helsefremmende arbeid

Helsefremmende arbeid er tiltak som tar sikte på å bedre livskvalitet, trivsel og muligheter til å mestre de utfordringer og belastninger folk utsettes for, samt å redusere sannsynligheten for utvikling av risikofaktorer for sykdom.

Grenseoppgangene mot helseopplysning, forebyggende medisin og hygiene kan være uklare, men disse områdene er mer rettet mot spesifikke sykdommer og helseproblemer. Helsefremmende arbeid er, som navnet sier, rettet mot å sikre og bedre helsen. I dette ligger en erkjennelse av at helse er mer enn fravær av sykdom, men også at sykdom i seg selv ikke behøver bety at man har dårlig helse.

Fysisk, psykisk og sosialt miljø

Internasjonalt står begrepet helsefremmende arbeid (engelsk health promotion) for tiltak som setter befolkningen i stand til i økt grad å kontrollere og forbedre helsetilstanden. Fokus rettes mot tiltak som gjennomføres med tanke på det fysiske, psykiske og sosiale miljøet som befolkningen daglig lever i. Denne tilnærmingen må sees som en radikal endring i forhold til tidligere brukte metoder, der oppmerksomheten utelukkende var rettet mot forebygging av spesifikke sykdommer med medisinske virkemidler.

I dag legges det vekt på at innsatsen ikke skal sees isolert i forhold til annet arbeid som har som mål å utvikle samfunnet. Det er derfor viktig at andre instanser som har ansvar for tiltak som kan påvirke helsetilstanden til befolkningen eller enkeltmennesker, selv tar hensyn til den helsemessige virkningen av tiltakene. Helsefremmende arbeid er således nært tilknyttet politisk virksomhet. Det handler kort sagt om å sikre at samfunnet blir utviklet slik at man unngår å skape grunnlag for fremtidig utvikling av sykdom og vantrivsel.

Politisk virksomhet

Det er internasjonalt stor enighet om at politiske vedtak, også de som ikke retter seg mot helsetjenestene, har sterk påvirkning på helsetilstanden til befolkningen. Selv om denne enigheten finnes, er det langt frem til at den viser seg tydelig i politisk virksomhet.

Ansvaret for helsefremmende arbeid er derfor heller ikke i Norge utelukkende et ansvar for helsetjenesten, selv om kommunehelsetjenesten er tillagt særlige oppgaver for å utvikle dette arbeidet. Stortinget har ved gjentatte anledninger pekt på at alle samfunnssektorer må samarbeide på alle nivåer for å sikre at helsemessige hensyn ivaretas i samfunnsplanleggingen. Ikke minst kom dette frem i Stortingsmelding nr. 37 (1992–1993) med Sosialkomiteens innstilling nr. 118 (1993–1994).

Dette lå også til grunn for noe av det politiske grunnlaget for det helsefremmende arbeidet i Norge, nemlig Stortingsmelding nr. 16 (2002–2003). Her ble det for eksempel lagt vekt på skolens, lokalsamfunnets og arbeidsplassens betydning for det helsefremmende arbeidet. Denne meldingen la likevel noe større vekt på enkeltmenneskets eget ansvar enn tidligere dokumenter på dette området. Senere arbeid i Norge har lagt seg på retningslinjer som er trukket opp av Verdens helseorganisasjon (WHO) ved en rekke konferanser, senest i 2021.

Internasjonalt

Internasjonalt fikk det helsefremmende arbeidet et godt grunnlag gjennom Alma-Ata-deklarasjonen, som ble vedtatt i regi av Verdens helseorganisasjon i 1978. Der ble det slått fast at tilgang til helsetjenester i lokalsamfunnet er en viktig forutsetning for å oppnå tilfredsstillende helsetilstand, samtidig som det erkjennes at grunnlaget for god helse ikke oppnås uten tiltak også fra mange andre samfunnssektorer.

Tidlig i 1980-årene etablerte Verdens helseorganisasjon strategien «Helse for alle i år 2000». Denne vektlegger ytterligere behovet for samordnet innsats fra andre sektorer enn helsetjenesten, og stiller i tillegg opp konkrete mål for arbeidet frem mot århundreskiftet. Selv om det viste seg at mange av disse målene ikke ble oppnådd, har strategien medvirket til at helsetjenesten har hatt frimodighet til å utfordre andre samfunnssektorer til innsats mot felles mål.

Konferanser

Tenkningen som ligger til grunn for helsefremmende arbeid er etter dette ytterligere styrket gjennom en rekke konferanser arrangert av Verdens helseorganisasjon. De mest sentrale er konferansene i Ottawa (1986), Adelaide (1988), Harare (1988), Sundsvall (1991), Jakarta (1997), Mexico (2000) og Bangkok (2005). Senere konferanser har vært holdt i Helsinki (2013), Shanghai (2016) og i Genève (2021).

Konferansen i Genève i 2021 var sterkt preget av den pågående koronapandemien, og man understreket hvordan pandemien har vist betydningen av et holdbart helsevesen og beredskap. Genève-konferansen vedtok en traktat (charter) som la spesiell vekst på velvære (The Geneva Charter for Well-being). Charteret bygger på de ti foregående konferansene og oppmuntrer ulike sektorer til nærmere samarbeid slik at folk kan ta kontroll over egen helse og livssituasjon. Det er nødvendig med globale avtaler om senere generasjoner skal klare å oppnå likeverdig helse- og sosiale forhold uten at vi samtidig ødelegger klodens helse.

Ved de tidligere konferansene pekte man på behovet for tverrfaglig og tverretatlig innsats og bruk av helseopplysning som metode, større politisk forståelse samt mer ressurser og høyere status for helsefremmende arbeid sentralt. Det enkelte menneskets muligheter til selv å påvirke sin livssituasjon ble også sterkt understreket, samtidig som man ønsket å stimulere til at lokale nettverk og frivillige organisasjoner støtter opp om arbeidet. I den siste konferansen ble det lagt større vekt på hvordan miljø og klima kommer til å påvirke vår fremtidige helse. Vi har allerede sterke indikasjoner på at det vil bli tiltagende hetebølger, pandemier, tørke og hungersnød.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg