Transfeksjon, innføring av fremmed DNA (arvestoff) inn i en eukaryot celle (uten bruk av virus, se transduksjon). Transfeksjon brukes mye i genteknologi, der DNA-molekylene som man ønsker å få inn i målcellene, er spleiset inn i spesielle vektorer, f.eks. plasmider.

Formålet kan være å mangfoldiggjøre DNA-molekylene eller å få cellene til å produsere proteiner kodet for av det introduserte DNA. For å få cellen til å ta opp DNA, bruker man forskjellige transfeksjonsmetoder, f.eks. korte, sterke elektriske pulser (elektroporering), injeksjon direkte inn i cellene (mikroinjeksjon) eller å lage komplekser av DNA med molekyler som formidler opptaket (spesielt lipider med positivt ladet ende (kationiske lipider), der den positive ladningen binder seg både til DNA og til cellemembranen, som begge er negativt ladet. Transfeksjonen kan være transient (forbigående) eller stabil (varig).

Ved transient transfeksjon føres mange DNA-kopier inn i cellen, hvor de forblir utenfor kromosomene (ekstrakromosomalt). Dersom formålet er produksjon av et protein kodet for av det overførte DNA, opphører proteinproduksjonen (ekspresjonen eller genuttrykket) etter få dager.

Ved stabil transfeksjon integreres det overførte DNA inn i vertscellens kromosomer eller forblir ekstrakromosomalt, der vedlikehold sikres ved at det overførte DNA også inneholder et «seleksjonselement», vanligvis et gen som gjør vertcellen resistent mot en cellegift. Vanligst i bruk er et gen som gir neomycinresistens, der vertcellene dyrkes i nærvær av cellegiften/antibiotikumet geneticin, også kjent som G418 (som likner og har samme virkemekanismen som neomycin).

Foreslå endring

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.