Klinisk kjemi, kalles i dag ofte også for medisinsk biokjemi, medisinsk fagområde som omfatter studiet av de biokjemiske prosesser hos mennesket ved kontroll av helse og ved sykdom. Til dette anvendes kjemiske og fysikalsk-kjemiske metoder ved diagnosen av sykdommer og ved kontroll av behandling av sykdommene, og man bruker klinisk kjemi også i forebyggende medisin.

Fagområdet er basert på naturvitenskapelige prinsipper som kjemisk analyseteknikk, anvendt organisk kjemi, instrumentteknologi, biokjemi, statistikk, elektronisk databehandling m.m. I dag anvendes i økende grad også moderne cellebiologiske og genteknologiske metoder i klinisk kjemi. Den medisinske tolkningen av de klinisk-kjemiske undersøkelsene forutsetter på den annen side betydelige kunnskaper innen en rekke områder av den kliniske medisin.

Klinisk-kjemiske undersøkelser utføres alltid på anmodning fra leger, enten på sykehus eller i privatpraksis. I de fleste tilfeller utføres analysene i blodprøver eller annet biologisk materiale, ledsaget av en skriftlig rekvisisjon.

Klinisk kjemi anvendes ved diagnostisering av akutte medisinske tilstander (f.eks. hjerteinfarkt, diabetes, akutte forstyrrelser i væske- og elektrolyttbalansen, nyresvikt, blødningstendenser o.l.), ved utredning av uklare sykdomsbilder (f.eks. kroniske lever-/mage-tarm-sykdommer, forstyrrelser i fett- eller proteinstoffskiftet o.l.) og som ledd i mer omfattende medisinske undersøkelser (f.eks. ved mistanke om medfødte stoffskiftesykdommer, hormonforstyrrelser o.l.).

Klinisk kjemi anvendes ved vurdering av behandling og prognose ved sykdommer, f.eks. diabetes, nyresykdommer og hormonforstyrrelser, og ved kroniske sykdommer som f.eks. nyresykdommer med nyresvikt. Klinisk-kjemiske undersøkelser kan også bidra ved vurderingen av når pasienten er frisk, f.eks. etter leversykdommer, og til riktig dosering av medisiner ved medikamentell behandling av sykdommer som hjertesykdommer, diabetes og thyreoideasykdommer.

Klinisk-kjemiske undersøkelser brukes i befolkningsstudier for å vurdere hyppigheten av sykelige tilstander og risiko for sykdommer hos befolkningsgrupper og for å identifisere mennesker som har latent sykdom eller stor sykdomsrisiko (f.eks. bestemmelse av blodfettstoffer ved kartlegging av risikoforhold for hjertekarsykdommer).

Foreslå endring

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.