Q-feber

Sykdommen er lokalt endemisk i alle verdensdeler. Den er nokså vanlig i Sør-Europa, men har aldri vært påvist hos husdyr i Norge, og det er derfor aldri påvist innenlands smitte til mennesker her i landet.

Reservoar for bakterien er vanligvis storfe, sau og geit. Coxiella burnetii finnes i urin, avføring, melk, kjøtt og i etterbyrden hos dyr med Q-feber. Den vokser spesielt godt i morkakevev. Når dyrene føder, forurenser bakterien bakken, der den kan overleve i støvpartikler i månedsvis. Ved 40 °C kan bakterien holde seg levende i et år eller mer i tørt avfall. Levedyktigheten antyder at bakterien har en sporefase, men dette er ikke vist. Sykdommen opptrer sporadisk hos personer som arbeider med infiserte dyr eller produkter fra disse. Epidemier har forekommet blant slakteriarbeidere når aerosolproduksjonen har forårsaket massiv smittespredning. Infeksjon kan oppstå ved inhalasjon eller etter inntak av forurenset melk eller dyreprodukter. Temperaturer som nå brukes til å pasteurisere, er tilstrekkelig til å drepe Coxiella. En sjelden gang kan sykdommen overføres av flått.

Q-feber kan oppstå i akutt eller kronisk form. Ved akutt sykdom vil det to til fire uker etter smittetidspunktet oppstår plutselig høy feber, kraftig hodepine, muskelsmerter, smerter i brystet og samt hoste. Feberen kan vare i opptil to uker. I løpet av den andre uken utvikles en slags lungebetennelse. Etter dette blir man vanligvis frisk, men i noen tilfeller kan sykdommen bli langvarig. Ved kronisk Q-feber, noe som forekommer hos 1/3 av pasientene, opptrer hepatitt, og noen får endokarditt (betennelse i indre hjertehinne).

Q-feber kan påvises med en blodprøve. C. burnettii kan dyrkes i cellekultur og forsøksdyr.

Forløpet ved akutt infeksjon kan forkortes ved behandling med bredspektrede antibiotika som tetrasyklin og kloramfenikol, mens kronisk infeksjon behandles med rifampicin og tetrasyklin eller trimetoprim-sulfa.

Sykdommen er meldepliktig til MSIS i Norge.

Komplikasjoner er sjeldne og prognosen er god selv uten behandling. Dødeligheten er lav (én til ti prosent). Gjennomgått infeksjon gir trolig livsvarig immunitet.

• zoonose
• meldepliktige sykdommer