Transfeksjon er innføring av fremmed DNA (arvestoff) inn i en eukaryot celle uten bruk av virus (det kalles transduksjon). Transfeksjon brukes mye i genteknologi, der DNA-molekylene som man ønsker å få inn i målcellene, er spleiset inn i spesielle vektorer, for eksempel plasmider.
Formålet kan være å mangfoldiggjøre DNA-molekylene eller å få cellene til å produsere proteiner kodet for av det introduserte DNA-et.
For å få cellen til å ta opp det introduserte DNA-et, bruker man forskjellige transfeksjonsmetoder, for eksempel korte, sterke elektriske pulser (elektroporering), injeksjon direkte inn i cellene (mikroinjeksjon) eller å lage komplekser av DNA med molekyler som formidler opptaket (spesielt lipider med positivt ladet ende (kationiske lipider)), der den positive ladningen binder seg både til DNA og til cellemembranen, som begge er negativt ladet.
Transfeksjonen kan være transient (forbigående) eller stabil (varig).
Ved transient transfeksjon føres mange DNA-kopier inn i cellen, hvor de forblir utenfor kromosomene (ekstrakromosomalt). Dersom formålet er produksjon av et protein kodet for av det introduserte DNA-et, opphører proteinproduksjonen (ekspresjonen eller genuttrykket) etter få dager.
Ved stabil transfeksjon integreres det introduserte DNA-et inn i vertscellens kromosomer eller forblir ekstrakromosomalt, der vedlikehold sikres ved at det introduserte DNA-et også inneholder et «seleksjonselement», vanligvis et gen som gjør vertcellen resistent mot en cellegift. Vanligst i bruk er et gen som gir neomycinresistens, der vertcellene dyrkes i nærvær av cellegiften/antibiotikumet geneticin, også kjent som G418 (som likner og har samme virkemekanisme som neomycin).
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.