Kontrastmiddel, stoff som tilføres kroppen for å øke forskjellen mellom to vevs evne til å attenuere (svekke) røntgenstråler i vanlige røntgen- eller computertomografiundersøkelser, å utøve motstand mot utbredelse av lyd (akustisk impedans) i ultralydundersøkelser og å endre relaksasjonstiden (se magnetresonans) i magnettomografiundersøkelser.

Røntgenkontrastmidler inndeles i negative og positive. Negative kontrastmidler, vann, luft, karbondioksid (CO2) og andre gasser, attenuerer røntgenstrålene i mindre grad enn kroppens eget vev. Negative kontrastmidler som luft og vann brukes som regel sammen med positive kontrastmidler. Det positive kontrastmiddelet kleber seg til slimhinnen, og luft eller væske spiler ut organet (spiserør, magesekk, tarm). Karbondioksid kan brukes som kontrastmiddel i angiografi. Positive kontrastmidler, barium og jod, attenuerer røntgenstrålene i større grad enn kroppens eget vev. Kombinasjon av positive og negative kontrastmidler kalles dobbelkontrast. Positive kontrastmidler deles videre i vannløselige og ikke-vannløselige.

Mest brukt av ikke-vannløselige kontrastmidler er bariumsulfat. Avhengig av hva som skal undersøkes, gis kontrastmiddelet enten som injeksjon (lymfekar og luftveier), som klyster (tykktarm) eller det drikkes (spiserør, magesekk).

Ikke-vannløselige jodholdige fettsuspensjoner til lymfografi og propylestere til bronkografi har gått nesten helt ut av bruk etter at undersøkelsene er erstattet med andre teknikker.

Alle moderne kontrastmidler til vaskulær bruk er vannløselige jodholdige (trijoderte) benzosyrederivater. Disse kontrastmidlene brukes i angiografi til direkte fremstilling av arterier, vener og hjertets hulrom, i urografi for fremstilling av nyrevev og samlesystem med nyrebekken og urinledere, i myelografi for fremstilling av subaraknoidalrommet rundt ryggmarg og nerverøtter.

Vannløselige kontrastmidler kan injiseres direkte i hulorganer som urinblære, og i fistler og abscesser, og brukes hyppig i forbindelse med computertomografi. Jod er den «aktive», røntgentette substansen. De vanligst brukte kontrastmidlene til bruk i blodårer har 150–400 mg jod/ml. Jodholdige kontrastmidler metaboliseres ikke (inngår ikke i stoffskiftet) og skilles hovedsakelig ut gjennom nyrene. Kontrastmidlene finnes som ioniske (vannoppløselige) og ikke-ioniske, monomere og dimere.

Ioniske kontrastmidler dissosierer (oppløses) i vann. Dimere kontrastmidler inneholder to jodholdige (ioderte) benzenringer. De ioniske kontrastmidlene er salter av jodholdige (trijoderte) benzosyrederivater. Metrizoinsyresaltene er vanligvis hypertone (dvs. saltoppløsninger med høyere konsentrasjon av løste bestanddeler enn i kroppsvæske). Joxaglinsyresaltene har lavere osmolalitet ved samme jodkonsentrasjon og er mindre lokalirriterende. Ioniske kontrastmidler har en svak antikoagulant effekt in vitro på koagulasjonssystemet (se koagulasjon).

De ikke-ioniske kontrastmidlene er amider av jodholdige (trijoderte) benzosyrederivater. Amidene dissosierer ikke i vann og gir derfor oppløsninger med høyt jodinnhold og lav osmolalitet. Amidene er lite lokalirriterende. Lavosmolale kontrastmidler har liten effekt på hjertefunksjonen. Ikke-ioniske kontrastmidler har verken anti- eller prokoagulante effekter.

De ikke-ioniske kontrastmidlene har færre bivirkninger enn de ioniske, dvs. de har lavere systemisk toksisitet. Etter injeksjon av høyosmolale ioniske kontrastmidler er det i store materialer registrert bivirkninger hos 10–14 % av pasientene og 4–8 ganger hyppigere enn ved bruk av de dyrere ikke-ioniske kontrastmidlene. Alvorlige bivirkninger er meget sjeldne, og det er ikke funnet forskjell i forekomst av dødelige bivirkninger i de to kontrastmiddelgruppene. Kontrastmidler er lite nefrotoksiske, men alvorlig nyreskade kan forekomme. Uttørring, nefropati, myelomatose og tyrotoksikose (se skjoldbruskkjertel-sykdommer) er relative kontraindikasjoner mot bruk av vaskulære røntgenkontrastmidler.

Forbedret teknologi i ultralydapparatene har redusert behovet for kontrastmidler. Kontrastmidlene er suspensjoner med mikrobobler av oppløselig materiale som inneholder vann eller oljeholdige væsker, luft eller oppløsninger med sukkerstoffer. Det er (2006) et registrert ultralydkontrastmiddel (svovelheksafluorid mikrobobler) for salg i Norge. Vanlig fysiologisk saltvann brukes mye som kontrastmiddel til injeksjon, fordi det alltid vil inneholde noen meget små luftbobler. Injeksjon av små mengder fysiologisk saltvann er ufarlig og smertefritt.

Kontrastmidlene utnytter de store forskjellene i akustisk impedans (motstand mot utbredelse av lyd) mellom gass og omliggende vev eller væske. Til vaskulær bruk benyttes injiserbare mikrobobler. I mage-tarm-kanalen kan nedbrytbare mikroballonger brukes.

Magnettomografikontrastmidler finnes for intravenøs bruk og anvendes for å forsterke forskjellen i magnetiske egenskaper i forskjellig vev, for bedre fremstilling av blodårer og for fremstilling av blodgjennomstrømming i vev . Det er to hovedgrupper MR-kontrastmidler. Paramagnetiske og superparamagnetiske. De paramagnetiske er metallkelater av gadolinium (Gd) eller mangan (Mn). De superparamagnetiskeer stabile suspensjoner med nanopartikler, vanligvis av jern (Fe).

MR-kontrastmidler grupperes videre i midler med hovedsakelig ekstravaskulær fordeling (uspesifikke), hovedsakelig intravaskulær fordeling og vevsspesifikke. Første generasjon MR-kontrastmidler med hovedsakelig ekstravaskulær fordeling ble gjerne kalt uspesifikke, men flere av disse har nå stor grad av vevsspesifisitet.

Både paramagnetiske og superparamagnetiske kontrastmidler brukes til målrettede undersøkelser av leversykdommer. Ekstravaskulære MR-kontrastmidler er metallkelater med lav molekylvekt som fordeler seg raskt i det ekstracelluære væskerom og plasmakonsentrasjonen faller raskt. Intravaskulære MR-kontrastmidler er metallholdige proteiner, makromolekylære polymerer eller polysakkarider og enkelte andre stoffer med høy molekylvekt. Enkelte superparamagnetiske kontrastmidler har også egenskaper som gjør dem velegnet til karundersøkelser.

Metallet (Gd, Mn, Fe) er den «aktive» substansen i intravenøs magnettomografikontrast og påvirker de signaldannende egenskapene på protonene som befinner seg i kroppsvevet og forbedrer billedkontrasten. Gadolinium- og manganholdige kontrastmidler gir høyere signalintensitet (positiv kontrast) og jernholdige lavere signalintensitet (negativ kontrast).

Alvorlige bivirkninger av magnettomografikontrastmidler er meget sjeldne. Milde bivirkninger som smaksfornemmelser og varmefølelse forekommer hyppig. Ved bruk av jernholdige superparamagnetiske kontrastmidler får ca. 5 % smerter i rygg, bryst eller buk.

Se også røntgenundersøkelser.

Foreslå endring

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.