Bukspyttkjertelen iStock. Gjengitt med tillatelse

diabetes type 1

Av .
Lisens: CC BY NC SA 3.0

Her er netthinnen avbildet med nydannelse av kar på grunn av diabetes, såkalt proliferativ diabetisk retinopati.

Av /RSOC Vol. 13 No. 17 2016.
Lisens: CC BY NC 2.0

Diabetes type 1 er en sykdom som skyldes at bukspyttkjertelen har for lav eller manglende produksjon av insulin. Sykdommen kan opptre i alle aldre, men opptrer ofte i barne- eller ungdomsår eller i tidlig voksen alder. Insulin trengs for at cellene skal ta opp næring, i form av glukose, fra blodet. Når kroppen ikke produserer insulin eller når insulinet ikke virker godt nok, fører det til at cellene ikke tar opp nok næring og man får høyt blodsukker. Sykdommen behandles med insulin. Et mål med behandlingen er å regulere blodsukkeret så godt at man unngår skader på lang sikt, uten at behandlingen fører til alvorlige episoder med lavt blodsukker (hypoglykemi).

Faktaboks

Etymologi

av gresk ‘det som passerer’, av dia- ‘tvers igjennom’

Også kjent som

diabetes mellitus type 1

tidligere kalt sukkersyke

Diabetes type 1 som oppstår i godt voksen alder har ofte en mye langsommere sykdomsdebut. Denne diabetesformen kalles «latent autoimmune diabetes in adults» (LADA).

Årsaker

Bukspyttkjertelen er her illustrert med omkringliggende organer. Bukspyttkjertelen produserer normalt insulin, som bidrar til at kroppens celler tar opp næring. Ved diabetes er denne produksjonen redusert eller fraværende.

Av /KF-arkiv ※.

Insulinmangelen skyldes at cellene som produserer insulin ødelegges av kroppens eget immunsystem. Disse kalles betaceller og finnes i Langerhans’ øyer i bukspyttkjertelen. Betacellene har i utgangspunktet stor reservekapasitet, og diabetes oppstår først når flertallet av betacellene er ødelagt etter måneder til år med autoimmun betennelse.

Årsaken til sykdommen anses å være en kombinasjon av en arvelig disposisjon og utløsende miljøfaktorer. Den arvelige disposisjonen betyr at enkelte personer har genetiske varianter som gir økt risiko for sykdommen. De viktigste variantene befinner seg på gener som koder for HLA-molekyler på overflaten av leukocytter (hvite blodlegemer). Disse molekylene er viktige når immunsystemet skal oppdage og bekjempe virus og bakterier. De fleste som har disse genetiske variantene, utvikler imidlertid ikke diabetes. Vi vet derfor at andre faktorer må til i tillegg for at sykdommen skal utvikles. Vi har mindre kunnskap om hva de faktorene kan være, men én hypotese er at enkelte virusinfeksjoner (enterovirus) kan utløse en immunreaksjon som fører til diabetes type 1 hos arvelig disponerte personer.

Ettersom nedarvede genetiske varianter er en del av årsaken til sykdommen, er det en viss familiær opphopning. Dersom man har en mor, far, søster eller bror med diabetes type 1, er ens egen livstidsrisiko for sykdommen cirka fem prosent. Hvis man har en enegget tvilling med sykdommen, er ens egen risiko cirka 50 prosent.

Symptomer

Hos barn og ungdom, og hos en del voksne, utvikles hurtig symptomer som økt vannlating, tørste, vekttap og uttørring. Når blodsukkeret blir høyt, overstiges nyrenes kapasitet til å holde sukkeret tilbake, og sukker skilles ut i urinen (glukosuri). Sukkeret drar væske med seg, og det fører til økt vannlating. Det høye blodsukkeret fører også til tørste.

Insulinmangel vil medføre en generell nedbrytning av protein, fett og glykogen. Sammen med glukosurien leder dette til vekttap og nedsatt allmenntilstand. Insulinmangelen kan også føre til dannelse av ketonlegemer slik at syreforgiftning (ketoacidose) utvikles. Syreforgiftningen ledsages ofte av kvalme, magesmerter og en karakteristisk måte å puste på, med hurtige og dype åndedrett. Ketonlegemet aceteddiksyre brytes ned til aceton og kan skilles ut med pusten og gi en karakteristisk lukt. Ketoacidosen krever rask sykehusbehandling, og kan ubehandlet gå over i et diabeteskoma med døden til følge.

Hos voksne med langsom utvikling av diabetes type 1 (LADA), likner symptombildet på det en ser ved diabetes type 2.

Diagnostikk

Øverst: Inne i betacellen produseres proinsulin som lagres i egne sekretgranula. Før sekretgranula smelter sammen med cellekjernen og tømmer ut sitt innhold, spaltes proinsulin i c-peptid og insulin. Man kan derfor bruke c-peptid til å undersøke hvor mye insulin som blir produsert, fordi mengden c-peptid vil tilsvare mengden insulin. Nederst: Ved at insulin binder seg til en reseptor på celleoverflaten, formidles et signal inn i cellen, som gjør at den kan ta opp næring.
.

Diagnosen diabetes stilles vanligvis ved måling av glykert hemoglobin (HbA1c) i blodprøve. HbA1c gir informasjon om gjennomsnittsblodsukkeret de siste fire til tolv ukene, og verdi på 48 mmol/mol (6,5 prosent) eller mer betyr at man har diabetes.

HbA1c-målingen kan gi feil resultat blant annet hvis man har anemi eller hvis diabetes har utviklet seg veldig raskt. Diabetes kan også påvises ved å måle blodsukker på minst 7,0 mmol/l i fastende blodprøve eller minst 11,1 mmol/l to timer etter en sukkerbelastningstest med inntak av 75 gram glukose oppløst i vann. Disse grenseverdiene er satt fordi høyere nivå medfører økt risiko for diabetiske senkomplikasjoner.

Når diabetes er påvist, må en finne ut hvilken diabetestype som foreligger. Oftest vil det dreie seg om å skille mellom diabetes type 1 og type 2. Diabetes type 1 kan som regel påvises ved blodprøve som måler antistoffer mot komponenter av bukspyttkjertelens betaceller. Disse antistoffene er uttrykk for den autoimmune betennelsen som foregår ved diabetes type 1.

Behandling av diabetes type 1

Diabetes type 1 krever livslang behandling med insulin. Insulin injiseres i underhuden. Det finnes en rekke ulike insulinpreparater, med ulik tid til effekten inntrer, og med ulik varighet av effekt.

Insulinbehandling ved diabetes type 1 gis enten med gjentatte injeksjoner gjennom dagen eller som insulinpumpebehandling. I begge tilfeller forsøker man å etterlikne den normale insulinutskillelsen fra bukspyttkjertelen. Bukspyttkjertelen skiller normalt ut små mengder insulin hele tiden for å dekke kroppens basale behov. I tillegg kommer ekstra insulinutskillelse ved hvert måltid for å sørge for at glukose fra måltidet tas opp i kroppens celler.

Ved mangeinjeksjonsbehandling settes insulin med en insulinpenn i magen eller låret. Det gis langsomtvirkende insulinanalog eller middels langtidsvirkende insulin én til to ganger i døgnet for å dekke kroppens basale behov, og i tillegg gis hurtigvirkende insulinanalog ved hvert måltid.

Ved behandling med insulinpumpe setter en pumpe kontinuerlig små doser hurtigvirkende insulinanalog i underhuden gjennom hele døgnet for å dekke kroppens basale behov, og ekstra doser settes ved måltid. De fleste insulinpumper kan bæres i for eksempel belte eller lomme, og pumper insulinet gjennom en tynn slange som er forbundet med en tynn nål (kanyle) i underhuden. Kanylen skiftes med noen dagers mellomrom. Det finnes også insulinpumper som festes direkte til huden uten slange.

Måling av blodsukker

Insulinbehovet påvirkes blant annet av matinntak og fysisk aktivitet, og det krever mye av den enkelte å lære seg hvor mye insulin kroppen trenger til enhver tid. Hvis dosen er for liten, blir blodsukkeret for høyt, mens hvis dosen blir for høy, får man lavt blodsukker («føling», hypoglykemi).

Det viktigste hjelpemiddelet her er egenmåling av blodsukker. Dette skjer vanligvis ved at man stikker seg i fingertuppen med en liten nål og på denne måten får frem en bloddråpe. Denne bloddråpen legges an mot en strimmel hvor det oppstår en kjemisk reaksjon, og et lite måleapparat beregner blodsukkerverdien i løpet av kort tid.

En annen mulighet er å benytte en kontinuerlig vevsglukosemåler. Denne består av en sensor som kontinuerlig måler glukosenivået i vevsvæsken under huden, og glukosenivået kan leses av på en egen monitor eller på en insulinpumpe. De fleste slike målere kan programmeres til å alarmere hvis blodsukkeret blir for høyt eller for lavt. Målet er oftest at blodsukkeret skal være 4-7 mmol/l før måltid og under 10 mmol/l etter måltid.

Transplantasjon

I noen få tilfeller behandles diabetes type 1 med transplantasjon av bukspyttkjertel eller Langerhans’ øyer. Etter en slik transplantasjon kreves imidlertid livslang behandling med kraftig immundempende legemidler, og transplantasjon er derfor bare aktuelt i enkelte tilfeller der blodsukkeret er særskilt vanskelig å regulere, eller dersom personen uansett må gjennomgå nyretransplantasjon som følge av nyresvikt.

Kosthold

Personer med diabetes type 1 bør ha et kosthold som er i tråd med helsemyndighetenes kostråd. Helsedirektoratets retningslinjer anbefaler rikelig med grønnsaker, belgvekster og fullkornsprodukter samt magre meieriprodukter. Fettkildene bør være matoljer, flytende margariner og fet fisk. Sjømat og fugl bør velges i større grad enn rødt kjøtt. Tilsatt sukker bør utgjøre maksimalt en tiendedel av energiinntaket.

Mosjon

Barn og unge med diabetes type 1 bør være fysisk aktive med moderat til hard aktivitet 60 minutter daglig, i tråd med de generelle anbefalingene for barn. Voksne med diabetes type 1 bør være fysisk aktive med moderat til høy intensitet minimum 150 minutter per uke.

Opplæring og oppfølging

Opplæringsbehovet er stort for personer med diabetes type 1 hvor kost, mosjon og insulindosering skal balanseres både i hverdagen og i situasjoner som faller utenfor rutinen. Det er derfor behov for et regelmessig kontrollopplegg hos blant annet lege og diabetessykepleier, og de fleste med diabetes type 1 får oppfølging både ved sykehuspoliklinikk og hos fastlege.

HbA1c måles noen ganger i året som et mål på hvordan blodsukkeret er regulert i gjennomsnitt. Hos de fleste vil behandlingsmålet for HbA1c være omkring 53 mmol/mol (7,0 prosent) så lenge det kan oppnås med god livskvalitet og uten uakseptable episoder med hypoglykemi. Ved en slik verdi av HbA1c, eller lavere, er risikoen lav for å utvikle senkomplikasjoner på lang sikt.

Komplikasjoner ved diabetes

Diabetes kan medføre både akutte komplikasjoner og kroniske komplikasjoner (diabetiske senkomplikasjoner). Mye av oppfølgingen og behandlingen av diabetes er rettet mot å forhindre utvikling av komplikasjoner.

Les mer om akutte komplikasjoner og senkomplikasjoner ved diabetes mellitus.

Navn

Navnet diabetes mellitus viser til at sykdommen ubehandlet vil føre til stor mengde søtlig urin på grunn av sukker i urinen (glukosuri). Det var det viktigste kjennetegnet ved sykdommen i eldre tider, før det ble mulig å måle blodsukkeret. Diabetes mellitus ble derfor tidligere kalt sukkersyke.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg