Respirasjonssvikt, redusert innhold av oksygen i blodet (hypoksemi) som følge av svikt i respirasjonsapparatets evne til å tilføre blodet oksygen. Hvis hypoksemien ikke er ledsaget av for høyt nivå av karbondioksid i blodet, betegnes tilstanden respirasjonssvikt type I. Hvis hypoksemien ledsages av for høyt nivå av karbondioksid i blodet (hyperkapni) betegnes tilstanden som respirasjonssvikt type II.

Respirasjonssvikt kan være forårsaket av sykdommer i luftveiene, som kronisk obstruktiv lungesykdom, eller av sykdommer i lungevevet, som lungefibrose. I tillegg kan den mangelfulle gassutvekslingen være forårsaket av tilstander som affiserer den nervøse reguleringen av respirasjonen. Eksempler på dette er hjerneskader, skader i ryggmargen, som ved poliomyelitt, eller i perifere nerver. Sykdommer som affiserer respirasjonsmuskulaturen eller skjelettet i brystkassen kan også føre til respirasjonssvikt.

Respirasjonssvikt diagnostiseres ved at man måler innholdet av oksygen og karbondioksid i arterielt blod. Grensene for å benytte begrepet respirasjonssvikt settes gjerne ved oksygentensjon (oksygentrykk) under 8 kPa og karbondioksidtensjon over 6,5 kPa, se også oksygentrykk i blod.

Behandlingen vil i første rekke rette seg mot grunnsykdommen som fører til respirasjonssvikten. Hvis denne tilstanden er optimalt behandlet eller ikke lar seg behandle, kan det være aktuelt med oksygentilførsel eller bruk av mekanisk ventilasjonsstøtte, respirator (pustemaskin). Valg av behandling vil være helt avhengig av grunnsykdommens karakter.

Foreslå endring

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.