En overtrykksrespirator er bygd som en boks som kan stå ved siden av sengen eller monteres på en hylle bak sengen. Vanligvis er respiratorens slangesystem koblet til et plastrør (trakealtube, trakealkanyle) som går ned i pasientens luftrør.
Respiratoren tilføres renset luft og rent oksygen under høyt trykk gjennom tilførselsslanger fra uttak i veggene (sentralanlegg) eller fra gasskolber. De fleste er også avhengige av elektrisk strømtilførsel for å fungere. Gassene blandes i en justerbar gassblander slik at innåndingsgassen får den ønskede oksygenkonsentrasjonen (fra 21 %, som i vanlig luft, til 100 %). Innåndingsgassen, som fortsatt står under overtrykk, slippes så videre til pasienten gjennom et slangesystem. Et integrert system av gasstrømmålere (flowmetere), gasstrykkmålere (trykktransducere) og elektronisk regulerte ventiler kontrollerer passasjen av gass både til og fra pasientens lunger.
Ved å stille inn de ønskede verdiene på et kontrollpanel kan man bestemme innåndingsgassens volum (tidevolum), maksimaltrykket i respiratorslangene under inn- og utånding, respirasjonsfrekvensen samt forholdet mellom lengden av innåndings- og utåndingsfasen.
En vanlig respirator etterligner det normale pustemønsteret, slik at lungene først fylles med luft (i inspirasjonsfasen, vanligvis 0,5–3 sekunder) som deretter strømmer ut igjen (i ekspirasjonsfasen, vanligvis 1–4 sekunder) i en rytme som er tilnærmet lik den normale pustefrekvensen (12–20 per minutt hos voksne, 20–40 per minutt hos barn). Spesielle respiratortyper (jetventilator, oscillator) gir imidlertid høyfrekvente innblåsninger (200–600 ganger i minuttet) av små luftvolum som danner luftvirvler nedover i lungene, slik at oksygen tilføres og karbondioksid fjernes fra alveolene.
Kommentarer
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.