tradisjonene i dag, er altså et nyere fenomen. Ikke minst er dette noe som er påvirket av den moderne forståelsen av seksuell orientering som en identitet.

Samtidig som fordømmelsen av homoseksualitet spiller en sentral rolle i flere ulike trossamfunn, har mange andre trossamfunn i dag fullt akseptert både likekjønnet seksualitet og likekjønnede ekteskap. Dette gjelder spesielt innenfor kristendom og jødedom, men er også tilfelle i alle de andre store tradisjonene. I tillegg finnes det millioner av troende som fullt ut aksepterer likekjønnede forhold, selv om de er medlem av trossamfunn som offisielt fordømmer det.

Endogami, skikken at man bare kan gifte seg med noen av samme tro, er tradisjonelt utbredt innenfor alle trosretninger. I dag er dette fremdeles et absolutt krav innenfor for eksempel drusisme, zoroastrisme, visse kristne trossamfunn og deler av ortodoks jødedom. Innenfor islam er den tradisjonelle regelen som fremdeles følges av mange, at kvinner bare kan gifte seg med andre muslimer, mens menn kan gifte seg også med jøder, kristne og zoroastere.

Sex og spesielt ekteskap mellom mennesker av ulik hudfarge var lenge fordømt i flere kristne trossamfunn. Dette hadde utgangspunkt i forestillinger om at Gud ikke ønsket at folkeslagene skulle blande seg etter at han hadde skilt dem fra hverandre ved byggingen av Babels tårn og ulike bibelske forbud mot sex på tvers av etnisitet, blant annet i Mosebøkene, Esra og Nehemja. Både i Sør-Afrika og i flere delstater i USA var ekteskap på tvers av hudfarge følgelig forbudt frem til henholdsvis 1985 og 1967, og forbudene ble primært forsvart med kristne argumenter. Først på slutten av 1990-tallet mente flertallet av de hovedsaklig kristne amerikanere at ekteskap mellom svarte og hvite var akseptabelt.

I hinduismen er det tradisjonelt strenge forbud mot sex og spesielt ekteskap på tvers av kastene. Dette er et forbud som også er blitt videreført av mange muslimer, kristne og buddhister i Sør-Asia og i sørasiatiske eksilsamfunn. I praksis innebærer dette spesielt restriksjoner fra familien eller kastens side mot kvinner som gifter seg med menn av lavere kaster, og hvert år blir flere av disse mennene og ofte også kvinnene drept av kvinnenes familier.

Ifølge menneskerettighetene kommer all samtykkende sex mellom voksne under beskyttelsen av retten til privatliv. På grunn av religionsfriheten står likevel ethvert trossamfunn fritt til å bestemme hvilke regler for sex som ligger til grunn for det å være for eksempel prest, munk, nonne eller medlem overhodet. Disse religiøse sexforestillingene kan derimot ikke påtvinges mennesker utenfor de respektive trossamfunnene. At lovverket i mange stater opprettholder ulike religiøse forbud mot samtykkende sex, er slik i strid både med retten til privatliv, ikke-diskriminering og den negative religionsfriheten, som beskytter individet fra å bli tvunget til å leve i henhold til andre menneskers trosoppfatninger. Slike forbud bryter også med religionsfriheten til trossamfunnene og de enkelte troende som aksepterer de formene for sex som de ulike statene forbyr.

Disse lovforbudene i strid med menneskerettighetene rammer spesielt sex mellom menn, men også ofte sex mellom kvinner og i noe mindre grad heterosex utenfor ekteskapets rammer. Det er videre mange stater som handler i strid med menneskerettighetene ved å ikke tilstrekkelig beskytte individer mot overgrep på grunn av deres seksualitet. Dette gjelder spesielt homofile, lesbiske og bifile, kvinner som ikke oppfører seg i henhold til ulike religiøse forventninger om heteroseksualitet, samt par som bryter religiøse forbud mot sex mellom mennesker av ulik kaste eller religion. Hvordan flere stater prøver å tvinge gjennom forskjellige religiøse forestillinger om sex gjennom systematisk diskriminering eller begrensning av ytringsfrihet, forsamlingsfrihet, religionsfrihet, eller tilgang til prevensjon, er også i strid med menneskerettighetene.

• sex
• religion
• ekteskap
• seksualitet
• homofili
• heterofili