folkehelse

I internasjonal sammenheng defineres folkehelsearbeid som bruk av vitenskap og erfaring for å forebygge sykdom, forlenge livet og fremme helse ved organisert arbeid i samfunnet, offentlige og private organisasjoner, forsamlinger og enkeltindivider. Resultatene av dette arbeidet, altså befolkningens helsetilstand, beskrives indirekte gjennom et omfattende sett av indikatorer for helsetilstand, helseproblemer og forhold som påvirker helsetilstanden. De mest objektive og allment aksepterte kriterier for vurdering av folkehelsen er knyttet til tall for dødelighet, sykelighet, livskvalitet og forbruk av helsetjenester og trygdeytelser.

Det er stor forskjell mellom landene når det gjelder hvor god oversikt man har. I Norge har man i tillegg til dødsårsaksstatistikken også en rekke sykdomsregistre og gjentatte levekårsundersøkelser i regi av Statistisk sentralbyrå. Se helsestatistikk.

Dødsårsaksstatistikken avspeiler bare den alvorligste sykeligheten i befolkningen. Selv i denne statistikken er det mange feilkilder, blant annet som følge av lav obduksjonsfrekvens. Obduksjon er en sentral metode for å avdekke dødsårsak. Samtidig finnes det i dag flere omfattende sykdomsregistre for enkelte tilstander som kreft, infeksjonssykdommer, hjerte- og karsykdommer. I tillegg er det etablert medisinske kvalitetsregistre som har informasjon om behandlingskvalitet som kan bidra til å forbedre helsetjenesten for store sykdomsgrupper. I Norge er det dessuten etablert en rekke befolkningsbaserte undersøkelser som gir mulighet til å studere forekomst og risiko for flere større folkehelseproblemer. Noen av disse er samlet under betegnelsen Landsomfattende helseundersøkelser (LHU). Andre helseundersøkelser fra ulike deler av landet inngår i Cohort of Norway (CONOR).

Oversikten over folkehelsen bygger dermed i stor grad på enkeltundersøkelser og kartlegginger av avgrensede sykdommer og risikofaktorer. Overvåking av folkehelsen er en av helsemyndighetenes viktigste oppgaver. I 1996 la helseministeren den første folkehelserapporten i Norge frem for Stortinget. Helsedirektoratet har som oppgave å følge med på utviklingen i folkehelsen. I juni 2006 la direktoratet for første gang frem en samlet oversikt over utviklingstrekkene i helse- og sosialsektoren. Hovedbudskapene i denne oversikten var at vi må øke innsatsen for å redusere forskjellene i helse og levekår, forberede oss på store endringer i befolkningssammensetningen med langt flere eldre, samt utvikle verktøy og evne til å prioritere bedre, slik at vi kan høste ytterligere gevinster i helse og levekår. Den så langt siste stortingsmeldinga om folkehelse er fra 2018–2019.

Utviklingen av helsetilstanden i en befolkning henger nøye sammen med andre utviklingstrekk i samfunnet. Forbedringene i folks levekår samt den medisinske utviklinga har ført til en gradvis forbedring av folkehelsen i Norge.

Sykdomsbildet i den norske befolkning bærer i dag preg av sammensatte og kroniske sykdommer og plager. Dette skyldes blant annet at folk blir eldre enn før. I levekårsundersøkelsen i 1991 svarte halvparten av den voksne befolkning ja på spørsmålet om de hadde langvarig sykdom. Omkring en femdel sier at de har sykdommer som virker inn på hverdagen i betydelig grad. Langt flere kvinner enn menn angir å ha slik sykdom, og blant kvinner over 67 år har fire av ti sykdommer med betydelig konsekvenser for hverdagen.

Ved levekårsundersøkelsen i 2002 anga over halvparten av de voksne som ble spurt, at de hadde en eller annen form for helsesvikt eller plage. Men hele 80 prosent av de spurte sa likevel at de hadde god helse, og fire av fem med helseplager synes at de hadde et godt liv. Resultatene fra levekårsundersøkelsen i 2002 tydet på at de som bor alene, vurderer sin egen helse som dårligere enn de som bor sammen med noen. Likeledes kan resultatene tyde på at mennesker med sykdom og funksjonsnedsettelser i dag synes de har det noe bedre enn tidligere.

En viktig side ved folkehelsen er fordelingen av sykdom og død i befolkningen og forskjeller i helsetilstanden mellom ulike grupper. I alle aldersgrupper har for eksempel menn større dødelighet enn kvinner. Det er velkjent at sosioøkonomisk status har betydning for helsen. Sosial ulikhet i helse er fortsatt et folkehelseproblem i Norge.

Oslo-undersøkelsen i 1970-årene viste en økende risiko for hjerte- og karsykdom med synkende sosioøkonomisk status, og dødeligheten i de tre indre østlige bydelene i Oslo er cirka 2,5 ganger så høy som i de tre ytre vestlige bydelene. Tilsvarende forskjeller finnes i dag mellom menn som bare har grunnskoleutdannelse, sammenlignet med menn som har høgskole- eller universitetsutdannelse. Det er en sammenheng mellom yrke og helseproblemer, og arbeidsledighet er en risikofaktor for både fysisk og psykisk sykdom.

• Se arbeidsledighet og helse.

Selv om helsetilstanden i vår del av verden har bedret seg betraktelig vurdert ut ifra dødelighetstall og middellevetid, har befolkningens tilfredshet med egen helse blitt redusert. Forekomsten av symptomer og ubehag øker, og folk føler seg oftere syke.

Den amerikanske psykiateren Arthur J. Barsky har betegnet dette som et helseparadoks, og han har flere forklaringer på fenomenet. For det første har medisinske fremskritt og bedrede levekår ført til at flere lever lenger med sine sykdommer og derved får flere kroniske plager. Dernest er helsebevisstheten i samfunnet økt, og folk er mer oppmerksomme på sine plager. Kommersialiseringen av helsetjenester og helseprodukter, og medias fokusering på helsefarer skaper angst og uro. Folks forventninger har dessuten hele tiden økt litt mer enn den medisinske utviklinga og den ressursmessige tilgangen gir grunnlag for, noe som har skapt en økende kløft mellom forventningene om behandling og symptomfrihet og den virkelige situasjon. Sykdom og død er uløselig knyttet til menneskers liv, og det moderne mennesket glemmer iblant at døden ikke kan forhindres, bare utsettes.

• dødsårsaker
• helse
• befolkning
• epidemiologi

• FHI – Hjerte- og karregisteret
• FHI – Landsomfattende helseundersøkelser
• FHI – Cohort of Norway (CONOR)