Anemi, blodmangel, betyr at for få røde blodceller (erytrocytter) sirkulerer rundt i kroppen. Et godt indirekte mål på antall erytrocytter får vi ved å måle konsentrasjonen av hemoglobin (Hb) i blodet. Det er hemoglobinet i de røde blodcellene som frakter oksygen til kroppens celler.

Anemi er verken en diagnose eller en sykdom, men et sykdomstegn, og legens oppgave er å finne årsaken til at pasienten er anemisk. Den vanligste årsaken til anemi er jernmangel.

Anemi defineres som det å ha en hemoglobinverdi (Hb) under nedre referansegrense. Referansegrensene varierer etter alder og kjønn. En voksen mann er anemisk når Hb faller under 13 g/100 ml, mens en voksen kvinne er anemisk når Hb faller under 12 g/100 ml.

Det er viktig å være klar over at for en enkelt person er variasjonen i Hb over tid mye mindre enn variasjonen mellom personer. Det betyr for eksempel at en kvinne som vanligvis ligger mellom 14 og 15 g/100 ml i Hb, har anemi hvis hennes Hb har sunket til 12,5.

Lett anemi viser seg ved uopplagthet og nedsatt utholdenhet. En mer uttalt anemi kan gi symptomer som utmattelse, søvnighet og hodepine. I så fall kan man utvikle en tendens til å bli svimmel, med en følelse av at det «svartner» for øynene, eller til å besvime. I alvorlige tilfeller vil man kunne oppleve hurtig puls, hjertebank, øresus og kortpustethet, noe som skyldes at hjertet prøver å kompensere for oksygenmangelen ved å pumpe det oksygenfattige blodet raskere rundt.

Blek ansiktsfarge er ikke et sikkert tegn på anemi, ettersom mange er bleke uansett Hb og andre kan ha røde roser i kinnene selv om Hb er lav. Blekhet i håndflater og øyelokksslimhinnene er sikrere indikasjoner på at en person har anemi.

Den gjennomsnittlige levetiden for røde blodceller er cirka 120 dager. Hver time blir ni milliarder utslitte røde blodceller tatt ut av kretsløpet og brutt ned. Organismen danner normalt like mange nye blodceller i benmargen, der det meste av produksjonen av blodceller finner sted. Ved anemi kan en normal benmarg øke produksjonen inntil seks ganger for å kompensere for tapet av røde blodceller.

Hovedårsakene til anemi og nedsatt antall røde blodceller er for lav produksjon, tap (blødning) eller forkortet levetid av de røde blodcellene (hemolyse). I tillegg kommer en gruppe med såkalte sekundære anemier, som har sammensatte årsaker.

Det kan være mange grunner til at produksjonen av erytrocytter er nedsatt. Den vanligste årsaken er mangel på «byggesteiner», som jern og vitaminer.

Den vanligste årsaken til anemi er jernmangel, noe som særlig rammer kvinner i fertil alder. Jern er en nødvendig del av hemoglobinet siden det binder oksygen, som dermed kan fraktes til cellene i kroppen. Det finnes jern i det meste av maten vår, for eksempel kjøtt, fisk og kornprodukter, derfor har de med et normalt, balansert kosthold vanligvis ikke behov for jerntilskudd. Personer som slanker seg eller vokser fort kan likevel trenge en liten dose ekstra jern daglig.

Diagnosen jernmangelanemi stilles ved hjelp av blodprøver. Ved jernmangel kan det påvises lavt serumjern i kombinasjon med lav metning av transportproteinet transferrin. En indirekte måling av kroppens jernlager får man ved å bestemme nivået av ferritin i blodet. Verdier under 10 μg/L i serum hos kvinner og 30 μg/L i serum hos menn kan oppfattes som tegn på jernmangel. Andre analyser som gjøres er måling av transferrin-reseptor og retikulocytt-Hb.

Når årsaken til jernmangelanemien er identifisert og eventuelt behandlet, starter behandling med jern for å normalisere hemoblobinnivå og gjenoppbygge jernlageret i kroppen. Jerntilskudd kan tas som tabletter eller gis intravenøst. Dette kan av og til gi bivirkninger i form av kvalme, magesmerter eller treg eller løs mage.

Megaloblastanemi skyldes mangel på vitamin B12 (kobalamin) eller folat, vanligvis på grunn av at kroppen ikke tar opp tilstrekkelige mengder av disse vitaminene fra tarmen. Mangel på vitamin B12 kan også i sjeldne tilfeller skyldes ekstremt lavt innhold i kosten (veganere kan være utsatt, spesielt barn). Vitamin B12 og folat er nødvendig for produksjon av DNA, noe som blant annet foregår i forbindelse med celledeling. Benmargen er det organet i kroppen som har raskest celledeling på grunn av den store produksjonen av blodceller, derfor er anemi et tidlig symptom når kroppen har for lite av vitamin B12 eller folat.

Navnet «megaloblastanemi» henger sammen med at forstadiene til de røde blodcellene i benmargen blir større enn normalt, noe som kalles megaloblaster.

Pernisiøs anemi er den mest kjente typen megaloblastanemi, og egentlig er «vitamin B12-mangelanemi» et riktigere navn for denne autoimmune sykdommen. Den er kjennetegnet ved tap av celler i magesekkens kjertellag (atrofisk gastritt). Dermed mister magesekken evnen til å lage saltsyre og skille ut et spesielt protein, såkalt intrinsic factor, som er nødvendig for effektiv oppsuging av vitamin B12 i enden av tynntarmen.

Mangel på folat skyldes oftest mangelfullt kosthold eller cøliaki, der folat og andre næringsstoffer fra kosten ikke suges opp som normalt. Behovet for folat øker i svangerskapet, og det anbefales ekstra tilskudd fra før svangerskapet starter og til og med første trimester.

Utover de alminnelige symptomene på anemi kan folk som lider av megaloblastanemi få rød, glatt og sår tunge, samt symptomer fra nervesystemet hvor nummenhet i hender og føtter og gangforstyrrelser er mest typisk. De nevrologiske symptomene kan bli varige hvis ikke tilstanden behandles raskt. I blodet finner man sterk reduksjon av antallet røde blodceller og forholdsvis mange svært store røde blodceller. Til forskjell fra vitamin B12-mangel gir ren folatmangel ikke symptomer fra nervesystemet.

Diagnosen stilles ved undersøkelser av blod og benmarg. Pernisiøs anemi behandles effektivt med en innsprøytning av vitamin B12 cirka hver tredje måned. Folatmangel kan behandles ved å forbedre kostholdet eller ved tilskudd i form av tabletter.

Hemoglobinopatier er betegnelse på en gruppe sykdommer som skyldes arvelige feil i produksjonen av hemoglobin. Det lages derfor for lite hemoglobin. Ved de alvorligste formene er også levetiden til de røde blodcellene forkortet (hemolyse). Tidligere var disse sykdommene sjeldne i Norge, men med økende innvandring har de blitt ganske vanlige.

Thalassemi er en tilstand der det lages for lite av en av de to typene protein (alfa-kjeder og beta-kjeder) som inngår i hemoglobinet. De røde blodcellene blir små og bleke på grunn av lavt innhold av hemoglobin. Hvis man har arvet anlegg for thalassemi fra bare en av foreldrene (heterozygot tilstand, såkalt thalassemia minor) har man vanligvis ingen symptomer, men dobbelt arveanlegg (homozygot) gir thalassemia major, som er en alvorlig sykdom. Omtrent en fjerdedel av barn av foreldre med anlegg for thalassemi vil få dobbelt anlegg og utvikle thalassemia major.

Thalassemia minor trenger ingen behandling, men det kan være aktuelt med genetisk rådgivning hvis man kjenner til at det finnes et gen for tilstanden i begge aktuelle familier.  Thalassemia major behandles med blodoverføring, og noen ganger kan stamcelletransplantasjon med stamceller fra forlikelig giver være aktuelt.

En annen type hemoglobinopati, som hyppigst forekommer i Afrika, er sigdcelleanemi. En arvelig feil i hemoglobinet fører til at det kan felles ut og gjøre de røde blodcellene stive med form som en sigd. Da kan små blodårer bli tettet igjen, noe som kan forårsake alvorlige tilstander (sigdcellekrise).

Ved akutte eller kroniske leukemier fylles benmargen opp av kreftceller som ikke lager normale blodceller. Dette fører til anemi og ofte også mangel på hvite blodceller (leukocytter) og på blodplater (trombocytter, som forhindrer blødning).

Mange kreftformer kan gi spredning (metastasere) til benmargen, og forårsake en lignende anemi når metastasene fortrenger cellene som normalt produserer blodceller. Kreftbehandling med radioaktiv stråling og cellegift (cytostatika) kan også føre til anemi ved at å svekke produksjonen av blodceller. Når produksjonssvikten rammer alle de forskjellige typene blodceller, kalles tilstanden aplastisk anemi.

Blødningsanemi kan skyldes akutt eller kronisk blødning. Ved en større blødning oppstår det en akutt mangel på blod. Blodtapet må erstattes umiddelbart, ellers går pasienten inn i en livstruende sjokktilstand med blant annet kraftig blodtrykksfall. Ved akutte og større blødninger må tilstanden umiddelbart behandles med tilførsel av væske og blod (transfusjon).

Kroppen kan ganske raskt erstatte tapet av plasma med vevsvæske, som siver inn i blodårene. Det er også mekanismer som motvirker tapet av hvite blodceller og plasmaproteiner. Når det gjelder røde blodceller og hemoglobin, klarer ikke organismen å øke produksjonen like hurtig.

I én liter blod er det like mange røde blodceller som organismen normalt produserer i løpet av en måned. Derfor vil det i rekonvalesenstiden etter en alvorlig blødning kunne påvises anemi som langsomt bedrer seg. I denne fasen kan det påvises økt antall umodne røde blodceller (retikulocytter) i blodet.

En kronisk blødningsanemi kan skyldes sivende blødninger fra indre organer (for eksempel fra et blødende magesår eller en tarmsvulst), kraftige menstruasjonsblødninger eller hemorroider.

Økt nedbrytning av røde blodceller, såkalt hemolyse, kan gi hemolytisk anemi på grunn av forkortet levetid for de røde blodcellene. Her klarer ikke produksjonen i benmargen å holde tritt med forbruket. Tilstander som kan gi økt hemolyse er arvelig betingede strukturelle feil i de røde blodcellene, kunstige hjerteklaffer, medikamentbivirkninger og enkelte autoimmune tilstander.

Den vanligste arvelige formen for hemolytisk anemi i Norge er den medfødte sfærocytosen, som rammer omtrent 1 av 5000. Navnet innebærer at de røde blodcellene er runde (sfæriske) i stedet for den normale dobbelt konkave formen. Dette gjør dem stivere enn de normale cellene, og de får problemer med å presse seg gjennom de tynneste blodårene.  Når slike celler skal passere gjennom milten, vil de bli ødelagt av makrofager, som er celler som kontinuerlig sjekker kvaliteten på blodcellene. Noen blir derfor behandlet ved fjernelse av milten.

Enkelte anemityper passer ikke inn i denne inndelingen av anemier som relatert til enten blødning, nedsatt produksjon eller forkortet levetid. Hos mange personer med kroniske tilstander som infeksjoner, betennelser, autoimmune sykdommer eller kreft, kan man påvise lett til moderat anemi (Hb 9–12 g/100 ml). Da kan de røde blodcellene ha normal størrelse og normalt innhold av hemoglobin. Det er vanligvis flere årsaker til dette, som for eksempel mangel på jern og vitamin B12 på grunn av malabsorpsjon, eventuelt komplisert med økt hemolyse, nedsatt frigjøring av jern fra lagre, eller nedsatt produksjon av normale røde blodlegemer på grunn av grunnsykdommen.

Det er viktig å huske at anemi er et tegn på sykdom og ikke en sykdom i seg selv, så utredningen må inkludere å lete etter den bakenforliggende årsaken.

De forskjellige typene anemi kan foruten årsak deles inn etter utseendet på de røde blodcellene, særlig etter deres størrelse og farge (som avhenger av Hb-innholdet). Denne inndelingen er et viktig hjelpemiddel når man skal stille diagnosen.

Ved noen typer anemi er blodcellene abnormt store (makrocytter), ved andre abnormt små (mikrocytter). De kan også ha normal størrelse (normocytter). En  størrelse som derfor  beregnes hos pasienter med anemi er erytrocyttenes gjennomsnittlige volum (Mean Corpuscular Volume, MCV), som oppgis i femtoliter (10-15 L), med referanseområde 82–98 femtoliter.

Ved inndelingen etter farge går man ut fra den såkalte fargeindeksen, som bygger på forholdet mellom Hb og antallet røde blodceller. Hvis fargeindeksen er normal, er anemien normokrom. Ved for eksempel jernmangelanemi er blodcellene små og bleke, og anemien beskrives som mikrocytær og hypokrom.

Ved moderne laboratoriediagnostikk beregner man ikke fargeindeksen, men måler erytrocyttenes gjennomsnittlige hemoglobininnhold (MCH), som oppgis i pikogram, pg (10-12 g). Referanseområdet er 27–33 pg.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

15. desember 2015 skrev Kristin Granstøl

Hei!
Er det riktig at geitost er tilsatt jern?
- Kristin

16. desember 2015 svarte Andreas Tjernshaugen

Hei, ikke nå lenger. Myndighetene vedtok å slutte med dette i 2001, se f.eks. omtale i Tidsskrift for Den norske legeforening (2001): http://tidsskriftet.no/article/459670/ og artikkel i Nationen (2014): http://www.nationen.no/naering/tine-vil-ha-jernet-tilbake-i-brunosten/. Beste hilsen Andreas Tjernshaugen, redaktør

16. desember 2015 skrev Kristin Granstøl

Takk for svar! Det står i denne artikkelen at: "I Sverige blir siktet mel tilsatt jern, mens det i Norge bare er geitosten som er jernberiket." Dette fikk meg til å lure. :)

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.