folkehelse

Folkehelse, helsetilstanden i en avgrenset befolkning, et land eller en region. Folkehelsen er noe annet og mer enn summen av de enkelte innbyggeres helsetilstand. Begrepet tar også opp i seg økonomiske, fysiske, psykiske og miljømessige forhold som påvirker helsetilstanden.

Det er vanskelig å finne enkle, entydige og bredt aksepterte kriterier for vurdering av folkehelsen. Som regel må derfor helsetilstanden i en befolkning beskrives indirekte gjennom et omfattende sett av indikatorer for helsetilstand, helseproblemer og forhold som påvirker helsetilstanden. De mest objektive og allment aksepterte kriterier for vurdering av folkehelsen er knyttet til tall for dødelighet, sykelighet og forbruk av helsetjenester og trygdeytelser.

Heller ikke på disse områdene er oversikten fullstendig, selv ikke i land som ellers har grundig oversikt over forholdene i samfunnet. Dødsårsaksstatistikken avspeiler bare den alvorligste sykeligheten i befolkningen. Selv i denne statistikken er det mange feilkilder, bl.a. som følge av lav obduksjonsfrekvens. Videre finnes det kun omfattende sykdomsregistre for enkelte tilstander som kreft og visse infeksjonssykdommer. For store sykdomsgrupper, som psykiske lidelser og muskel-skjelettsykdommer, er det lite vi vet om utbredelse og betydning for folkehelsen. Kunnskapen er således større om de sykdommer folk dør av enn om de sykdommer og plager folk lever med.

Oversikten over folkehelsen bygger dessuten i stor grad på enkeltundersøkelser og kartlegginger av avgrensede sykdommer og risikofaktorer. Overvåking av folkehelsen er en av helsemyndighetenes viktigste oppgaver. I 1996 la helseministeren den første folkehelserapporten i Norge frem for Stortinget. Sosial- og helsedirektoratet har som oppgave å følge med på utviklingen i folkehelsen. I juni 2006 la direktoratet for første gang frem en samlet oversikt over utviklingstrekkene i helse- og sosialsektoren. Hovedbudskapene i denne oversikten er at vi må øke innsatsen for å redusere forskjellene i helse og levekår, forberede oss på store endringer i befolkningssammensetningen med langt flere eldre, samt utvikle verktøy og evne til å prioritere bedre, slik at vi kan høste ytterligere gevinster i helse og levekår.

Utviklingen av helsetilstanden i en befolkning henger nøye sammen med andre utviklingstrekk i samfunnet. Forbedringene i folks levekår samt den medisinske utvikling har ført til en gradvis forbedring av folkehelsen i Norge.

Omkring 1850 var gjennomsnittlig levealder for kvinner og menn under 50 år, og henimot hver tredje person døde før de fylte 20 år. I 1994 var middellevetiden knapt 75 år for menn og vel 80 år for kvinner, og under 2 % av befolkningen døde før de fylte 20 år. I 2004 var middellevetiden 77 år for menn og 82 år for kvinner.

Omkring 1850 døde omkring 150 av 1000 levendefødte barn i løpet av første leveår. I 1993 døde omkring 5 av 1000 levendefødte barn i løpet av første leveår, og i 2005 var tallet 3; det laveste noensinne. Se dødelighet, spedbarnsdødelighet.

Dødsårsakene er også endret. Infeksjonssykdommer, som på slutten av 1700-tallet var skyld i hvert tredje dødsfall, er nå årsak til under 1 % av dødsfallene. Reduksjonen i dødsfall på grunn av infeksjonssykdommer skyldes både vaksiner og bedret behandling, men aller mest gjennomgripende bedring av levekår, boligstandard, ernæring og hygiene. Infeksjonssykdommene er erstattet av det som ofte kalles livsstilssykdommer, først og fremst hjerte- og karsykdommer og kreft.

Om lag halvparten av alle dødsfall skyldes hjerte- og karsykdom. Mens dødeligheten av hjerneslag er redusert siden 1920, økte dødeligheten av hjerteinfarkt hos menn dramatisk fra begynnelsen av 1950-årene til 1970. Etter 1970 har dødeligheten av hjerteinfarkt hos menn i 50-årene stadig gått ned, noe som sannsynligvis kan tilskrives redusert tobakksbruk og endret kosthold.

Forekomsten av kreft er økt betydelig for begge kjønn de siste 30 årene, men dødeligheten som følge av kreft har sunket noe fra ca. 1980.

Sykdomsbildet i den norske befolkning bærer i dag preg av sammensatte og kroniske sykdommer og plager. Dette skyldes blant annet at folk blir eldre enn før. I Levekårsundersøkelsen i 1991 svarte halvparten av den voksne befolkning ja på spørsmålet om de hadde langvarig sykdom. Omkring en femdel sier at de har sykdommer som virker inn på hverdagen i betydelig grad. Langt flere kvinner enn menn angir å ha slik sykdom, og blant kvinner over 67 år har fire av ti sykdommer med betydelig konsekvenser for hverdagen. Ved Levekårsundersøkelsen i 2002 angir over halvparten av de voksne som er spurt, at de har en eller annen form for helsesvikt eller plage. Men hele 80 % av de spurte sier likevel at de har god helse, og 4 av 5 med helseplager synes at de har et godt liv. Resultatene fra Levekårsundersøkelsen i 2002 tyder på at de som bor alene, vurderer sin egen helse som dårligere enn de som bor sammen med noen. Likeledes kan resultatene tyde på at mennesker med sykdom og funksjonsnedsettelser i dag synes de har det noe bedre enn tidligere.

Muskel- og skjelettlidelser er den mest utbredte gruppen av de kroniske plagene. Hver tredje nye uførepensjonist har sykdom i muskel- og skjelettsystemet, og slik sykdom er primærdiagnose ved halvparten av langtidssykmeldingene.

Forekomsten av psykiske problemer og lidelser synes å være stabil, men her er tallene veldig usikre. I noen undersøkelser angir under 10 % av befolkningen at de har nervøse lidelser, mens andre undersøkelser tyder på at så mye som 15–20 % har psykiske problemer av en eller annen art. Antall selvmordstilfeller ble fordoblet fra 1970 til 1988, men deretter har det vært en viss reduksjon. I 2005 døde 529 som følge av selvmord. Økningen i selvmord var særlig stor blant yngre menn, og selvmordshyppigheten er tre ganger så høy for menn som for kvinner.

Astma, allergi og hudsykdom er utbredt, og forekomsten av astma hos barn har økt de senere årene. 5–10 % av norske skolebarn har, eller har hatt, astma.

Hvert år forekommer det ca. 500 000 ulykkesskader som krever medisinsk behandling, og vel 10 % av disse innlegges i sykehus. Årlig dør over 1800 personer av ulykker. Hjemmeulykkene dominerer, og det er særlig barn, unge og eldre som rammes.

En viktig side ved folkehelsen er fordelingen av sykdom og død i befolkningen og forskjeller i helsetilstanden mellom ulike grupper. I alle aldersgrupper har f.eks. menn større dødelighet enn kvinner. Det er velkjent at sosioøkonomisk status har betydning for helsen. Sosial ulikhet i helse er fortsatt et folkehelseproblem i Norge. Oslo-undersøkelsen i 1970-årene viste en økende risiko for hjerte- og karsykdom med synkende sosioøkonomisk status, og dødeligheten i de tre indre østlige bydelene i Oslo er ca. 2,5 ganger så høy som i de tre ytre vestlige bydelene. Tilsvarende forskjeller finnes i dag mellom menn som bare har grunnskoleutdannelse, sammenlignet med de menn som har høgskole- eller universitetsutdannelse. Det er en sammenheng mellom yrke og helseproblemer, og arbeidsledighet er en risikofaktor for både fysisk og psykisk sykdom. Se arbeidsledighet og helse.

Selv om helsetilstanden i vår del av verden har bedret seg betraktelig de senere tiårene vurdert ut ifra dødelighetstall og middellevetid, har befolkningens tilfredshet med egen helse blitt redusert. Forekomsten av symptomer og ubehag øker, og folk føler seg oftere syke.

Amerikaneren Arthur J. Barsky har betegnet dette som et helseparadoks, og han har flere forklaringer på fenomenet. For det første har medisinske fremskritt og bedrede levekår ført til at flere lever lenger med sine sykdommer og derved får flere kroniske plager. Dernest er helsebevisstheten i samfunnet økt, og folk er mer oppmerksomme på sine plager. Kommersialiseringen av helsetjenester og -produkter, og medias fokusering på helsefarer skaper angst og uro. Folks forventninger har dessuten hele tiden økt litt mer enn den medisinske utvikling og den ressursmessige tilgang gir grunnlag for, noe som har skapt en økende kløft mellom forventningene om behandling og symptomfrihet og den virkelige situasjon. Sykdom og død er uløselig knyttet til menneskers liv, og det moderne mennesket glemmer iblant at døden ikke kan forhindres, bare utsettes. Se også helse.

Kilde SSB

Kilde SSB