Forebyggende medisin, tiltak basert på medisinsk kunnskap for å forebygge sykdom og for å sikre en god helsetilstand. Forebyggende medisin avgrenses ofte mot helsefremmende arbeid ved at man ved forebyggende arbeid tar utgangspunkt i en eller flere risikofaktorer og søker å redusere forekomst og virkninger av disse, for derigjennom å redusere sannsynligheten for og konsekvensene av etterfølgende sykdom.

Helsefremmende arbeid tar sikte på å endre miljøforhold, livsstil og levekår slik at forekomsten av risikofaktorer reduseres. Dette ligger nær opptil det som ofte kalles primærforebyggende arbeid, hvor man prøver å nå frem til enkeltmennesker eller grupper av mennesker som ennå ikke har fått redusert sin helsetilstand eller er blitt syke. Primærforebyggende arbeid har også mye til felles med det som i noen sammenhenger kalles hygiene.

Forebyggende medisin blir drevet av helsepersonell med ulik utdanningsbakgrunn. Helsesøsterutdanningen er spesielt utformet for å ivareta forebyggende arbeidsoppgaver. Det samme gjelder spesialistutdanningen i samfunnsmedisin for leger. De fleste kategorier helsepersonell har nå egen undervisning i forebyggende arbeid som en del av grunnutdanningen. Dette er nødvendig dersom rådgivning om forebyggende tiltak skal bli like naturlig som iverksettelse av behandling med legemidler.

I primærforebyggende arbeid nyttes et vell av ulike arbeidsmetoder. Metoder som innebærer formidling av kunnskap om hvordan man kan forebygge sykdom er vanlige, se helseopplysning. Eksempler på dette er opplysningskampanjer mot røyking og undervisning om kosthold. Til tross for stor innsats når det gjelder kunnskapsformidling, har det vist seg at dette ikke er nok for å få mennesker til å endre atferd. Derfor kan primærforebyggende arbeid ikke bare bestå av kunnskapsformidling. Et viktig supplement blir å stimulere til oppbygging av sosiale miljøer som fremmer forebyggende atferd. Et eksempel på dette er lovbestemmelsene som sikrer at offentlige innemiljøer skal være røykfrie. Prismessige tiltak er også med på å prege folks livsstil. Ved å øke prisen på helseskadelige varer kan man redusere forbruket i befolkningen. Dette er en mye brukt reguleringsmekanisme i arbeidet mot både tobakks- og alkoholskader

Helsestasjonene og skolehelsetjenesten er spesielle tjenester opprettet av helsemyndighetene for å ivareta deler av det primærforebyggende arbeidet her i landet. De står for den delen av kommunehelsetjenesten som skal drive primærforebyggende arbeid i forhold til barn og unge. Helsesøstre og kommuneleger er sentrale aktører i dette arbeidet.

Metodene som helsestasjonene og skolehelsetjenesten benytter, er svært omfattende, fra helseopplysning til foreldre og undervisning til skoleelever til individrettede helseundersøkelser og vaksinasjoner.

Miljørettet helsevern i kommunene overvåker helsetilstanden i lokalsamfunnet og de faktorer som kan påvirke denne. Blant annet skal denne tjenesten føre tilsyn med innemiljøet i skoler og barnehager. Det miljørettede helsevernet har også lovhjemmel for å kreve retting eller stansing av forhold som kan skade helsetilstanden til grupper av mennesker eller enkeltmennesker.

Bedriftshelsetjenesten og Mattilsynet har primærforebyggende arbeid som en hovedoppgave.

Svangerskapskontrollene kan også delvis sees på som et primærforebyggende tiltak.

Det sekundærforebyggende arbeid har som mål å avdekke sykdom eller sykdomsrisiko før det kommer symptomer på sykdom, samt å redusere følgene av sykdom som er blitt diagnostisert.

Sekundærforebyggende arbeid er ikke alltid lett å skille fra behandlingsvirksomhet. Eksempler på sekundærforebyggende arbeid er kostholdsrådgivning til personer som har fått koronar hjertesykdom.

En spesiell form for sekundærforebygging er screening, der man tar sikte på å oppdage sykdom før den selv gir symptomer, slik at behandling kan iverksettes på et tidlig tidspunkt i sykdomsutviklingen. Screening for noen kreftformer, som brystkreft og livmorhalskreft hos kvinner, inngår nå som en del av det offentlige helsetjenestetilbudet.

Tertiærforebyggende arbeid tar sikte på å hindre at konsekvensene av sykdom og funksjonshemninger medfører ytterligere plager for dem det gjelder. Grensene opp mot rehabilitering og pleietiltak er i praksis ofte uklare. Eksempler på tertiærforebyggende tiltak er fysioterapi etter benbrudd og sosiale støttetiltak ved psykisk sykdom.

Fra 1990-årene av har det på etisk grunnlag vært reist kritikk mot forebyggende medisin, særlig mot primærforebyggende tiltak og mot screeningundersøkelser. Mange mener at slike tiltak fratar enkeltmennesket råderetten over eget liv og tillegger mennesket bekymringer om fremtidig sykdom som er mer ødeleggende enn det man oppnår av gunstige effekter gjennom forebyggingen. Videre er det nødvendigvis slik ved primærforebyggende tiltak at de omfatter langt flere enn dem som ville ha blitt syke.

Til tross for slike innvendinger tilrår helsemyndighetene fortsatt at det drives forebyggende arbeid, fordi man mener at ulempene for enkeltmennesket ikke er så store at de kan settes over den nytten tiltakene har i forhold til redusert sykelighet og dødelighet. Kritikken av forebyggende arbeid bør likevel tas på alvor dersom man skal forhindre at helsevesenet overtar styringen av enkeltmenneskers liv.

Et viktig mål med forebyggende arbeid må være å sikre at ethvert menneske får muligheter til å innrette livet sitt slik at vedkommende kan gjøre valg som også tar hensyn til vedkommendes ønsker om et fremtidig liv uten unødig sykdom. Forebyggende medisin legger derfor i dag langt større vekt på rådgivning enn på å komme med påbud.

I forebyggende medisin må man ofte velge mellom to ulike hovedstrategier for tilnærmingen til ulike problemer. Man kan enten ta sikte på å oppnå store effekter på helsetilstanden gjennom å få mange personer til å endre litt på sin livsstil. Dette kalles massestrategisk arbeid og er en hovedstrategi i primærforebyggende arbeid.

Et annet valg kan være å prøve å få dem som har høyest risiko for sykdom, til å gjøre større forandringer i sin livsstil. Dette kalles høyrisikostrategisk arbeid og er en hovedstrategi i sekundærforebyggende arbeid. For eksempel når det gjelder å forebygge alkoholskader i en befolkning, har det vist seg at man oppnår størst resultat gjennom å få mange personer til å redusere litt på alkoholbruken.

Den samme erfaringen har man når det gjelder forebygging av hjerte- og karsykdom. Dersom man får folk flest til å redusere litt på fettinntaket i maten, f.eks. gjennom å gå over til skummet melk og kutte ut smør på brødskiven, får man større effekter på befolkningens helsetilstand enn dersom man bare retter innsatsen mot å redusere fettinntaket til et minimum hos dem som er verst stilt når det gjelder risiko for hjerte- og karsykdommer.

Forebyggende medisin blir vanskeliggjort av at mange sykdommer og problemer ikke bare har én, men kan ha mange forskjellige årsaker som også i noen tilfeller forsterker hverandre. Dette kalles multikausalitet. Årsaksfeltet for koronar hjertesykdom består således av arvelig disposisjon, tobakksrøyking, fettrik kost med mer. Noen ganger ser man også at én årsaksfaktor kan føre til økt risiko for flere sykdommer. For eksempel er det slik at tobakksrøyking både øker risiko for lungekreft og for koronar hjertesykdom. Og dersom man røyker, vil risikoen for utvikling av kreft etter asbestpåvirkning være langt større enn om man ikke hadde vært røyker.

Foreslå endring

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.