zoonose

Zoonose, infeksjonssykdom som kan smitte fra dyr til menneske. Smitten kan overføres på forskjellig vis, både ved direkte kontakt med infiserte levende eller døde dyr, indirekte kontakt via vektorer som mygg og flått, direkte gjennom mat produsert fra infiserte dyr, eller indirekte gjennom kontaminert drikkevann eller mat. Listen over zoonoser er meget lang. En rekke forekommer endemisk i Norge, vanligvis fra dyr som lever i nær kontakt med mennesker (dvs. kjæledyr, husdyr og visse skadedyr); noen eksempler er toksocariasis som kan smitte fra hunder eller katter, harepest (tularemi) fra gnagere, katteklorfeber (cat-scratch disease) og noen soppinfeksjoner fra katt, ornitose fra papegøyer eller andre fugler, brucellose fra kyr, geiter eller griser, trikinose fra griser og Weils sykdom fra rotter. Andre eksempler på zoonoser som forekommer i Norge, er salmonelloser, campylobakterinfeksjoner, nefropatia epidemica, ringorm (tinea) og toksoplasmose. Andre zoonoser forekommer kun i varmere strøk og hører hjemme under betegnelsen tropesykdommer. Noen av disse zoonosene sees av og til i Norge som importsykdommer (f.eks. denguefeber, rickettsioser og leishmaniasis. Rabies, den farligste av alle zoonoser, kan smitte praktisk talt alle pattedyr, men hundebitt er den vanligste smittekilden over hele verden når det gjelder mennesker.

Omdannelse og overføring av en patogen mikroorganisme fra dyr til menneske kan defineres i 5 stadier, men ikke alle mikrober gjennomgår alle. Ved hvert stadium kan mikrober stoppe opp og forbli der.

Stadium 1. En mikrobe som finnes hos dyr, men som ikke er påvist hos mennesker. Eksempler: de fleste malariaplasmodier, som er sterkt spesifikke for den enkelte art.

Stadium 2. En mikrobe (patogen) hos dyr som har smittet over til mennesker (primær infeksjon), men som ikke er overført fra menneske til menneske (sekundær infeksjon). Eksempler: antrax, harepestbakterier, rabies og West Nile-virus.

Stadium 3. En patogen mikrobe fra dyr, som kan gjennomgå noen få sykler med sekundær transmisjon (smitte) mellom mennesker med begrensede kortvarige endemier som resultat. Eksempler: ebola-, marburg- og ape-koppe-virus.

Stadium 4. Mikrober som finnes hos dyr og som smitter ved primær infeksjon fra vertsdyret, men som også undergår lange sekvenser med sekundærinfeksjon mellom mennesker. For noen mikrober kan smitte fra dyr være mer alvorlig enn smitte fra menneske. Eksempler: Chagas' sykdom, gul feber, denguefeber. For andre sykdommer er smitte fra menneske til menneske viktigst. Eksempler: influensa type A, kolera, tyfus, vest-afrikansk sovesyke.

Stadium 5. Patogene mikrober som nå kun finnes hos mennesker. Eksempler: mikroorganismer som forårsaker falciparummalaria, meslinger, røde hunder, kopper, syfilis. Disse mikrobene kan vi ha fått med oss under evolusjonen, for eksempel fra den stamfar vi har felles med sjimpanser (utvikling). En annen mulighet er at mikrober har kolonisert mennesker fra andre arter nærmere vår tid og utviklet seg til spesialiserte menneskepatogene mikroorganismer.

Åtte av femten zoonoser skyldes sannsynligvis nærkontakt med husdyr. Husdyrhold begynte for ca. 11 000 år siden i den tempererte sone på Jorden. Her økte folketallet raskt med hyppigere kontaktmuligheter mellom vertsdyr og mennesker. I tropene er det særlig ville primater som er bærere av potensielt sykdomsfremkallende mikrober (hiv, denguefeber, vivaxmalaria, gul feber). Selv om primater står oss nærmere enn husdyrene, og derfor oftere burde utvikle menneskepatogene varianter, er kontakten mellom aper og mennesker mindre enn mellom husdyr og mennesker.

De fleste zoonoser oppstod i den gamle verden. Atlanterhavet virket som en smittebarriere. Men som følge av de store oppdagelser på 1500-tallet ble hele samfunn i den nye verden (Amerika) utryddet av nye smittsomme sykdommer, særlig meslinger, influensa og kopper som de innfødte ikke hadde antistoffer mot. For europeere derimot viste det seg at den nye verden var et helsemessig godt sted å flytte til.