Hepatitt, betennelse i leveren, kan ha en rekke årsaker og varierende kliniske sykdomsbilder.

Akutt hepatitt kan ha et svært varierende bilde, fra subklinisk infeksjon, som forløper uten symptomer, til alvorlig fulminant hepatitt med høy dødelighet. De fleste med kliniske symptomer har gulsott (ikterus), ubehag i leverregionen, kvalme og nedsatt matlyst som kan vare noen uker. Kronisk hepatitt kan også forløpe uten symptomer og først gi symptomer når komplikasjoner som for eksempel levercirrhose (skrumplever) opptrer.

De fleste hepatittilfellene er forårsaket av virus. En del virus har leveren som sitt spesielle målorgan, og disse virus betegnes hepatitt A-virus (HAV), hepatitt B-virus (HBV), hepatitt C-virus (HCV), hepatitt D-virus (HDV) og hepatitt E-virus (HEV). I andre tilfeller er leverbetennelsen ledd i et systemisk sykdomsbilde. Det er for eksempel tilfelle ved infeksjon med cytomegalovirus og Epstein-Barr-virus (mononukleose). Alkohol, medikamenter og autoimmunitet er eksempler på ikke-infeksiøse årsaker til hepatitt.

Diagnosen stilles vanligvis dels gjennom sykehistorien og den kliniske undersøkelsen og dels gjennom blodprøver. Leverbiopsi kan enkelte ganger være aktuelt foreksempel for å avgjøre leversykdommens natur, om sykdommen er akutt eller kronisk og hvor alvorlig sykdommen er.

Hepatitt A skyldes HAV (hepatitt A-virus). Tilstanden ble tidligere betegnet epidemisk hepatitt fordi infeksjonen forekom i epidemier, særlig som resultat av infiserte vannkilder. Hepatitt A smitter vanligvis gjennom vann og mat som er forurenset med virusholdig avføring fra personer som har hepatitt A. Sykdommen forekommer derfor hyppigst i land med dårlig hygiene.

Pasientene vi ser i Norge, er ofte smittet utenlands, men vi har også i Norge hatt epidemier med hepatitt A, senest i 1996. Hepatitt A blir aldri kronisk. Vi har ingen medikamentell behandling å tilby pasientene, bortsett fra behandling som lindrer symptomene.

Vaksine eller gammaglobulin gitt til nære kontakter av hepatitt A-pasienter vil ofte hindre at de utvikler sykdom, dersom det blir gitt kort tid etter smitte, selv om kontaktene skulle være smittet. Ved reise til områder hvor det er risiko for smitte med HAV, kan det være aktuelt med vaksinasjon. To doser av vaksinen gir antakelig livslang beskyttelse.

Hepatitt B skyldes HBV (hepatitt B-virus). Sykdommen ble tidligere ofte kalt serumhepatitt, fordi infeksjonen oftest ble overført gjennom blod. I dag undersøkes alt blod for HBV, og det er derfor liten risiko for å bli smittet med HBV gjennom blod og blodprodukter.

En annen vanlig smittemåte har vært sprøytedeling hos stoffmisbrukere, men dette skjer heller ikke særlig ofte i Norge i dag. Viruset overføres ofte seksuelt. I deler av verden er smitte fra mor til barn i forbindelse med fødselen en hyppig smittemåte.

Det kliniske sykdomsbildet ved akutt hepatitt B skiller seg ikke vesentlig fra hepatitt A. En stor del av barna i høyendemiske land som smittes ved fødselen, utvikler kronisk hepatitt B, som innebærer risiko for levercirrhose (skrumplever) og også for kreftutvikling i leveren. I Norge vil barn av hepatitt-B positive mødre bli vaksinert og få immunglobulin med høyt innhold av antistoffer mot HBV raskt etter fødselen, og risikoen for hepatitt B hos barnet vil være svært liten.

Smittes man senere i livet, er risikoen for å utvikle kronisk sykdom etter HBV-smitte vil være liten. For akutt hepatitt B har vi kun symptomatisk behandling, mens kronisk hepatitt B kan behandles med interferon-alfa og/eller antivirale midler. Noen pasienter behandles bare i noen måneder, men for andre kan det dreie seg om livslang behandling. Å utrydde HBV fullstendig er oftest en vanskelig oppgave.

Vi har effektiv vaksine mot hepatitt B, og i mange land inngår vaksinen i det nasjonale vaksinasjonsprogrammet. I Norge har man valgt å begrense vaksinasjonen til grupper som man mener har størst risiko for å bli smittet med HBV.

Hepatitt C skyldes HCV (hepatitt C-virus), som har om lag de samme smitteveier som HBV, men viruset smitter i de fleste sammenhenger ikke så lett som HBV. For eksempel er seksuell smitte med HCV ikke vanlig. Etter at man er smittet med HCV, får de færreste sykdomssymptomer som tegn på akutt hepatitt. Men en regner med at kanskje 80 prosent av dem som blir smittet med HCV, blir bærere av virus, og en stor del av dem utvikler en form for kronisk leversykdom. Mange får påvist laboratoriemessige tegn til hepatitt C tilfeldig ved en rutinemessig blodprøve, ofte flere år etter smittetidspunktet.

Leversykdommen vil hos mange være nokså uskyldig, men en del vil senere utvikle alvorlig leversykdom med levercirrhose, som også medfører en viss risiko for kreftutvikling i leveren.

I Norge er det anslagsvis 10 000–15 000 mennesker som viser tegn til å ha vært eller å være smittet av HCV. En del av disse er smittet gjennom blodkontaminerte sprøyter og nåler mange år tilbake, men for mange har det vist seg umulig å finne ut hvordan smitten i sin tid skjedde.

Det er i dag liten risiko for HCV-smitte gjennom blod og blodprodukter, i alle fall i vår del av verden. Sprøytedeling har, som ved hepatitt B, vært en viktig smittespredningsmåte. I mange u-land er det grunn til anta at smitte i stor grad skjer gjennom gjenbruk av sprøyter og nåler i helsevesenet.

Vi har ingen vaksine mot hepatitt C. Behandlingen av kronisk hepatitt C har imidlertid gjennomgått store forbedringer, og i dag vil medikamentell behandling utrydde HCV hos flertallet pasienter med hepatitt C. Behandlingen med de nyeste midlene er kostbar, og det er utarbeidet retningslinjer for hvilke  medikamenter ulike pasientgrupper bør tilbys.

Hepatitt D skyldes HDV (hepatitt D-virus), som er et inkomplett virus. Bare personer som enten på forhånd er infisert med HBV, eller som samtidig infiseres med HBV, kan få HDV-infeksjon. Forebyggende tiltak mot HBV vil derfor også beskytte mot HDV-infeksjon.

Hepatitt E skyldes infeksjon med HEV (hepatitt E-virus), som på samme måte som HAV har en fekal-oral smittemåte. Hepatitt E forekommer dels sporadisk og dels i epidemier, hvorav de fleste store har vært vannbårne epidemier i Asia. Hepatitt E har ofte et spesielt alvorlig forløp med om lag 20 prosent mortalitet hos gravide, men sykdommen blir aldri kronisk. Noen få tilfeller av hepatitt E er diagnostisert i Norge hos personer som har vært i Asia.

Utenom hepatittvirus A, B, C, D og E er det særlig cytomegalovirus (CMV) og Epstein-Barr-virus (EBV) som kan være årsaken til hepatitt, men flere andre virus kan også gi leveraffeksjon. Andre mikroorganismer enn virus gir sjelden hepatitt. Bakterier kan gi abscess i leveren, og i forbindelse med alvorlige bakterielle infeksjoner kan man se biokjemiske tegn til uro i leveren. Ved alvorlige invasive candidainfeksjoner kan pasienten få utbredt og alvorlig leveraffeksjon, og ved enkelte parasittsykdommer kan man også få betennelsesreaksjoner i leveren.

Alkoholisk hepatitt er et sykdomsbilde med kliniske og biokjemiske tegn til akutt hepatitt, og som skyldes inntak av en større mengde alkohol. Det kliniske bildet skiller seg ikke vesentlig fra sykdomsbildet ved akutt viral hepatitt, og kan variere fra meget lette symptomer til alvorlig leversykdom med høy mortalitet. I typiske tilfeller har pasienten kvalme, nedsatt matlyst, vondt i leverregionen og andre leverrelaterte symptomer. Alkoholisk hepatitt forekommer både hos tidligere leverfriske og hos personer som fra tidligere har kronisk alkoholisk leversykdom.

Medikamentell hepatitt er en betennelsesreaksjon i leveren som skyldes medikamenter. En lang rekke medikamenter kan gi leverskade, med varierte kliniske bilder og forskjellige biokjemiske og histologiske forandringer. Medikamenter som brukes til behandling av tuberkulose, er blant de medikamenter som hyppigst gir biokjemiske tegn til leverbetennelse. Mekanismen bak betennelsen er oftest en immunologisk-allergisk reaksjon overfor medikamentet. I andre tilfeller av medikamentell leveraffeksjon får man en toksisk skade som følge av overdosering for eksempel med paracetamol. En tredje form for medikamentell leverskade er preget av tegn til gallestase, noe som skyldes at medikamentet påvirker galleproduksjonen. I noen tilfeller er flere mekanismer involvert ved medikamentell leverskade.

Toksisk hepatitt er en leverbetennelse som skyldes toksisk effekt på leveren av kjemiske substanser, inklusive medikamenter.

Autoimmun hepatitt er en kronisk hepatitt av ukjent årsak hvor autoimmune reaksjoner spiller en rolle for sykdomsutviklingen. Tilstanden forekommer oftest hos kvinner, og ulike typer autoantistoffer kan som regel påvises i pasientens serum. Hos de fleste kan man holde sykdommen under kontroll med kortikosteroidbehandling, som hos mange må vare livet ut.

Foreslå endring

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.