Store norske leksikon

anatomi

Rygg

/iStock. Gjengitt med tillatelse

Anatomi er læren om kroppsdelenes normale oppbygning. Normalanatomien beskriver den friske organismen, i motsetning til den patologiske anatomien, som beskriver sykelige og unormale tilstander. Menneskets anatomi er basis for å forstå fysiologien; den blir derfor et grunnleggende fag for legevitenskapen, og deles inn i flere retninger.

Makroskopisk anatomi beskriver organenes form og oppdeling slik vi ser dem med det blotte øye, mens mikroskopisk anatomi er studiet av organismens og vevenes finere bygning (histologi) og cellestruktur (cytologi) ved hjelp av mikroskop.

Systematisk anatomi beskriver de enkelte organsystemene (kretsløpet, bevegelsesapparatet, urinveiene og så videre) hver for seg; den kalles også spesiell eller deskriptiv anatomi. Hvordan disse systemene fungerer, både hver for seg og innbyrdes, behandles i den funksjonelle anatomi som har tilknytning til fysiologien.

Topografisk anatomi beskriver organenes innbyrdes plassering i forhold til hverandre, noe som er av stor betydning for de kirurgiske fagene.

Overflateanatomi er læren om organenes beliggenhet i forhold til kroppsoverflaten; kunnskap om dette er svært viktig når legen undersøker en pasient, for eksempel for å lokalisere og vurdere omfanget av en skade i bevegelsesapparatet.

Komparativ anatomi sammenligner menneskene med dyrenes anatomi. Kunnskap om anvendt anatomi er viktig ved utforming av bruksgjenstander (stol, saks, verktøy og så videre). For røntgenanatomi, se røntgenologi, for patologisk anatomi, se patologi.

Allerede i antikkens gresk-romerske kulturer ble anatomien dyrket som vitenskap, og den regnes derfor som den eldste av de medisinske disipliner. En av oldtidens mest fremtredende anatomer og leger var grekeren Galenos fra Pergamon (130–201 evt.). Hans oppfatning av menneskekroppens oppbygning baserte seg for en stor del på studier av dyrenes anatomi, og var derfor i høy grad spekulativ og misvisende. Likevel besto hans lære uimotsagt gjennom oldtiden og mesteparten av middelalderen, da ingen forskning fant sted. Først på 1300-tallet tok man så smått til å undersøke menneskekroppen ved disseksjoner (organstudier ved undersøkelser på lik); mest i det skjulte, siden slike undersøkelser ennå var forbudt mange steder.

Med renessansens lyst til å utforske mennesket ble mange av antikkens dogmer kullkastet av banebrytende anatomer, ikke uten motstand fra både kirkelige og konservative medisinske autoriteter som fortsatt mente at Bibelen og oldtidens lære fortsatt var gyldig. Også kunstnere som Leonardo da Vinci (1452–1519) gjorde anatomiske studier – ofte i hemmelighet for å unngå straff og forfølgelse. Med flamlenderenAndreas Vesalius (1514–1564), grunnleggeren av den moderne anatomi, begynte man så smått å oppgi den galenske tradisjon og erstatte den med bevisste, direkte studier ved disseksjonsbordet.

Med William Harveys (1578–1657) beskrivelse av blodkretsløpet, og ved at mikroskopet ble tatt i bruk i løpet av 1600-tallet, frigjorde anatomene seg gradvis fra antikke oppfatninger av menneskekroppen. Her bidro mange av Europas universiteter ved å tillate offentlige disseksjoner. Også i Norden drev man slik undervisning, og både Bartholin-dynastiet med blant andre Thomas Bartholin (1616–1680) og Niels Stensen (1638–1686) i København, samt Olof Rudbeck (1630–1702) i Uppsala fikk internasjonal berømmelse gjennom sine anatomiske oppdagelser. Den egentlige mikroskopiske anatomi er likevel ikke mer enn snaut 150 år gammel, og skyldes blant annet utviklingen av mikroskopet til et vitenskapelig instrument.

Den deskriptive anatomien har i dag ikke lenger den samme betydning som forskningsgren. I stedet har faget beveget seg mot de funksjonelle sidene ved organismen, og studiene drives ofte på det kjemisk-molekylære plan, ikke minst takket være elektronmikroskopet og utviklingen av histokjemiske metoder.

I Norge ble anatomien fra første stund opptatt som et universitetsfag etter opprettelsen av Universitetet i Christiania i 1811, hvor Michael Skjelderup (1769–1852) ble den første professor i anatomi. Den er derfor også hos oss den eldste medisinske disiplin. I dag drives det anatomisk forskning og undervisning ved universitetene i Oslo, Bergen, Trondheim og Tromsø.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

24. mars 2017 skrev Cathy Dusa

Skrivefeil i avsnittet Systematisk anatomi:
"Hvordan disse systemene systemene fungerer"

26. april 2017 svarte Marianne L. Smebye

Takk for innspill, feilen er rettet! Vennlig hilsen Marianne L. Smebye, redaktør

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.