kjønnsidentitet

Begrepet kjønnsidentitet vokste frem som analytisk kategori i psykologien og samfunnsvitenskapen utover 1900-tallet. Den engelske ekvivalenten til kjønnsidentitet er gender identity. På engelsk brukes begrepet «gender» om de sosiale og kulturelle sidene ved kjønn, mens «sex» betyr biologisk kjønn. Kjønnsidentitet viser altså til de sosiale og kulturelle aspektene ved utviklingen av en opplevelse av kjønnstilhørighet, og hvordan mennesker forholder seg til sin egen kropp.

På 1950- og 1960-tallet var konseptet identitet på fremmarsj i psykologien. Psykoanalytikeren Erik Erikson og hans teorier om den trinnvise utviklingen av identitet fikk særlig stor betydning. Erikson antok at en persons identitet er et resultat av samspillet med omgivelsene og sosiale grupper som kan vekke gjenkjennelse. Disse sosiale gruppene påvirker deretter personens tanker, følelser og atferd og hvordan vedkommende oppfatter seg selv.

Sosialt og kulturelt kjønn (gender) vokste frem som begrep i samfunnsvitenskapen og blant feminister på 1960-tallet, som en reaksjon på at biologisk kjønn, på engelsk sex, ble sett på som en naturgitt størrelse. Kjønnsforskjeller mellom kvinner og menn ble ofte forklart ut fra det man antok var naturgitte ulikheter mellom kjønnene. Forskning på kjønnsidentitet reflekterer ett av mange forsøk innen samfunnsvitenskapen på å problematisere denne antatt naturgitte sammenhengen mellom biologisk kjønn og utviklingen av en selvforståelse som mann og kvinne. Det var psykoanalytikeren og psykiateren Robert Stoller som bragte begrepet kjønnsidentitet (gender identity) inn i medisinen og psykiatrien. Grunnen til dette var at Stoller jobbet med barn og unge med kjønnsidentitetsvansker. Dette gjaldt først og fremst barn registrert med guttekjønn, som identifiserte seg som jenter.

Stollers opprinnelige hypotese var at kjønnsidentitet, både typisk og utypisk, vokser frem som et samspill mellom et biologisk utgangspunkt, erkjennelsen av kjønnsorganer og samspillet med foreldrene. Stoller var særlig opptatt av at erkjennelsen av kjønnsidentitet henger sammen med foreldrenes holdninger, altså at det er foreldrene som hjelper barnet med å forstå hvilket kjønn det tilhører. Etter hvert ble utypisk kjønnsidentitet tatt inn i de medisinske og psykiatriske klassifikasjonssystemene, gjennom diagnosen transseksualisme/kjønnsidentitetsforstyrrelse og i senere tid kjønnsdysfori og kjønnsinkongruens.

Den tidlige psykologiske forskningen på kjønnsidentitet dokumenterte at barn vanligvis utvikler en stabil kjønnsidentitet – i samsvar med registrert kjønn ved fødsel – innen de er 4–5 år. Psykologer som Lawrence Kohlberg og Eleanor Maccoby antok at utviklingen av kjønnsidentitet henger sammen med ervervelsen av abstrakt tenkning, altså kognitiv utvikling: Etter hvert som barn er i stand til å tenke mer komplisert og abstrakt, utvikler de begreper og kategorier – i psykologien omtalt som kognitive skjema – om seg selv og andre. Dette er skjema som bidrar til sortering av relevant kunnskap. Kjønn er ett av flere viktige skjema som strukturerer innhentingen av slik kunnskap. Etter hvert vil barn innhente og sortere informasjon som er relevant for kjønn, og dette utvikles etter hvert til abstrakte konsepter om en selv og andre som kjønnede personer.

Kjønnsidentitet viser i denne sammenhengen til den subjektive erkjennelsen av å tilhøre en kjønnskategori. Kjønnsrolle viser på den andre siden til normer for hvordan personer skal oppføre seg innenfor de ulike kjønnskategoriene. Felles for de ulike ovennevnte perspektivene er en erkjennelse av at kjønnsidentitetsutvikling henger sammen med bekreftelse fra andre.

Et biologisk perspektiv på kjønnsidentitet tar utgangspunkt i kjønnsdifferensiering, altså prosessen bak utvikling av biologiske forskjeller mellom kvinner og menn. I løpet av svangerskapet utvikler barn med XY-kromosomer testikler som produserer testosteron, mens barn med XX-kromosomer utvikler eggstokker. Dette fører til ulik hormonell eksponering både i svangerskapet og etter fødsel. En sentral biologisk hypotese er at forskjeller mellom kvinner og menn er relatert til ulik hormoneksponering, noe som igjen fører til nevroanatomiske ulikheter. I et evolusjonsperspektiv antar man at disse biologiske forskjellene kan knyttes til kvinner og menns ulike funksjoner i jegersamfunn.

En utfordring med biologiske forklaringer på utvikling av kjønnsidentitet er at disse er distale, altså at de ikke kan forklare mekanismene bak sammenhengen mellom hormoner og utvikling av kjønnsidentitet som en psykologisk og sosial prosess.

I dag forstår man i stadig større grad utvikling av kjønnsidentitet som en dynamisk prosess over tid, der psykososiale og kroppslige aspekter påvirker hverandre. Som tidligere nevnt, vil utviklingen av abstrakt tenkning gjøre at barn begynner å identifisere seg selv som medlem av en kjønnsgruppe. De blir opptatt av egne og andres kropper, og begynner å kategorisere folk etter kjønn.

Ifølge sosial identitetsteori har mennesker en tendens til å forsøke å ligne på andre som tilhører samme sosiale gruppe, noe som etter hvert fører til at mennesker internaliserer viktige gruppenormer. Behovet for gruppetilhørighet kan derfor forklare hvorfor de fleste barn vil søke seg mot og identifisere seg med en av de to kjønnsgruppene, altså gutter eller jenter. For de fleste er dette en kjønnsgruppe som samsvarer med registrert kjønn ved fødsel. I treårsalderen vil dessuten mange barn begynne å danne vennskap med likekjønnede, og denne tendensen blir ofte sterkere gjennom oppveksten. Dette kan igjen kan forsterke utviklingen av sosiale kjønnsforskjeller, og dermed også kjønnsidentiteten.

I tillegg indikerer kunnskap om spedbarns utvikling at kjønnsforskjeller utvikles allerede fra fødselen av. Mye tyder på at guttebarn og jentebarn behandles ulikt, altså at de stelles og snakkes til på ulike måter. Slike mikroprosesser kan over tid gjøre at barn utvikler ulike skjema og væremåter. Det er altså snakk om en kompleks interaksjon mellom ulike forhold som gjør at en person over tid utvikler en kjønnsidentitet.

Selv om flertallet opplever å ha en stabil kjønnsidentitet fra tidlig av, så kan det endre seg over tid hvilken betydning kjønnsidentiteten har. Utviklingen av sekundære kjønnskarakteristikker i puberteten, for eksempel bryster og kroppsbehåring, vil kunne påvirke en persons subjektive opplevelse av kjønn. Kjønnsidentiteten vil fylles med nytt innhold etter hvert som man blir eldre. Den gradvise introduksjonen til den voksne verden vil også forme en persons kjønnsidentitet og gi utvidet mening, uten at den fundamentale opplevelsen av å tilhøre et gitt kjønn er i forandring. Kjønn er dessuten bare et av flere aspekter som er relevante for en persons generelle identitetsutvikling, og kjønnsuttrykk og kjønnsrolle kan variere stort blant folk med samme kjønnsidentitet. Det er også mulig å endre kjønnsidentitet i løpet av livet.

Noen mennesker identifiserer seg med et annet kjønn enn det som ble registrert ved fødsel. Dette kan for eksempel være en person med mannlig fødselskjønn som har en kvinnelig kjønnsidentitet. Andre identifiserer seg med et annet kjønn enn kvinne og mann. Man kan for eksempel identifisere seg som transperson eller ikke-binær. Hvis en person opplever vansker knyttet til manglende samsvar mellom registrert kjønn ved fødsel og egen kjønnsidentitet blir dette på medisinsk fagspråk omtalt som kjønnsinkongruens i ICD-11 og kjønnsdysfori i DSM-5. Noen kan dessuten være født med en utypisk kroppslig kjønnsutvikling – intersex – og dette kan også påvirke kjønnsidentiteten.

• kjønn
• kjønnsrolle
• transperson
• intersex
• kjønnsinkongruens

• Ketil Slagstad (2021), The Political Nature of Sex – Transgender in the History of Medicine i tidsskriftet «New England Journal of Medicine», 384(11), DOI: 10.1056/NEJMms2029814
• Anne Fausto-Sterling (2019), Gender/Sex, Sexual Orientation, and Identity Are in the Body: How Did They Get There? i tidsskriftet «The Journal of Sex Research», 56(4-5), https://doi.org/10.1080/00224499.2019.1581883
• Melissa Hines (2010), Sex-related Variation in Human Behavior and the Brain i tidsskriftet «Trends in Cognitive Sciences», 14(10), https://dx.doi.org/10.1016%2Fj.tics.2010.07.005