magesekken

Magesekkens form og utstrekning kan variere atskillig. Normalt er den hos voksne om lag 25 centimeter lang og inneholder 1–1,5 liter. Når magesekken er helt tom, trekker den seg sammen slik at den nesten kan se ut som en del av tarmen.
Magesekken av /iStock. Gjengitt med tillatelse

Magesekken. Slimhinnen på innsiden av magesekken danner kraftige, langsgående folder.

Magesekken. av /KF-arkiv ※. Gjengitt med tillatelse

Magesekken er en utvidelse av fordøyelseskanalen mellom spiserøret og tynntarmen. Den fungerer som et reservoar for maten, som den slipper igjennom i små, regelmessige porsjoner til tarmen. Reservoarfunksjonen gjør at vi ikke behøver å spise så hyppige måltider. Dessuten bidrar magesekken til fordøyelsen ved å elte føden til en grøt og blande den med magesaft, som innleder nedbrytningen av flere av næringsstoffene i maten.

Faktaboks

Etymologi
egentlig ‘liten buk, sekk’
Også kjent som
ventrikkelen
lat. ventriculus
gr. gaster

Anatomi

Magesekken ligger øverst i bukhulen, litt til venstre under mellomgulvet og har vanligvis form som en omvendt, litt krummet pære. Den øverste, bredeste, runde enden (fundus) når opp i høyde med venstre brystvorte. På høyre side av den kuppelformede toppen munner spiserøret inn; dette området kalles magemunnen eller kardia. Selve hoveddelen av magesekken (corpus) krummer seg mot høyre. Derved dannes en lang, konveks krumningskurve (curvatura major) på venstre side, og en mindre, konkav på høyre (curvatura minor).

Den nedre enden, mageporten, pylorus, som forbinder magesekken med tolvfingertarmen, ligger litt til høyre, omtrent midtveis mellom brystbenet og navlen. Til venstre støter magesekken opp mot milten, til høyre mot leveren; den hviler på tykktarmens tversgående del, de øverste slyngene av tynntarmen og bukspyttkjertelen. Den holdes på plass av et krøs (det lille oment, omentum minus) mellom den konkave lille kurvaturen og leverens bakside, samt i noen grad av spiserøret. Langs undersiden av magesekken, langs den store kurvaturen, henger det store omentet (omentum majus) med fett, blodkar og løst bindevev som et «forkle» ned foran tarmene.

Magesekkens form og utstrekning kan variere atskillig, blant annet i forhold til næringsopptaket. Normalt er den hos voksne om lag 25 centimeter lang og inneholder 1–1,5 liter, men kan romme opptil 2,5 liter, mens volumet hos nyfødte bare er cirka 30 milliliter. Når magesekken er helt tom, trekker den seg sammen slik at den nesten kan se ut som en del av tarmen. I fundustoppen danner det seg gjerne en luftblære som kommer ned via spiserøret sammen med mat og drikke. Utvendig er magesekken kledd med bukhinne, som også dekker omentene på både over- og undersiden. Selve mageveggen er cirka fire millimeter tykk og bygd opp av 2–3 lag glatt muskulatur som går i forskjellig retning.

Mikroskopisk struktur

Innvendig er magesekken kledd med slimhinne. Den har langsgående folder (rugae) og er på overflaten bygd opp av sylindrisk epitel som her produserer et beskyttende slimlag (mukoide celler). Epitelet er ellers formet som rette, tubuløse («rørformete») kjertler. I veggen i disse kjertlene finner vi forskjellige spesialiserte celler som produserer magesaft (cirka 1300–2000 milliliter i døgnet): parietalceller som produserer saltsyre (med pH på 0,9–1,5), og hovedceller som bidrar til dannelsen av fordøyelsesenzymet pepsin som spalter proteiner til polypeptider. Der hvor de tubuløse kjertlene munner ut på slimhinneoverflaten, dannes det mikroskopiske groper, betegnet som foveolae gastricae.

De syreproduserende cellene er nærmest kubiske; de ligger dypere nede i kjertelen og litt tilbaketrukket i kjertelveggene. Syresekresjonen skjer gjennom små kanaler (canaliculi) inne i selve cytoplasmaet. Den store surhetsgraden dreper praktisk talt alle bakterier i mageinnholdet, noe som gjør magen til en viktig faktor i vårt immunforsvar. Parietalcellene synes også å produsere en substans som kalles intrinsic factor, og som har betydning for absorpsjonen av vitamin B 12.

De sterkt basofilt granulerte hovedcellene (se basofil) ligger i bunnen av kjertelrørene. De produserer det inaktive pepsinogenet, et forstadium til enzymet pepsin, som først aktiveres i magesekken av magesaften. På den måten unngår mageslimhinnen å fordøye seg selv. Aktiviteten til både de syreproduserende parietalcellene og de pepsinogenproduserende hovedcellene kontrolleres av det autonome nervesystem, samt av hormonet gastrin, som utskilles av celler i området rundt magemunnen. Slike perifere endokrine systemer kalles for APUD-celler (engelsk amine precursor uptake and decarboxylation).

Funksjon

Magesekken er ikke noe livsviktig organ, og har en forholdsvis beskjeden betydning for den kjemiske fordøyelsen. Føden kommer til magesekken blandet med spytt som inneholder et enzym, amylase (ptyalin), som spalter stivelse og glykogen til enklere karbohydrater. Dette enzymet blir temmelig hurtig gjort uvirksomt av magesekkens syre. Også nedbrytningen av proteiner, som innledes av pepsinet, avsluttes først i tynntarmen, og fettstoffer passerer helt uforandret gjennom magesekken.

Oppsugingen av næringsstoffer fra magesekken er derfor begrenset til små mengder glukose og aminosyrer. Vann kan opptas direkte fra magesekken, og også visse fettløselige stoffer, som alkohol og forskjellige medikamenter (blant annet acetylsalisylsyre), kan oppsuges i blodet gjennom mageslimhinnen.

Magesekkens viktigste funksjon er å blande føden med magesaft, slik at den omdannes til en tyktflytende velling (chymus), som er egnet til viderebehandling i tarmen. Eltingen skjer ved magesekkens peristaltiske bevegelser, det vil si ved rytmiske muskelsammentrekninger som beveger seg i bølger nedover. De første sammentrekningene setter inn så snart magesekken har tømt seg etter et måltid, og de kan bli så sterke at de kjennes ut som smerter («sultsmerter»). De stopper opp ved fødeinntak, fordi reflekser fra svelget og spiserøret får muskulaturen til å slappe av slik at magesekken kan utvide seg, men de tar til igjen kort etter at den første føden er kommet ned i magesekken. I denne fasen er mageporten lukket, og peristaltikken fører derfor bare til elting av mageinnholdet, men når dette er blitt halvflytende, åpner ringmuskelen seg såpass at sammentrekningene i den smale delen av magesekken (antrum) kan pumpe chymus inn i tolvfingertarmen i porsjoner på 3–5 milliliter om gangen.

Når peristaltikken er på sitt høyeste, kommer det en bølge omtrent hvert 20. sekund, og magesekken kan på denne måten tømme seg for et alminnelig måltid i løpet av 3–4 timer. Fødens art spiller imidlertid en rolle. Sukkerrike måltider passerer hurtigst, protein noe langsommere, og et fettrikt måltid kan oppholde seg i magesekken i opptil seks timer.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg