Respirator, maskin for kunstig åndedrett. De vanligste respiratorene er overtrykksrespiratorer (se overtrykksventilasjon) som blåser luft inn i lungene, enten med en forhåndsbestemt frekvens (kontrollert ventilasjon) eller bare når pasienten selv prøver å puste inn (assistert ventilasjon). Hver innblåsning avbrytes av en utåndingsperiode, slik at lungene kan tømme seg før neste innblåsning.

En overtrykksrespirator er bygd som en boks som kan stå ved siden av sengen eller monteres på en hylle bak sengen. Vanligvis er respiratorens slangesystem koblet til et plastrør (trakealtube, trakealkanyle) som går ned i pasientens luftrør.

Respiratoren tilføres renset luft og rent oksygen under høyt trykk gjennom tilførselsslanger fra uttak i veggene (sentralanlegg) eller fra gasskolber. De fleste er også avhengige av elektrisk strømtilførsel for å fungere. Gassene blandes i en justerbar gassblander slik at innåndingsgassen får den ønskede oksygenkonsentrasjonen (fra 21 %, som i vanlig luft, til 100 %). Innåndingsgassen, som fortsatt står under overtrykk, slippes så videre til pasienten gjennom et slangesystem. Et integrert system av gasstrømmålere (flowmetere), gasstrykkmålere (trykktransducere) og elektronisk regulerte ventiler kontrollerer passasjen av gass både til og fra pasientens lunger.

Ved å stille inn de ønskede verdiene på et kontrollpanel kan man bestemme innåndingsgassens volum (tidevolum), maksimaltrykket i respiratorslangene under inn- og utånding, respirasjonsfrekvensen samt forholdet mellom lengden av innåndings- og utåndingsfasen.

En vanlig respirator etterligner det normale pustemønsteret, slik at lungene først fylles med luft (i inspirasjonsfasen, vanligvis 0,5–3 sekunder) som deretter strømmer ut igjen (i ekspirasjonsfasen, vanligvis 1–4 sekunder) i en rytme som er tilnærmet lik den normale pustefrekvensen (12–20 per minutt hos voksne, 20–40 per minutt hos barn). Spesielle respiratortyper (jetventilator, oscillator) gir imidlertid høyfrekvente innblåsninger (200–600 ganger i minuttet) av små luftvolum som danner luftvirvler nedover i lungene, slik at oksygen tilføres og karbondioksid fjernes fra alveolene.

Det finnes også respiratorer som under inspirasjonsfasen skaper et negativt trykk (undertrykk) på utsiden av brystvegg og mage, se jernlunge, skjoldrespirator (nedenfor). Dette utvider brystveggen og senker mellomgulvet, som igjen skaper et negativt trykk (i forhold til atmosfæreluften rundt pasienten) inne i brystkassen, slik at luften strømmer inn i lungene (undertrykksventilasjon). Når trykket på utsiden av kroppen normaliseres, strømmer luften ut av lungene igjen. Slike respiratorer etterligner på mange måter det normale pustemønsteret (se lungeventilasjon) og har den fordelen at det ikke er nødvendig med tette masker eller rør i halsen.

De første respiratorer som ble masseprodusert og kom i bruk i større skala (rundt 1930), var de såkalte jernlunger eller tankrespiratorer, som fungerte etter undertrykksprinsippet. En stor ulempe ved slike respiratorer var at hele pasientens kropp, utenom hodet, måtte inn i en stor tank, noe som gjorde annen behandling og stell vanskelig.

En variant av undertrykksprinsippet var skjoldrespiratoren, hvor bare overkroppen og øvre del av magen var omsluttet av noe som lignet brystplaten på en rustning, og hvor trykket inne i «skjoldet» kunne varieres. Respiratorer som fungerte etter undertrykksprinsippet, var lite egnet til behandling av pasienter med stive lunger som skyldtes alvorlige sykdommer i selve lungevevet, eller pasienter som trengte høye oksygenkonsentrasjoner i innåndingsluften. Disse respiratortypene er derfor stort sett avløst av overtrykksrespiratorer. En moderne utgave av skjoldrespiratoren, med hurtige trykksvingninger (oscillasjoner) på utsiden av brystkassen, har fått en viss renessanse.

Overtrykksrespiratorer fantes allerede omkring 1900, men ble masseprodusert og kom i vanlig bruk først i 1950-årene. De store fordelene med overtrykksrespiratorene er at de tar mindre plass; pasientens kropp er alltid tilgjengelig for behandling og stell, og respiratoren kan ventilere lungene effektivt selv om lungevevet er stivt og motstanden i luftrørene høy.

Ulempen er at man ved høye luftveistrykk må ha et rør ned i luftrøret, noe som kan gjøre det umulig å snakke. Ved langvarig respiratorbehandling bruker man ofte spesielle trakealkanyler (talekanyler) som gjør at pasienten likevel kan snakke (men ofte bare i svært korte perioder).

I de tidlige modellene ble luftvolumet som fylte lungene ved hver innblåsning (tidevolumet), bestemt av inspirasjonstid og mottrykket fra luften i lungene. Senere kom respiratorer som kunne innstilles til å gi konstante tidevolum, uansett mottrykk. Omkring 1980 kom respiratorer hvor man kunne velge mellom å ventilere med konstante tidevolum eller med konstant trykk, og hvor respiratoren dessuten kunne understøtte pasientens egne pusteforsøk. Det ble utviklet alarmer som varsler personalet hvis respiratoren ikke fungerer i overensstemmelse med innstillingene, hvis pasienten ikke puster når respiratoren er innstilt til bare å assistere pasientens egen ventilasjon, eller hvis slangeforbindelsen mellom respirator og pasient brytes eller lekker.

Moderne elektronikk, datateknologi og avanserte tekniske løsninger gjør at det i dag finnes respiratorer som kan tilpasses ventilasjonsbehovet ved nesten enhver type respirasjonsproblem og ethvert respirasjonsbehov, respiratorer som kontinuerlig overvåker lungenes stivhet og motstanden i luftveiene, og som i stor grad automatisk kan justere sin funksjon når pasientens tilstand endres.

Det finnes også små, men sofistikerte, transportable respiratorer som brukes under pasienttransport både innenfor og utenfor sykehus. Noen av disse drives av gasstrykket i luft- og oksygentilførselen og er derfor uavhengige av elektrisitet.

Se også hjemmerespirator og respiratorbehandling.

Foreslå endring

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.