disseksjon – Store medisinske leksikon

Det anatomiske institutt ved Charité-sykehuset i Berlin, med en latinsk tekst over inngangspartiet: «Hic locus est ubi mors gaudet succurere vitae» som betyr «Her er stedet hvor døden gleder seg over å hjelpe livet». Dette er en vanlig inskripsjon over anatomisaler i Europa.

Anatomisk institutt

Av Per Holck.

Lisens: Begrenset gjenbruk

Disseksjon betyr å blottlegge, skjære opp strukturer på døde individer, som vev eller organer i forbindelse med anatomisk undervisning eller ved obduksjon (post mortem-undersøkelse). Disseksjonen er en basal faktor for å kjenne menneskekroppens anatomi, og i dag drives slik undervisning ved norske universiteter på basis av testamentariske forhåndsavtaler. Dette er regulert gjennom transplantasjonsloven.

Faktaboks

Etymologi: av latin dissecare, ‘kutte opp i små biter’

Disseksjon har også to andre betydninger:

Disseksjon brukes om teknikk ved blottlegging av vev og organstrukturer under kirurgiske operasjoner, blant annet for bedre å kunne finne frem til områder eller organer som skal undersøkes eller behandles.
Disseksjon kan også beskrive sykdomsprosesser i organer, som når lagene i hovedpulsåreveggen fraskilles (aortadisseksjon).

Historikk – anatomisk disseksjon

Antikkens leger utførte disseksjoner, men anvendte hovedsakelig dyr. Dette gjorde at anatomiske feil og misforståelser oppsto, og som knapt ble korrigert i de påfølgende århundrene på grunn av ettertidens respekt for oldtidsmedisinerne.

I Italia påla keiser Fredrik 2. (1194–1250) skolen i Salerno å anvende mennesker og ikke dyr ved anatomiundervisningen. Han bestemte videre i 1238 at det hvert femte år skulle holdes offentlig disseksjon av et lik i nærvær av leger og kirurger. I 1308 fulgte byrådet i Venezia opp ved å pålegge byens leger å dissekere et lik hvert år.

Etter hvert som disseksjoner ble mer vanlige, oppsto problemer med å få tilstrekkelig tilgang på materiale, og som regel måtte studentene nøye seg med å se på at en prosektor foretok selve disseksjonen mens professoren leste høyt fra de gamle, antikke skriftene. Siden man ikke hadde egnede konserveringsmidler, fant disseksjonene gjerne sted i den kalde årstiden, og det ble ved mange europeiske universiteter bygget egne rom for dette – såkalte anatomiske teatre.

Fremvekst av moderne anatomisk disseksjon

Maleri fra Amsterdam i 1632 hvor legen Nicolaes Tulp underviser i anatomi.

Nicolaes Tulps anatomitime

Av Rembrandt van Rijn.

Lisens: Falt i det fri (Public domain)

Den flamske anatomen Andreas Vesalius (1514–1564) som reformerte anatomi- og disseksjonsundervisningen. Han oppfordret studentene til selv å iaktta og ikke kritikkløst akseptere antikkens anatomi-dogmer. Likevel hold man mange steder fast ved Galenos' skrifter, og de motsetningene man fant ble enten oversett eller forklart med at menneskene måtte ha forandret seg siden oldtiden.

Disseksjon i Danmark-Norge

I Danmark-Norge var kong Christian 4. (1577–1648) en ivrig tilhenger av disseksjon, men først i 1644 fikk København sitt eget bygg for anatomi med disseksjonssal (Domus anatomica). Det ble innviet med disseksjon av et kvinnelik, og det var på forhånd sendt ut høytidelige invitasjoner til folk som fikk overvære dette.

Før Norge fikk sitt første universitet i 1811, måtte norske leger få sin anatomiske utdannelse i København. Men man hadde også de såkalte «barberkirurgene» (bartskjærere) å ta hensyn til. Dette var håndverkere som ikke hadde studert på universitet og derfor bare hadde rett til å ta seg av utvortes skader. Få av disse hadde råd og anledning til å reise til København. I 1736 påla kong Christian 6. (1699–1746) derfor kommandanten på Akershus festning i Christiania å sørge for at de som døde i fengslene der kunne utleveres til byens lege og kirurg «til videre Anatomering og Dissection». Meningen var åpenbart å øke det faglige nivået generelt hos den medisinske profesjon. I 1747 fikk stadsfysikus i Bergen anledning til å utføre disseksjoner, og i 1764 ble samme rett gitt i Trondheim.

Med opprettelsen av universitetet i Christiania ble disseksjoner en naturlig del av den medisinske undervisningen. Men det var vanskelig å skaffe egnede lokaler, for det var ingen som ville ha den slags i sitt hus. Sent på høsten 1814 kunne likevel professor Michael Skjelderup (1769–1852) begynne anatomiundervisningen og disseksjonen ute i Mangelsgården (nå Storgaten 36), som dengang lå i utkanten av byen. Frem til 1842 var det hos oss anledning til å gjøre bruk av henrettede og folk som døde i fengslene som disseksjonsmateriale. Først i 1899 ble dette lovmessig regulert ('Lov om avgivelse av lik til bruk for universitetets medisinske undervisning').

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

Fagansvarlig for Anatomi

Per Holck

Professor emeritus, dr. med., Universitetet i Oslo