Kontrastmiddel er midler som brukes i radiologiske billedundersøkelser for å øke kontrasten mellom ulike vev og organer i kroppen. De kontrastholdige strukturene "lyser opp" og fremtrer tydeligere på bildet. Virkningen skyldes at røntgenstrålene absorberes og svekkes i vanlige røntgen- eller computertomografiundersøkelser. MR-kontrasten endrer relaksasjonstiden mens ultralydkontrasten bidrar til en økt motstand mot utbredelse av lyd (akustisk impedans).

Røntgenkontrastmidler inndeles i negative og positive. Negative kontrastmidler, vann, luft, karbondioksid (CO2) og andre gasser, svekker røntgenstrålene i liten grad og fremtrer som mørke områder på røntgenbildet. Negative kontrastmidler som luft og vann brukes som regel sammen med positive kontrastmidler som barium ved kontrastundersøkelse av mage-tarm kanalen. Bariumgrøten kleber seg som en tynn film til slimhinnen, mens luft eller væske spiler ut organet (spiserør, magesekk, tarm). Karbondioksid kan brukes som kontrastmiddel i angiografi.

Positive kontrastmidler, barium og jod, svekker røntgenstrålene i stor grad og fremtrer derfor som lyse områder på røntgen- eller CT-bildet. Kombinasjon av positive og negative kontrastmidler kalles dobbelkontrast. Positive kontrastmidler deles videre i vannløselige og ikke-vannløselige.

Mest brukt av ikke-vannløselige kontrastmidler er bariumsulfat. Det vanligste er at denne kontrasten enten drikkes (spiserør, magesekk, tynntarm) eller settes som klyster (tykktarm).

VANNLØSELIGE KONTRASTMIDLER

Alle moderne kontrastmidler som brukes til fremstilling av kar, er vannløselige jodholdige (trijoderte) benzosyrederivater. Disse kontrastmidlene brukes i angiografi til direkte fremstilling av arterier, vener og hjertets hulrom, i urografi for fremstilling av nyrevev og samlesystem med nyrebekken og urinledere. Tidligere gjorde man myelografi for fremstilling av subaraknoidalrommet rundt ryggmarg og nerverøtter, men denne undersøkelsen er nå helt erstattet av MR.

Vannløselige kontrastmidler kan sprøytes direkte i hulorganer som urinblære, og i fistler og abscesser, og brukes hyppig i forbindelse med CT. Jod er den «aktive», røntgentette substansen.

Jodholdige kontrastmidler inngår ikke i stoffskiftet og skilles hovedsakelig ut gjennom nyrene. Kontrastmidlene finnes som ioniske (vannoppløselige) og ikke-ioniske, monomere og dimere løsninger.

Ioniske kontrastmidler oppløses i vann. Dimere kontrastmidler inneholder to jodholdige (ioderte) benzenringer. De ioniske kontrastmidlene er salter av jodholdige (trijoderte) benzosyrederivater. Metrizoinsyresaltene er vanligvis hypertone, som vil si saltoppløsninger med høyere konsentrasjon av løste bestanddeler enn i kroppsvæske. Joxaglinsyresaltene har lavere osmolalitet ved samme jodkonsentrasjon og er mindre lokalirriterende. Ioniske kontrastmidler har en svak antikoagulant effekt in vitrokoagulasjonssystemet.

De ikke-ioniske kontrastmidlene er amider av jodholdige (trijoderte) benzosyrederivater. Amidene dissosierer ikke i vann og gir derfor oppløsninger med høyt jodinnhold og lav osmolalitet. Amidene er lite lokalirriterende. Lavosmolale kontrastmidler har liten effekt på hjertefunksjonen. Ikke-ioniske kontrastmidler har ingen effekt på koagulasjonssystemet

De ikke-ioniske kontrastmidlene har færre bivirkninger enn de ioniske. Etter injeksjon av høyosmolale ioniske kontrastmidler er det i store materialer registrert bivirkninger hos 10–14 prosent av pasientene og 4–8 ganger hyppigere enn ved bruk av de dyrere ikke-ioniske kontrastmidlene. Alvorlige bivirkninger er meget sjeldne, og det er ikke funnet forskjell i forekomst av dødelige bivirkninger i de to kontrastmiddelgruppene. Kontrastmidler er lite nefrotoksiske, men alvorlig nyreskade kan forekomme. Uttørring, nefropati, myelomatose og tyrotoksikose er relative kontraindikasjoner mot bruk av vaskulære røntgenkontrastmidler.

MR-kontrastmidler finnes for intravenøs bruk og anvendes for å forsterke forskjellen i magnetiske egenskaper i forskjellig vev, for bedre fremstilling av blodårer og for fremstilling av blodgjennomstrømming i vev. Det er to hovedgrupper MR-kontrastmidler, paramagnetiske og superparamagnetiske. De dominerende paramagnetiske kontrastmidlene er metallkelater av gadolinium (Gd) eller mangan (Mn). De superparamagnetiske er stabile væskeløsninger med nanopartikler, vanligvis av jern (Fe) og brukes i liten grad.

MR-kontrastmidler grupperes videre i midler med hovedsakelig ekstravaskulær fordeling (uspesifikke), hovedsakelig intravaskulær fordeling og vevsspesifikke. Første generasjon MR-kontrastmidler med hovedsakelig ekstravaskulær fordeling ble gjerne kalt uspesifikke, men flere av disse har nå stor grad av vevsspesifisitet.

MR kontrastmidler brukes til målrettede undersøkelser av leversykdommer. Ekstravaskulære MR-kontrastmidler er metallkelater med lav molekylvekt som fordeler seg raskt i det ekstracelluære væskerom og plasmakonsentrasjonen faller raskt. Intravaskulære MR-kontrastmidler er metallholdige proteiner, makromolekylære polymerer eller polysakkarider og enkelte andre stoffer med høy molekylvekt. Enkelte superparamagnetiske kontrastmidler har også egenskaper som gjør dem velegnet til karundersøkelser.

Metallet (Gd, Mn, Fe) er den «aktive» substansen i intravenøs magnettomografikontrast og påvirker de signaldannende egenskapene på protonene som befinner seg i kroppsvevet og forbedrer billedkontrasten. Gadolinium- og manganholdige kontrastmidler gir høyere signalintensitet (positiv kontrast) som betyr at vevet lyser opp, og jernholdige lavere signalintensitet (negativ kontrast).

Alvorlige bivirkninger av magnettomografikontrastmidler er meget sjeldne. Milde bivirkninger som smaksfornemmelser og varmefølelse forekommer hyppig. 

UTRALYDKONTRASTMIDLER

Tekniske forbedringer av ultralydapparatene har redusert behovet for kontrastmidler. Kontrastmidlene er væskeløsninger med mikrobobler av et oppløselig materiale. Det er et registrert ultralydkontrastmiddel (svovelheksafluorid mikrobobler) for salg i Norge. Vanlig fysiologisk saltvann brukes endel som kontrastmiddel til injeksjon, fordi det alltid vil inneholde noen meget små luftbobler. Injeksjon av små mengder fysiologisk saltvann er ufarlig og smertefritt.

Kontrastmidlene utnytter de store forskjellene i akustisk impedans (motstand mot utbredelse av lyd) mellom gass og omliggende vev eller væske. Størst nytteverdi av ultralydkontrastmidler er ved utredning av leversykdom og i noen grad nyresykdom, men det benyttes også ved buktraumer og i stor grad som kontroll etter stentgrafting av aortaaneurysme. Til vaskulær bruk benyttes injiserbare mikrobobler. 

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.