skjørbuk

C-vitaminmangel kan gi lettblødende tannkjøtt.

/Shutterstock.

Artikkelstart

Skjørbuk er en sykdom som skyldes C-vitaminmangel. I tidlig fase vil sykdommen gi tretthet, uopplagthet og kortpusthet. I senere stadier får man smerter i muskler og ledd, blødende tannkjøtt, tannløsning, tørr hud og blødninger under huden. Selv lette trykk på huden vil kunne gi blåmerker. Sårheling går også langsommere. Alle disse symptomene og sykdomstegnene skyldes nedsatt bindevevsdannelse, som følge av at bindevevsproteinet kollagen ikke dannes når vitamin C mangler.

Faktaboks

Etymologi
av norrønt skyrbjúgr
Også kjent som
skorbut

Død kan inntreffe på grunn av store blødninger i hjernen eller hjertemuskelen. Knoklene kan få en endret overflate og tennene kan løsne. Anemi er derfor et vanlig sykdomstegn.

Symptomer og tegn kan også sees ved en mildere mangel på vitamin C, for eksempel tretthet og økt infeksjonstilbøyelighet.

Barn som får skjørbuk (Barlows sykdom) blir bleke, får nedsatt subkutan fettmengde, deformiteter i ekstremitetene og blødninger.

I dag er skjørbuk en sjelden sykdom under våre forhold. I vestlige land er enkelte tilfeller registrert, blant annet blant eldre som har en svært ensidig kost. Skjørbuk kan observeres i land der tilgangen på vitamin C-rike frukter og grønnsaker er begrenset.

Fra skjørbukens historie

Olav rekker Tyra kvannstilken. Illustrasjon fra Snorres kongesagaer. Tegning av Erik Werenskjold, som har gitt denne vikingkongen Fridtjof Nansens trekk.
.
Overvintring i arktiske strøk kunne være risikable. Her er en tegning av Jens Munks vinterhavn i Hudsonbukta, under det feilslåtte forsøket på å finne Nordvestpassasjen. Fra Jens Munk: Navigatio, Septentrionalis, København 1624.
.

Skjørbuk har vært en fryktet sykdom blant folk gjennom århundrene, siden man ikke visste årsaken til den. Ubehandlet er den i prinsippet dødelig. Navnet skriver seg fra den gammelnorske betegnelsen skýrbjugr, der bjugr eller vatnsbjugr kan oversettes med ødem, som man mente var en følge av ensidig inntak av skýr – en norrøn melkerett som hadde lite til felles med vårt moderne meieriprodukt. Tilstanden var så særpreget for det norrøne samfunnet, at man på kontinentet ikke hadde noe eget ord for dette, men konstruerte det latinske scorbutus ut fra den gammelnorske betegnelsen. Også det hollandske scheurbuik, det engelske scurvy og det tyske ordet Skorbut er avledet av det norrøne navnet på sykdommen.

Skjørbuk forbindes gjerne med lange sjøreiser, hvor kosten var salt kjøtt og gammelt brød dag ut og dag inn. Et friskt menneske bruker nærmere et halvt år uten noen tilførsel av C-vitaminer før de første symptomene viser seg, så sjøfolkene den gang nok gikk allerede om bord med en lett grad av skjørbuk.

Tilstanden er omtalt i våre sagaer så tidlig som på 900-tallet (Torstein Hvites saga). Vi får da høre at Torstein fikk skjørbuk på reisen fra Island til Norge og ble så elendig at han var døden nær før han endelig nådde land. Og da biskop Arni Thorlaksson i 1289 ble syk på en liten tur fra Danmark til Norge, forteller historien på norrøn, lakonisk vis at «han hadde færre jeksler med seg hjem enn han hadde hatt da han reiste ut».

C-vitaminet er relativt flyktig og tåler dårlig oppvarming og kontakt med tungmetaller. Husholdningen i eldre tid var lite egnet for utnyttelse og bevaring av det verdifulle vitaminet. Det var dårlige oppbevaringsmuligheter; kostholdet var basert på tørket, saltet, røkt og kokt mat, og det å spise fersk fisk ble mange steder betraktet som noe naturstridig. At menigmann led av kronisk C-vitaminmangel får vi også et godt inntrykk av hvis vi for eksempel ser på kostplanen fra Holar skole på Island så sent som i 1746: Der sto tørrfisk og smør på menyen som hovedrett morgen, middag og kveld, i alle ukens syv dager.

Folk beskyttet seg mot skjørbuk på forskjellig vis. Alt i sagatiden brukte man den C-vitaminrike planten kvann. Snorre skriver om kong Olav Tryggvason at han kjøpte kvannstilker til dronning Tyra.

I den dansk-norske marinen var skjørbuk et alvorlig problem, og kong Christian 4. gjorde i den forbindelse et – visstnok mislykket – forsøk på å dyrke multerAmager, siden han visste at disse bærene fra Norge var god medisin mot sykdommen. Han hadde allerede hatt dårlige erfaringer med ekspedisjoner i arktiske strøk, for i 1619 hadde han sendt den norske kapteinen Jens Munk av sted med to skip og 64 mann i et forsøk på å finne Nordvestpassasjen. Bare tre mann og ett skip vendte tilbake etter en dramatisk overvintring i Hudsonbukta, hvor 61 sjøfolk var døde av skjørbuk. Det var først da den britiske marinelegen James Lind (1716–1794) på midten av 1700-tallet viste at sitrusfrukter var effektiv behandling mot skjørbuk, at dette kom i mer regelmessig bruk. Da poteter ble vanlig fra 1800-årene, ble de den viktigste C-vitaminkilden for befolkningen.

Stoffet som kunne hindre og helbrede skjørbuk, ble isolert fra sitronsaft i 1928 og fikk navnet askorbinsyre (i overført betydning antiskjørbuksyre), altså vitamin C. De norske professorene Theodor Frølich (1870-1947, professor fra 1920) og Axel Holst (1860-1931) ved Det Kongelige Fredriks Universitet (fra 1939 Universitetet i Oslo) la et viktig grunnlag for å avdekke årsaksforholdet mellom skjørbuk og vitamin C. Gjennom sine banebrytende forsøk med marsvin, som i likhet med mennesket er blant de fåtall dyrearter som ikke kan syntetisere askorbinsyre, viste de hvordan skjørbuk kunne kureres med kål eller sitronjuice.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg