Internasjonalt fikk det helsefremmende arbeidet et godt grunnlag gjennom Alma-Ata-deklarasjonen, som ble vedtatt i regi av Verdens helseorganisasjon i 1978. Der ble det slått fast at tilgang til helsetjenester i lokalsamfunnet er en viktig forutsetning for å oppnå tilfredsstillende helsetilstand, samtidig som det erkjennes at grunnlaget for god helse ikke oppnås uten tiltak også fra mange andre samfunnssektorer.
Tidlig i 1980-årene etablerte Verdens helseorganisasjon strategien «Helse for alle i år 2000». Denne vektlegger ytterligere behovet for samordnet innsats fra andre sektorer enn helsetjenesten, og stiller i tillegg opp konkrete mål for arbeidet frem mot århundreskiftet. Selv om det viser seg at mange av disse målene ikke blir oppnådd, har strategien medvirket til at helsetjenesten har hatt frimodighet til å utfordre andre samfunnssektorer til innsats mot felles mål.
Tenkingen til grunn for helsefremmende arbeid er etter dette ytterligere styrket gjennom en rekke konferanser arrangert av Verdens helseorganisasjon. De mest sentrale er konferansene i Ottawa (1986), Adelaide (1988), Harare (1988), Sundsvall (1991), Jakarta (1997), Mexico (2000) og Bangkok (2005).
Fra flere av disse konferansene foreligger det deklarasjoner og annen dokumentasjon som utdyper hvilke krav som stilles til godt helsefremmende arbeid. I tillegg til å peke på behovet for tverrfaglig og tverretatlig innsats og bruk av helseopplysning som metode, står behovet for å arbeide for større politisk forståelse samt mer ressurser og høyere status for helsefremmende arbeid sentralt. Det enkelte menneskets muligheter til selv å påvirke sin livssituasjon blir også sterkt understreket, samtidig som man ønsker å stimulere til at lokale nettverk og frivillige organisasjoner støtter opp om arbeidet.
Kommentarer
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.