Q-feber

Q-feber, først kalt Query-fever akutt eller kronisk infeksjonssykdom som skyldes bakterien Coxiella burnetii.

Coxicella burnetti er noe beslektet med Legionellabakteriene som gir legionellainfeksjon og de ørsmå Mykoplasmabakteriene som finnes hos storfe, gnagere, fugler og ville dyr.

Sykdommen finnes i store deler av verden, men blir stadig sjeldnere og finnes ikke i Skandinavia, unntatt som en sjelden importsykdom.

Coxiella burnetii finnes i urin, avføring, melk, kjøtt og i etterbyrden hos dyr med Q-feber. Den vokser spesielt godt i morkakevev. Når dyrene føder, forurenser bakterien bakken, der den kan overleve i støvpartikler i månedsvis. Ved 40 °C kan bakterien holde seg levende i et år eller mer i tørt avfall. Levedyktigheten antyder at bakterien har en sporefase, men dette er ikke vist. Sykdommen opptrer sporadisk hos personer som arbeider med infiserte dyr eller produkter fra disse. Epidemier har forekommet blant slakteriarbeidere når aerosolproduksjonen har forårsaket massiv smittespredning. Infeksjon kan oppstå ved inhalasjon eller etter inntak av forurenset melk eller dyreprodukter. Temperaturer som nå brukes til å pasteurisere, er tilstrekkelig til å drepe Coxiella. En sjelden gang kan sykdommen overføres av flått.

Q-feber kan oppstå i akutt eller kronisk form. Ved akutt sykdom vil det omkring 20 dager etter smittetidspunktet oppstår plutselig høy feber, kraftig hodepine, muskelsmerter og smerter i brystet, samt hoste. Feberen kan vare i opptil to uker. I løpet av den andre uken utvikles en slags pneumoni. Etter dette blir man vanligvis frisk, men i noen tilfeller kan sykdommen trekke ut. Ved kronisk Q-feber, noe som forekommer hos 1/3 av pasientene, opptrer leverbetennelse, og noen får endokarditt (betennelse i indre hjertehinne).

Q-feber kan påvises med en blodprøve. C. burnettii kan dyrkes i cellekultur og forsøksdyr.

Forløpet ved akutt infeksjon kan forkortes ved behandling med bredspektrede antibiotika som tetrasyklin og kloramfenikol, mens kronisk infeksjon behandles med rifampicin og tetrasyklin eller trimetoprim-sulfa.

Komplikasjoner er sjeldne, og dødeligheten er lav (ca. 1 %).

En effektiv vaksine finnes.