vevshormoner

Vevshormoner er stoffer som fungerer som hormoner, men som ikke dannes i de endokrine kjertlene. Vevshormoner produseres, utskilles, virker og brytes raskt ned hovedsakelig lokalt i vevene. Den raske nedbrytningen fører til at effektene er begrenset til de nærliggende cellene i vevet. Vevshormoner kan virke direkte på den cellen som produserer hormonet (autokrine effekter) eller på nabocellene (parakrine effekter). Til sammenlikning skilles hormoner fra endokrine kjertler ut fra celler som har hormonproduksjon som hovedoppgave og fraktes deretter med blodet for å virke på celler i andre deler av kroppen.

Mange av vevshormonene har svært kort levetid, noen så kort som få sekunder, men virker ved å aktivere spesifikke reseptorer som er i cellen eller celleveggen. Noen viktige grupper av vevshormoner er prostaglandiner (prostanoider), gastrointestinale peptidhormoner, som blant annet gastrin, sekretin, og stoffer som er aktive i betennelsesprosesser, blant annet histamin. Nitrogenmonoksid (NO) er en gass som virker som et vevshormon. Det dannes i blodkarenes endotelceller og virker på de glatte muskelcellene som ligger like under endotelcellene.