Helsefremmende arbeid, tiltak som tar sikte på å bedre livskvalitet, trivsel og muligheter til å mestre de utfordringer og belastninger man utsettes for, samt å redusere sannsynligheten for utvikling av risikofaktorer for sykdom. Grenseoppgangen mot helseopplysning, forebyggende medisinog hygiene er på mange områder ganske uklar. Det vil være riktig å si at helsefremmende arbeid berører og til dels omfatter alle disse tilnærmingene.

Internasjonalt står begrepet helsefremmende arbeid (eng. health promotion) for tiltak som setter befolkningen i stand til i økt grad å kontrollere og forbedre helsetilstanden. Fokus rettes mot tiltak som gjennomføres i forhold til det fysiske, psykiske og sosiale miljøet som befolkningen daglig lever i. Denne tilnærmingen må sees som en radikal endring i forhold til tidligere brukte metoder, der oppmerksomheten utelukkende var rettet mot forebygging av spesifikke sykdommer med medisinske virkemidler.

Helsefremmende arbeid vektlegger at innsatsen ikke må sees isolert i forhold til annet arbeid som har som mål å utvikle samfunnet. Det er derfor viktig at andre instanser som har ansvar for tiltak som kan påvirke helsetilstanden til befolkningen eller enkeltmennesker, selv tar hensyn til den helsemessige virkningen av tiltakene. Helsefremmende arbeid er således nært tilknyttet politisk virksomhet. Det handler kort sagt om å sikre at samfunnet blir utviklet slik at man unngår å skape grunnlag for fremtidig utvikling av sykdom og vantrivsel.

Det er internasjonalt stor enighet om at politiske vedtak, også de som ikke retter seg mot helsetjenestene, har sterk påvirkning på helsetilstanden til befolkningen. Selv om denne enigheten finnes, er det ennå langt frem til at den viser seg tydelig i politisk virksomhet.

Ansvaret for helsefremmende arbeid er derfor heller ikke i Norge utelukkende et ansvar for helsetjenesten, selv om kommunehelsetjenesten er tillagt særlige oppgaver for å utvikle dette arbeidet. Stortinget har ved gjentatte anledninger pekt på at alle samfunnssektorer må samarbeide på alle nivåer for å sikre at helsemessige hensyn ivaretas i samfunnsplanleggingen. Ikke minst kommer dette frem i Stortingsmelding nr. 37 (1992–93) med Sosialkomiteens innstilling nr. 118 (1993–94).

Dette ligger også til grunn for det nyeste politiske grunnlaget for det helsefremmende arbeidet i Norge, nemlig Stortingsmelding nr. 16 (2002–2003). Her vektlegges f.eks. skolens, lokalsamfunnets og arbeidsplassens betydning for det helsefremmende arbeidet. Denne meldingen legger likevel noe større vekt på enkeltmenneskets eget ansvar enn tidligere dokumenter på dette området.

Internasjonalt fikk det helsefremmende arbeidet et godt grunnlag gjennom Alma-Ata-deklarasjonen, som ble vedtatt i regi av Verdens helseorganisasjon i 1978. Der ble det slått fast at tilgang til helsetjenester i lokalsamfunnet er en viktig forutsetning for å oppnå tilfredsstillende helsetilstand, samtidig som det erkjennes at grunnlaget for god helse ikke oppnås uten tiltak også fra mange andre samfunnssektorer.

Tidlig i 1980-årene etablerte Verdens helseorganisasjon strategien «Helse for alle i år 2000». Denne vektlegger ytterligere behovet for samordnet innsats fra andre sektorer enn helsetjenesten, og stiller i tillegg opp konkrete mål for arbeidet frem mot århundreskiftet. Selv om det viser seg at mange av disse målene ikke blir oppnådd, har strategien medvirket til at helsetjenesten har hatt frimodighet til å utfordre andre samfunnssektorer til innsats mot felles mål.

Tenkingen til grunn for helsefremmende arbeid er etter dette ytterligere styrket gjennom en rekke konferanser arrangert av Verdens helseorganisasjon. De mest sentrale er konferansene i Ottawa (1986), Adelaide (1988), Harare (1988), Sundsvall (1991), Jakarta (1997), Mexico (2000) og Bangkok (2005). Fra flere av disse konferansene foreligger det deklarasjoner og annen dokumentasjon som utdyper hvilke krav som stilles til godt helsefremmende arbeid. I tillegg til å peke på behovet for tverrfaglig og tverretatlig innsats og bruk av helseopplysning som metode, står behovet for å arbeide for større politisk forståelse samt mer ressurser og høyere status for helsefremmende arbeid sentralt. Det enkelte menneskets muligheter til selv å påvirke sin livssituasjon blir også sterkt understreket, samtidig som man ønsker å stimulere til at lokale nettverk og frivillige organisasjoner støtter opp om arbeidet

Foreslå endring

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.