Glukosetoleranse, uttrykk for evnen til å gjenopprette normalt glukosenivå etter en sukkerbelastning (glukosebelastning).

Måling utføres ved å drikke (fastende) 75 g glukose oppløst i vann. Blodglukosen måles før og 2 timer etter inntak av sukkeroppløsningen.

Etter en rask stigning vil en reduksjon i blodsukkerkonsentrasjonen tilbake til en normal utgangsverdi etter 2 timer betegnes som normal glukosetoleranse.

Høyt blodsukker etter 2 timer indikerer glukoseintoleranse, noe som kan skyldes insulinmangel (relativ mangel ved type 2-diabetes eller absolutt mangel ved type 1-diabetes).

Glukose i venøs prøve ≥11,1 mmol/l indikerer diabetes, mens en verdi ≥7,8 og <11,1 mmol/l betegnes som nedsatt glukosetoleranse. Overproduksjon av hormoner som hemmer insulinets effekter (f.eks. adrenalin, kortisol, glukagon, tyroksin, veksthormon), vil også kunne gi glukoseintoleranse, og testen skal ikke utføres hvis pasienten er akutt syk eller kort tid etter skader eller operasjoner. Videre kan slektninger av pasienter med type 2-diabetes ofte ha glukoseintoleranse, og en del av disse vil etter hvert utvikle diabetes.

Ved påvisning av sukker i urinen hos gravide blir det rutinemessig utført en glukosebelastningsprøve, selv om fastende blodsukker er normalt.

Foreslå endring

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.