Appetitt, matlyst. Appetitten bidrar sammen med andre faktorer til regulering av fødeinntaket. Selv om overvekt er et økende problem for mange mennesker, reguleres fødeinntaket hos de fleste så nøyaktig at vekten holdes nær konstant med svært små variasjoner i flere år. Hvordan dette skjer er ikke kjent i alle detaljer. I hypothalamus i mellomhjernen finnes grupper av nerveceller som fungerer som vektstabilisator eller ponderostat, (lat. pondus, vekt). Ved elektrisk stimulering i denne regionen kan det utløses både sult og metthetsfølelse. Her finnes også hormonliknende substanser (peptider) som påvirker appetitten.

I fettvev produseres leptin, et hormon som også deltar i kontrollen av kroppsvekt. På celler i hypothalamus er det spesifikke reseptormolekyler for leptin. Instruksjonen om å danne leptin er funnet i det såkalte ob-gen (av lat.obesitas). Når dette genet er defekt eller det er få leptinreseptorer, svikter kontrollen av kroppsvekten.

Hos de fleste mennesker melder appetitten seg til vante tider, men den kan også fremkalles utenom spisetidene av synet eller lukten av mat, eller av tanken på mat. Appetitten kan undertrykkes av bekymringer, sorg, og sterk spenning. Disse faktorer utøver sin virkning via nerveimpulser til og fra ponderostaten i hypothalamus. Utspiling av magesekken kan via autonome reflekser i seg selv redusere en akutt sultfornemmelse.

Appetittens styrke er også bestemt av blodsukker-konsentrasjonen. Sterkt fall i blodsukkeret med tømning av leverens depot av glykogen, ledsages av sult. Det kjenner man til fra overdosering med insulin og etter store kroppslige anstrengelser. Sultfornemmelse kan oppheves eller reduseres ved inntak av små mengder druesukker. Men dette skjer kun hos personer som er i god ernæringstilstand. I en blandet kost metter kaloriene fra fett dårligere enn de fra karbohydrater. For å oppnå metthet må det spises en større energimengde av et fettrikt, karbohydratfattig måltid enn av et magert måltid.

Appetittmangel (anoreksi) er et vanlig symptom ved sykdommer som svekker allmenntilstanden, men kan også skyldes en spiseforstyrrelse (anorexia nervosa). Biologisk oppregulering av appetitten sees ved økt muskelarbeid, ved opphold i et kaldt klima, under rekonvalesens, og ved sykdommer med forøket stoffskifte (hypertyreose) eller næringstap med urinen (diabetes). En biologisk nedregulering sees ved sengeleie, ved opphold i varmt klima og ved sykdommer med nedsatt stoffskifte (hypotyreose).

Appetittmangel hos barn kan ha forskjellige årsaker, f.eks. overernæring og spising mellom måltidene. Appetittmangel kan imidlertid være et symptom på sykdom, og er ofte det første og mest fremtredende symptom både ved akutte barnesykdommer, halsbetennelse, nyre- og urinveisbetennelser og ved mer kroniske fordøyelseslidelser, blodmangel osv. Endelig kan psykiske problemer som barnet ikke greier å gi uttrykk for, vise seg ved appetittmangel eller nervøs spisevegring. Behandlingen må tilpasses årsaken.

Se også bulimi.

Foreslå endring

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.