dehydrering (medisin)

Artikkelstart

Dehydrering er tap av vann fra kroppen. Årsaken er en for dårlig tilførsel av vann i forhold til vanntapet. Vanligvis taper vi vann gjennom blant annet urin, svette, stoffskiftet og fordampning fra huden og luftveiene.

Faktaboks

Uttale
dehydrˈering
Etymologi
av latin de-, ‘bort’, og gresk hydor, ‘vann’
Også kjent som
uttørring

Vannbehovet avhenger av fysisk aktivitet, og det daglige behovet er noe høyere hos yngre sammenliknet med eldre. Voksne har behov for 1–1,5 liter vann per døgn. Vanntapet følges også av et av tap av elektrolytter, det vil si salter og mineraler, som kan være av betydning om det er snakk om et større tap over kort tid.

Ved alvorlig dehydrering, spesielt om det samtidig tapes større mengder elektrolytter, vil tapet av væske kunne påvirke det sirkulerende blodvolumet (hypovolemi) og medføre sirkulasjonssvikt.

Bakgrunn

Intracellulærvæske er væsken inni cellene. Væsken utenfor cellene kalles ekstracellulærvæsken. Den deles i vevsvæske og blodplasma.
Av /OpenStax.
Lisens: CC BY 4.0
Forhold mellom kroppens væskerom

Vann utgjør rundt 60 prosent av vekten hos menn og 50–55 prosent av vekten hos kvinner. Av kroppens vannmengde er rundt 1/3 fordelt utenfor cellene (ekstracellulærvæsken) og 2/3 fordelt inne i cellene (intracellulærvæsken). Av vannet fordelt i ekstracellulærvæsken vil cirka 1/4 være i blodet og cirka 3/4 være fordelt i væsken som ligger mellom kroppens celler (vevsvæsken).

Voksne mennesker har et daglig behov for 1–1,5 liter vann per døgn (det vil si cirka 30 milliliter vann per kilogram kroppsvekt per døgn).

I forbindelse med dehydrering er begrepet osmolaritet viktig. Osmolaritet er et mål for mengden oppløst stoff i en løsning. I kroppsvæskene vil elektrolytter og proteiner være de viktigste løste stoffene. En væske som har samme osmolaritet som blodet kalles isoosmotisk (iso- betyr ‘lik’). En væske som har lavere osmolaritet kalles hypoosmotisk (hypo- betyr ‘lavere’), mens en væske med høyere osmolaritet kalles hyperosmotisk (hyper- betyr ‘over’).

De ulike måtene å tape væske på påvirker osmolariteten i blodet forskjellig. Osmolariteten i blodet vil medføre et væskeskift mellom intracellulærvæsken og ekstracellulærvæsken. Hvis blodet blir mer konsentrert (hyperosmolart) vil det trekke væske fra inni cellene og ut i blodet. Dette kalles et væskeskift fra intracellulærvæsken til ekstracellulærvæsken.

Dersom væsketapene er preget av vanntap fremfor tap av salter vil konsentrasjonen av natrium og andre elektrolytter i blodet stige, slik at osmolariteten i blodplasma blir høyere. Dette vil medføre at det trekkes ut væske fra inni cellene ut til blodet og vevsvæsken, noe som vil utløse sterk tørste. Det vil også medføre utskillelse av antidiuretisk hormon (ADH) fra hjernen (hypothalamus) som gjør at nyrene skiller ut mindre urin. Se ADH for virkningsmekanisme.

Isoosmotisk væsketap

Om kroppen taper væske gjennom for eksempel oppkast eller diaré, vil innholdet i den tapte væsken ligne kroppens ekstracellulærvæske, for eksempel blod. Denne type væsketap betegnes ofte «isoosmotiske tap». Slike tap vil i større grad påvirke det sirkulerende blodvolumet enn om det var et rent vanntap. Det vil også kunne medføre elektrolyttforstyrrelser, og denne type tap vil raskere medføre utvikling av hypovolemi.

Oppkast og diaré er typiske eksempler på isoosmotiske væsketap.

Hypoosmotisk væsketap

Om tapet er mer preget av å være et rent vanntap uten så mye tap av elektrolytter, vil dette i mindre grad påvirke det sirkulerende blodvolumet. Slike tap kalles «hypoosmotiske tap». Konsentrasjonen av elektrolytter i den tapte væsken er lavere enn i ekstracellulærvæsken. Svette er et typisk eksempel på dette. Dette kan for eksempel forekomme ved fysiske anstrengelser på varme dager.

Avhengig av alvorlighetsgrad vil kroppen ha bedre evne til å tolerere vanntap av denne typen, da tapet vil være både fra det ekstracellulære og det intracellulære rommet, i motsetning til i hovedsak tap fra det ekstracellulære rommet ved isoosmotiske tap.

Symptomer og tegn

Tørste vil oftest være uttalt ved moderat til alvorlig dehydrering, men kan være mindre fremtredende hos eldre, hos syke og ved bruk av enkelte medikamenter. Dehydrering vil kunne medføre svimmelhet, mental uklarhet, hodepine, tap av appetitt og sløvhet.

Ved alvorlig dehydrering vil kombinasjonen av sirkulasjonssvikt grunnet hypovolemi og en rekke påvirkninger av elektrolyttsammensetningen, hormonaktivering og påvirkning av cellefunksjon kunne være livstruende. Ubehandlet vil alvorlig dehydrering kunne føre til døden. Hvor stort vanntap kroppen tåler avhenger av alder, årsak til væsketapet, underliggende sykdommer og tiden væsketapet får utvikle seg over.

Behandling

Ved mindre grad av dehydrering vil uttalt tørste medføre at kroppen selv forsøker å veie opp for væsketapet ved å drikke. Tilstanden behandles i henhold til prinsipper for væskebehandling og vil avhenge av om og i hvilken grad personen har utviklet sirkulasjonssvikt. Ved oppstart av væskebehandling ved alvorlig dehydrering måler man elektrolytter i blodet for å kunne gi riktig type væske og eventuelle tilsetninger av elektrolytter.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Allan Engquist og Birgitte Brandstrup. «Rationel væske-, elektrolytbehandling og ernæring». Munksgaard forlag Danmark (2007). ISBN: 9788762807693

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg