væskebehandling

Sammensetningen av væskeløsninger er forskjellige. Type væske, mengde og hastigheten den går inn i kroppen med velges på bakgrunn av årsaken til væsketapet og personens aktuelle tilstand. Ved store væsketap gir man først og fremst væsker som inneholder salter og mineraler (elektrolytter) som ligner på innholdet av de samme stoffene i blodet. Man kan ikke gi rent vann direkte i blodet, da dette kan føre til alvorlige komplikasjoner.

En person som er alvorlig preget av væsketap vil typisk motta flere liter væske de første timene av behandlingen i helsetjenesten, ofte med væske av typen 'Ringer acetat' som har en sammensetning av væske og elektrolytter som likner sammensetningen av dette i blodet. Tidligere ble det også brukt væske som inneholdt større molekyler (kolloider), for eksempel dextraner. Tanken var at dette skulle føre til at væsken holdt seg lenger i blodbanen. Det er ikke vist at bruk av denne typen kolloide væsker øker overlevelsen ved kritisk sykdom.

Ved vurdering av oppstart eller fortsettelse av væskebehandling er det viktig å gjøre seg opp en mening om personens tilgrunnliggende «væskestatus», altså i hvilken grad vedkommende har et underskudd eller overskudd av væske i kroppen. Dette vil ofte basere seg på opplysninger fra sykehistorien, om personen allerede har tapt større mengder væske og/eller mottatt væske under behandling i helsetjenesten og hvorvidt personen fremstår sirkulatorisk påvirket av væskebalansen (se dehydrering). Ved alvorlig væskeunderskudd vil personen kunne være preget av sirkulatorisk svikt, mens et alvorlig væskeoverskudd vil kunne medføre at det samler seg opp væske i ulike deler av kroppen (ødem) og i noen tilfeller utløse hjertesvikt.

• dehydrering
• hypovolemi
• blodgasser

• Lewis Sharon R; Pritchard Michael W; Evans David JW et al. «Colloids versus crystalloids for fluid resuscitation in critically ill people». Cochrane Database of Systematic Reviews 2018. DOI: 10.1002/14651858.CD000567.pub7.