væskebehandling

Væskebehandling, tilførsel av væske til kroppen, vanligvis som intravenøs væske, for å erstatte organismens normale eller unormale væsketap. Rask væsketilførsel hos sterkt uttørkede pasienter, eller pasienter med lavt blodtrykk på grunn av blødning, kalles ofte væskeresuscitering.

Sammensetningen av væskeløsningene varierer med hensikten bak behandlingen. Ved blødninger og store væsketap gir man først og fremst væsker som inneholder salter (elektrolytter, først og fremst vanlig salt, NaCl) som ligner på innholdet av de samme saltene i blodet. I noen sammenhenger bruker man i tillegg væsker som inneholder store molekyler (makromolekyler) som gjør at den infunderte væsken holder seg lenger i blodbanen.

Ved behov av rask væsketilførsel, spesielt utenfor sykehus, bruker man ofte en væske som inneholder en mye høyere konsentrasjon av salt enn den som finnes i blodet, samt makromolekyler. Slike væsker trekker væske ut av cellene ved sine osmotiske effekt (se osmose, osmolalitet) og overfører den til blodbanen.

Hos pasienter som også trenger næring, gir man de første dagene etter operasjon eller skade væsker som inneholder sukker (glukose) og en lavere saltmengde enn blodet. Hos uttørkede pasienter gir man væsker med redusert innhold av sukker og salter.

Man kan ikke gi rent vann direkte inn i blodet, da det kan føre til alvorlige komplikasjoner, bl.a. vil det ødelegge blodcellene og gi hemolyse.