Kunstnerisk fremstilling av lillehjernens plassering. . Av decade3d - anatomy online/Shutterstock. Begrenset gjenbruk

lillehjernen

Lillehjernen er den delen av hjernen som ligger bak og under bakhodelappen av storhjernen, i vinkelen mellom denne og den forlengede marg (medulla oblongata). Lillehjernen er viktig spesielt når det gjelder balanseevnen og koordinasjon og regulering av bevegelser, også innlæring av bevegelser.

Faktaboks

Også kjent som: cerebellum

Lillehjernen dekkes fullstendig av storhjernens hemisfærer (som den er adskilt fra gjennom hjernehinneutløperen tentorium cerebelli). Den ligger umiddelbart bak fjerde ventrikkel, og den fyller bakre skallegrop. Den består av to halvkuleformede sider eller hemisfærer (hemispheria cerebelli) som henger sammen i en midtre, litt forhøyet vertikal del (vermis). Overflaten er karakteristisk ved sine smale, nesten horisontale vindinger (folia cerebelli), adskilt ved furer (fissurae cerebelli). Dypere furer deler lillehjernen i en øvre, en midtre og en nedre lapp (lobus rostralis, medius & caudalis).

Enkelt sagt kontrollerer hemisfærene signaler fra den motoriske hjernebarken (gyrus precentralis), mens signaler fra ledd og muskler bearbeides i vermis.

Innvendig struktur

I et snitt gjennom lillehjernen ser vi at den, på samme måte som storhjernen, består av bark (cortex cerebelli) og marg (corpus medullare). Den hvite margstrukturen folder seg og ser ut som relieffet av et tre; den ble av de gamle anatomene derfor kalt arbor vitae ('livets tre'). I vermis-området flyter de to strukturene utydelig over i hverandre.

Lillehjernemargen har tre par kjerner og består delvis av assosiasjonsfibre (fibrae arcuatae) som går bueformet fra vinding til vinding, delvis av projeksjonsfibre som forbinder lillehjernen med ryggmargen eller deler av storhjernen. Margen forbinder seg med de sentrale delene av hjernen ved de såkalte lillehjernestilkene (pedunculi cerebellares):

pedunculus cerebellaris inferior forbinder lillehjernen med ryggmargen og vestibulariskjernene
pedunculus cerebellaris medius er den kraftigste av lillehjernestilkene og forbinder hjernebroen (pons) med lillehjernen
pedunculus cerebellaris superior forbinder lillehjernen med øvre del av hjernestammen (mesencephalon) og hjernebarkens motoriske områder.

Lillehjernebarken består mikroskopisk av tre lag:

molekyllaget (stratum cinereum/molekylare) ytterst
Purkinje-cellelaget (stratum ganglionare) i midten
korncellelaget (stratum granulosum) innerst mot margen

De store Purkinje-cellene sender axoner ut fra barken, mens korncellelagets mange axoner går opp i molekyllaget, hvor fibrene deler seg T-formet og fortsetter parallelt med vindingenes lengderetning.

Sykdom og skader

Siden lillehjernen er av så stor betydning for vår koordinasjonsevne for sammensatte og viljestyrte bevegelser, vil skader på lillehjernen (svulster, blødninger, betennelser) kunne gi balanseforstyrrelser og endringer i muskeltonus. Man mister evnen til raske, sikre og målrettede bevegelser med nøyaktig tilpasset muskelkraft. Istedet oppstår rykkende (ataktiske) bevegelser, ofte med ufrivillig skjelving, og usikker gang.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

Fagansvarlig for Nervesystemets anatomi

Per Holck

Professor emeritus, dr.med., Universitetet i Oslo