glatt muskulatur

Glatt muskulatur finnes i indre organer slik som i veggene i blodårene, livmoren og urinblæren.

Muskulaturen kan drive tarminnhold, lymfe, egg og sæd fremover ved langsomme, rytmiske sammentrekninger. Den kan også regulere åpningen i luftveiene og blodårene. Siden rørformede organer som regel har to muskellag – ett langsgående og ett sirkulært – vil sammentrekninger (kontraksjon) i det langsgående laget føre til en forkortning og utvidelse av tarmens hulrom (lumen), mens kontraksjon av det sirkulære laget vil virke motsatt: innsnevring og forlengelse. Denne vekslende aktiviteten mellom de to muskellagene kalles peristaltikk.

Når hulrommet i en blodåre forsnevres kalles det vasokonstriksjon, og det kalles vasodilatasjon når hulrommet økes.

Glatt muskulatur kan dessuten forandre vidden av pupillen og krumningen av linsen i øyet. Den er dermed ansvarlig for øyets tilpasning av lysbrytning (akkomodasjon). I huden kan den glatte muskulaturen gi gåsehud ved å reise opp hårene ved kuldepåvirkning. Dette er en mer vedvarende sammentrekning.

Glatte muskelceller er slanke og spoleformede, med bare én sentraltliggende cellekjerne. De kan ha forskjellig lengde, vanligvis 5–20 mikrometer (de glatte muskelcellene i en høygravid livmor kan være opptil 800 mikrometer lange). Cellene henger sammen i et plateformet nettverk gjennom neksus-forbindelser (også kalt gap junctions). Cellene forkorter seg relativt mer enn tverrstripete muskelceller – til 1/3 av den opprinnelige lengden.

De fleste glatte muskelceller får nerveimpulser fra det autonome nervesystemet i form av blærelignende utposninger (varikoser) med signalstoff (transmittersubstans). Signalene som får cellene til å trekke seg sammen (eller slappe av) kan overføres fra muskelcelle til muskelcelle gjennom neksus-forbindelsene eller ved nerveimpulser til hver enkelt muskelcelle.

De glatte muskelcellene inneholder de samme sammentrekkbare delene (aktin og myosin) som den tverrstripede muskulaturen, men i langt mindre konsentrasjon. De danner heller ikke sarkomerer. Aktin- og myosinfilamentene ligger ikke på langs av fiberretningen, slik som i tverrstripet muskulatur, men er ordnet diagonalt-sirkulært, slik at cellens kontraksjon blir en slags vridning. Dessuten vil myosinfilamentene ha «hoder» i hele sin lengde, noe som gjøre dem særlig kraftige i alle stillinger. Energien kommer fra ATP. Troponin-filamentene mangler. Glatt muskulatur har heller ikke sarkoplasmatisk retikulum, men trekker seg sammen ved at kalsiumioner (Ca²⁺) slipper inn i cellen fra den omkringliggende vevsvæsken.

De glatte muskelcellene kontrolleres av færre nervefibre enn skjelettmuskelcellene. De styres som nevnt ikke av viljen, men av det autonome nervesystemet gjennom signalstoffene noradrenalin (sympatikuseffekt) og acetylkolin (parsympatikuseffekt), ved at signalene brer seg gjennom kanaler fra celle til celle. Enkelte steder har alle cellene nerveforbindelse, slik at de kan trekke seg sammen samtidig. Andre steder er bare én eller noen få celler forsynt av en nerve, men de åpne ionekanalene som forbinder dem får likevel impulsene til å bre seg rast til omgivelsene. Siden nerveforsyningen er autonom, vil også psykiske reaksjoner kunne ha en viss innvirkning må muskelcellenes aktivitet. Noen glatte muskelceller har ingen nerveforbindelser, men reagerer på strekk, kjemiske stimuli, hormoner (for eksempel oxytocin) eller endringer i surhetsgraden i vevsvæsken utenfor cellen.

Glatte muskelceller kan fungere på to måter. De kan ha langvarige sammentrekninger (tonisk kontraksjon), slik vi eksempelvis finner i cellene som regulerer vidden av blodårene. Den andre typen arbeider mer rytmisk: med kortvarige sammentrekninger fulgt av avspenning (fasisk kontraksjon). Slike celler finner vi i fordøyelseskanalen. Kontraksjonshastigheten kan derfor være svært forskjellig – fra under et sekund til bortimot ett minutt.

• musklene
• muskelvev
• energi