biopsi

Ved hudbiopsier fjernes vev fra forandringer i huden der man trenger en avklaring, for eksempel avklare om en føflekk er godartet eller ondartet (føflekkreft), eller finne årsaken til en eksemforandring. Etter at vevsprøven er fjernet, syr man sammen hudkantene. Legen vil opplyse om hvor lenge stingene skal sitte i, men 7–10 dager er vanlig. Hudbiopsier kan tas på forskjellige måter:

Eksisjonsbiopsi (skjærebiopsi) foregår ved at man fjerner hele forandringen fullstendig med en skalpell. Eksisjonsbiopsier brukes blant annet for å fjerne føflekker. Man kan også fjerne knuter i underhuden. Ved denne typen biopsi er det viktig at man får fjernet hele forandringen, altså at det er fri margin (også kalt frie kanter eller frie render).

Kantbiopsi er en vevsbit tatt fra kanten av en forandring med overgang til normalt vev. Denne brukes spesielt hvis forandringene er så store at de ikke lar seg fjerne som en eksisjonsbiopsi. Med skalpell fjerner man en del av forandringen, og man sørger for at biopsien inneholder videre overgang til normal hud. Hensikten er å ha en riktig diagnose før man eventuelt fjerner hele forandringen.

Avskrapsbiopsi (shave biopsi) innebærer at man skraper av en hudforandring, for eksempel en hudforandring med mye flassing. Man bruker da en spesialtilpasset høvel eller skrape.

Med en stansebiopsi fjernes en liten sylinder av hud og underhud. For å ta en stansebiopsi bruker man en liten, sylinderformet kniv. Sylinderen har oftest en diameter på tre til fire millimeter. Fordelen med en stansebiopsi er at det blir lite arrforandringer og at man ikke behøver å sy, eventuelt kun sette et lite sting.

En kirurgisk biopsi er en større eller mindre vevsbit som fjernes fra vev under overflaten, for eksempel fra en kul i brystkjertelen.

Laparaskopiske biopsier er biopsier som er hentet ut ved en kikkhullsoperasjon, fra for eksempel en eggstokk eller en fortykkelse i bukhinnen.

Det er vanlig å ta biopsier i forbindelse med endoskopiske undersøkelser. Ved hjelp av en tynn, fleksibel metallslange (fiberskop eller endoskop) med påmontert lys, kamera og suge- og skjæreinstrumenter i enden kan undersøkeren se strukturer og forandringer inne i kroppens innvendige kanaler og hulrom. Det gjelder blant annet luftrørsgrener (bronkoskopi), magesekken (gastroskopi), tarmen (koloskopi), og blæren og urinveiene (cystoskopi). Små, millimeterstore vevsbiter kan fjernes fra forandringer, for eksempel et sår, en fortykkelse eller en svulst og sendes til en patologiavdeling for mikroskopisk undersøkelse.

Ved hjelp av en tynn, hul nål kan en også skjære ut millimetertynne vevssylindere fra indre organer og oppfyllinger. Det kombineres ofte med en bildeundersøkelse som ultralyd, CT eller MR for en mer nøyaktig orientering. Dette kalles nålebiopsier eller pistolbiopsier.

Nålene føres inn gjennom huden over det aktuelle organet. Dette er spesielt viktig dersom problemstillingen er en avgrenset (lokalisert) forandring, som for eksempel ved mistanke om en kreftsvulst i et bryst, skjoldbruskkjertelen eller prostata, eller for å undersøke forandringer i et indre organ som leveren eller nyrene.

Ved en benmargsbiopsi tar man ut en sylinder med beinvev og benmarg fra hoftekammen for å se etter blodsykdommer. En vil da få oversikt over cellene i benmargen i tillegg til vevsorganiseringen med benbjelker og bindevev. Dette er i motsetning til benmargsaspirater, ofte tatt fra brystbeinet, der man kun får oversikt over cellene.

Hvis man vil ha hurtig svar på en biopsi, for eksempel under en pågående operasjon, kan vevsbiten fryses i laboratoriet. Fra det frosne vevet kan det skjæres tynne snitt som farges slik at man i løpet av rundt en halv time kan stille en foreløpig diagnose. Dette kalles frysesnitt.