Endokarditt, betennelse i endokardiet, den glatte hinnen som kler hjertets indre. Hinnen, som består av et enkelt lag flate, tett sammenstilte celler (endotelceller), beskytter hjertemuskulaturen og klaffene mot slitasje ved å minske gnidningsmotstanden mellom hjertet og blodstrømmen. Ved en betennelse som ødelegger en del av hinnen, skades også det underliggende vevet. Som oftest skades hjerteklaffene, som er utsatt for den største belastningen, og særlig klaffene i venstre hjertehalvdel, som arbeider under størst trykk.

Man skiller mellom revmatisk endokarditt, hvor betennelsen er aseptisk, dvs. uten bakterier i selve lesjonen, og bakteriell endokarditt, hvor bakteriene formerer seg i selve hjertet.

Revmatisk endokarditt utvikles i tilknytning til giktfeber, som nå er en sjelden sykdom. Giktfeber oppstår som en følgetilstand etter en infeksjon med en spesiell type streptokokker, som bl.a. forårsaker halsbetennelse.

Symptomene, som særlig stammer fra ledd og hjerte, skyldes ikke direkte bakteriene eller deres giftstoffer, men de immunreaksjonene som organismen danner mot bakteriene.

Betennelsen i hjertehinnen fører til ødeleggelse av mitralklaffene (mellom venstre for- og hjertekammer) og/eller aortaklaffene (mellom venstre hjertekammer og aorta). Ødeleggelsen forløper imidlertid så langsomt at symptomene på hjerteskaden først blir merkbare 10–30 år etter sykdommen.

Bakteriell endokarditt utvikles når bakteriene slår seg ned i selve hjertet. Man skiller mellom en langsom (subakutt) form, som kalles endocarditis lenta, og en akutt form med et mer dramatisk forløp.

Den subakutte formen opptrer fortrinnsvis hos pasienter som har hjerteklaffer som allerede er skadd (f.eks. grunnet giktfeber). Denne formen for endokarditt forårsakes som oftest av bakterien Streptococcus viridans, som ikke kan angripe en frisk hjertehinne. Tilstanden er alvorlig, men kan i de aller fleste tilfeller helbredes med penicillin. Dette må gis i meget store daglige doser i uker eller måneder, fordi bakteriene befinner seg dypt i det skadde vevet i klaffen. Dit kan blodet og penicillinet vanskelig nå frem. Pasienter som er overømfintlige overfor penicillin, må bruke andre antibiotika.

Sykdomstegnene ved endocarditis lenta kommer ofte snikende, og det kan være vanskelig å stille diagnosen. Det kan opptre blodpropper (embolisme) med bakterier som kan slå seg ned forskjellige steder i kroppen. Diagnosen sikres ved såkalte blodkulturer, dvs. at bakteriene dyrkes fra pasientens blod.

Akutt endokarditt skyldes sterkt sykdomsfremkallende bakterier. Denne tilstanden forekommer like ofte hos pasienter med normale klaffer som hos pasienter med skadde klaffer. Akutt endokarditt forekommer nesten utelukkende som komplikasjon ved alvorlige infeksjonssykdommer, hvor det er bakterier i blodet (sepsis (blodforgiftning)). Bakteriene slår seg ned på hjerteklaffene, og her kan de noen ganger angripe selve klaffevevet. Klaffen kan da omdannes til et stort sår, som kan briste (perforere). Dette fører til alvorlig insuffisiens. Den akutte formen er vanskeligere å helbrede, men ved hjelp av store doser antibiotika reddes over 90 % av pasientene. Ved perforering av klaffene kan akutt hjerteoperasjon være eneste utvei.

Foreslå endring

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.