Homoseksualitet, kjønnsdrift og seksuell aktivitet rettet mot personer av samme kjønn. Denne definisjonen bygger på en oppfatning av at individet enten har en hetero- eller homoseksuell preferanse. Den ser bort fra muligheten av at noen kan være begge deler, såkalt biseksuelle, og føle seksuell attraksjon til begge kjønn. Individets seksuelle preferanse kan endres over livsløpet, og kan i perioder være situasjonsbetinget.

Det er vanlig å gjøre en distinksjon mellom homoseksuell atferd, preferanse og identitet. Homoseksuell atferd innebærer at to personer av samme kjønn har seksuell omgang med hverandre. Homoseksuell preferanse betyr at vedkommende psykologisk er mer motivert for seksuell omgang med en person av samme enn av motsatt kjønn. Homoseksuell identitet betyr at personen oppfatter seg som homoseksuell. At en mann har et homoseksuelt forhold til en mannsperson, betyr ikke nødvendigvis at han har en homoseksuell identitet.

Ulike undersøkelser angir noe varierende tall på hvor mange voksne homoseksuelle det finnes i Norge, fra 4–6 % av befolkningen. Tallene bygger i de fleste undersøkelsene på hvor mange personer som har homoseksuell erfaring, ikke på dem som har en homoseksuell identitet (selvforståelse).

Det finnes ingen generell teori som forklarer homoseksualitetens opprinnelse eller årsaksforhold. Det opereres både med arvelige, biologiske, psykologiske og sosiale forklaringsmodeller. De biologiske modellene baserer seg dels på hormonelle årsaksforhold og/eller teorier om en avvikende differensiering av deler av hjernen. Ingen av teoriene er dokumentert vitenskapelig.

Frem til 1972 var homoseksualitet gjenstand for strafferettslig forfølgelse i Norge, dersom menns seksuelle praksis var til anstøt for andre. Frem til 1980-årene ble homoseksualitet av visse fagmiljøer oppfattet som en psykologisk sykdomstilstand, som kunne behandles ved hjelp av spesielle teknikker. Den medisinske sykeliggjøringen av homoseksualiteten er opphørt, og behandlingen av tilstanden er i de faglige kretser oppgitt.

I dag oppfattes homoseksualitet i vår kultur som en seksuell variasjonsform. Ikke desto mindre betraktes tilstanden innen mange andre kulturer som en psykisk forstyrrelse. Det finnes imidlertid ingen sikre faglige holdepunkter for at homoseksuelle har en dårligere fungerende personlighet enn heteroseksuelle. Majoriteten av homoseksuelle kvinner og menn gir uttrykk for at de ønsker å leve i stabile parrelasjoner, noe flertallet av homofile gjør i dag. Gjennomgående gir de uttrykk for at forholdet oppleves tilfredsstillende. Partnerskapsloven og økende akseptering av homofile og homofiles samliv har bidratt mye til denne positive utviklingen.

Tidligere var forskningen på homoseksualitet mest opptatt av årsakene til at noen mennesker er homoseksuelle. I dag rettes oppmerksomheten mer mot homoseksuelles levekår og livssituasjon, deres rettsstilling, deres helseforhold, deres opplevelse av sine parrelasjoner, maktforholdene mellom partene og seksuell tilpasning.

Mye av forskningen på homoseksualitet i Norge er oppsummert i boken Norsk homoforskning (2001).

Se også biseksualitet.

Foreslå endring

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.