Stråleskade, skade i levende vev indusert av ioniserende stråling. Ved lave til moderate stråledoser skyldes skaden først og fremst spesielle kjemiske reaksjoner i arvestoffet (DNA) i de bestrålte cellene. Ved svært høye stråledoser kan også ioniserende skade på proteiner og andre kjemiske stoffer i cellene komme raskt og gi livstruende organskade.

Hud som er blitt utsatt for store doser ioniserende stråler, fremviser karakteristiske forandringer, såkalt radiodermatitt eller stråledermatitt. Hudforandringene består av arraktig, blek hud, eventuelt avvekslende med brune pigmenteringer. Man kan se telangiektasier (små utvidete kar), og ofte er det røde, irriterte områder med dermatitt. Det dannes ofte sår som har vanskelig for å gro. Kreft kan utvikles i slike hudområder, og man bør derfor undersøke vedvarende sårdannelser med biopsi med tanke på kreftutvikling.

Normale celler har stor evne til å reparere DNA-skade fra lave og moderate stråleskader, men hurtigvoksende celler hos foster og i visse typer normalvev (benmarg, tarm, testikler), og en del kreftceller, skades lettere.

Hvis en stråleskadet celle ikke klarer å reparere DNA-skaden, vil den ofte gå til apoptose (programmert celledød) for å redusere risikoen for kreftutvikling eller genetisk skade i senere generasjoner (kjønnsceller).

Stråleskade i vevet og konsekvensen for individet avhenger av stråledose, type stråling, hvilket vev og hvilket volum som bestråles, hvor lang tid cellen har til å reparere skaden før celledeling eller før neste bestråling, eventuell samtidig eller etterfølgende kjemisk skade, samt alder og individuelle (arvelige) faktorer. Man skiller mellom akutt stråleskade, som viser seg klinisk innen timer til uker fra bestrålingen, og som skyldes henfall av døde celler, og kronisk stråleskade eller senskade. Slike senskader skyldes ofte at endotelceller (cellelag som kler innsiden av blodkar og lymfekar) er skadet slik at blodsirkulasjonen i bestrålt område blir varig redusert, mens virkningen kommer måneder til år etter stråleeksponeringen. En annen alvorlig konsekvens kan være kreftutvikling, fordi en celle som overlever stråleskade på DNA, kan ha skade på kontrollgener. Dermed kan cellen via ytterligere mutasjoner utvikle seg selv eller datterceller i ondartet retning.

Se også strålesyke, strålingssyndrom.

Foreslå endring

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.