Stråleskade, fellesnavn på alle vevsskader som kan oppstå som følge av alle typer stråling, særlig brukt om røntgenstråling og stråling fra radioaktive isotoper, ioniserende stråling. Stråleskader etter ioniserende stråling kan være akutte eller kroniske, lokale eller generelle.

Ved lave til moderate stråledoser skyldes skaden først og fremst spesielle kjemiske reaksjoner i arvestoffet (DNA) i de bestrålte cellene. Ved svært høye stråledoser kan også ioniserende skade på proteiner og andre kjemiske stoffer i cellene komme raskt og gi livstruende organskade.

Normale celler har stor evne til å reparere DNA-skade fra lave og moderate stråleskader, men hurtigvoksende celler hos foster og i visse typer normalvev (benmarg, tarm, testikler), og en del kreftceller, skades lettere.

Hvis en stråleskadet celle ikke klarer å reparere DNA-skaden, vil den ofte gå til apoptose (programmert celledød) for å redusere risikoen for kreftutvikling eller genetisk skade i senere generasjoner (kjønnsceller).

Hud som er blitt utsatt for store doser ioniserende stråler, fremviser karakteristiske forandringer, såkalt radiodermatitt eller stråledermatitt. Hudforandringene består av arraktig, blek hud, eventuelt avvekslende med brune pigmenteringer. Man kan se telangiektasier (små utvidete kar), og ofte er det røde, irriterte områder med dermatitt. Det dannes ofte sår som har vanskelig for å gro. Kreft kan utvikles i slike hudområder, og man bør derfor undersøke vedvarende sårdannelser med biopsi med tanke på kreftutvikling.

Stråleskade i vevet og konsekvensen for individet avhenger av stråledose, type stråling, hvilket vev og hvilket volum som bestråles, hvor lang tid cellen har til å reparere skaden før celledeling eller før neste bestråling, eventuell samtidig eller etterfølgende kjemisk skade, samt alder og individuelle (arvelige) faktorer.

Man skiller mellom akutt stråleskade, som viser seg klinisk innen timer til uker fra bestrålingen, og som skyldes henfall av døde celler, i motsetning til kronisk stråleskade eller senskade.

Akutte lokale skader er heldigvis sjeldne og er oftest lokalisert til hud eller slimhinner, som følge av ulykke eller som komplikasjon etter strålebehandling av kreftsvulster.

Kronisk stråleskade skyldes ofte at endotelceller, cellene som kler innsiden av blodkar og lymfekar, er skadet slik at blodsirkulasjonen i bestrålt område blir varig redusert, mens virkningen kommer måneder til år etter stråleeksponeringen. En annen alvorlig konsekvens kan være kreftutvikling, fordi en celle som overlever stråleskade på DNA, kan ha skade på kontrollgener. Dermed kan cellen via ytterligere mutasjoner utvikle seg selv eller datterceller i ondartet retning.

Kroniske lokale og generelle stråleskader kan forekomme hos pasienter som har gjennomgått strålebehandling for kreft, eller personer som har arbeidet lenge med preparater eller apparater som gir ioniserende stråling i små doser over tid. Generelle kroniske skader kan også oppstå hos personer som blir eksponert for radioaktivt nedfall og avfall. Mange radioaktive nedfallsprodukter har lang levetid. De kan opptas i planter, dyr og mennesker og medføre innvendig bestråling av organismens celler. Vi har fremdeles ikke full oversikt over de eventuelle medisinske skadevirkninger av langvarig bestråling med de små stråledoser som det radioaktive nedfall fremkaller. Men det hersker en berettiget frykt for at radioaktiviteten i nedfallet selv i små doser kan gi medisinske skadevirkninger, spesielt er det risikoen for skader på arveanleggene og utviklingen av kreft som er fryktet.

Kroniske lokale stråleskader kan i noen tilfelle utvikle seg flere år etter strålebehandling, fordi celler i små blodårer skades av strålingen, men gir symptomer først når de forsøker dele seg måneder eller år etter stråleskaden.

Foreslå endring

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.