Kolloide løsninger er væskeløsninger med noe større partikkelstørrelse enn krystalloider som brukes i intravenøs væskebehandling.
Eksempler på kunstig fremstilte kolloide løsninger er væsker som består av dekstran, stivelse eller gelatin. Væskeløsninger som inneholder albumin eller ferskfrosset plasma kalles også kolloider.
Fordelen med slike væskeløsninger i væskebehandling er at den væsken i større grad holder seg i blodbanen, for eksempel ved behandlingskrevende hypovolemi.
Kolloider omfatter stoffer som danner oppløsninger der de enkelte partiklene er for store til å passere porene i cellofanmembraner og lignende ultrafiltrer, men likevel for små til at de kan sees i et vanlig mikroskop (partikkelstørrelsen ligger mellom 1 og 1000 nanometer). Slike stoffer danner kolloide oppløsninger, som inntar en mellomstilling mellom ekte oppløsninger, hvis partikler er små molekyler som kan passere ultrafiltrer (molekylvekt under cirka 5000), og suspensjoner (oppslemminger), hvis partikler er så store at de skilles ut ved vanlig sentrifugering eller hvis suspensjonen får stå i ro.
Partiklene i en kolloid oppløsning har samme elektriske ladning og frastøter hverandre. Dette er årsaken til at de ikke klumper seg sammen og utfelles. Man kan ofte få dem til å utfelles (koagulere) ved forandring av de fysiske eller kjemiske betingelser, for eksempel ved oppvarming eller avkjøling, eller ved tilsetning av ioner (en saltoppløsning), som nøytraliserer de elektriske ladningene. Proteiner og stivelse er eksempler på organiske kolloider.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.