Respirator

Respirator ved en sykehusseng på intensivavdeling.

Respirator
Av /Shutterstock.

Respirator er en maskin som puster for pasienten. De vanligste respiratorene er overtrykksrespiratorer (overtrykksventilasjon) som blåser luft inn gjennom luftveiene og ned i lungene. Respiratoren kan arbeide med en forhåndsbestemt frekvens (kontrollert ventilasjon) eller bare når pasienten selv prøver å puste inn (assistert ventilasjon). Ofte brukes en kombinasjon av disse: pasienten puster selv og får da hjelp av maskinen, samtidig som maskinen sørger for å gi ekstra innblåsinger hvis pasienten puster for langsomt. Hver innblåsing avbrytes av en utåndingsperiode, slik at lungene kan tømme seg før neste innblåsing.

Faktaboks

Uttale
respirˈator

Moderne elektronikk, datateknologi og avanserte tekniske løsninger gjør at det i dag finnes respiratorer som kan tilpasses ventilasjonsbehovet ved nesten enhver type respirasjonsproblem og ethvert respirasjonsbehov. Respiratorer som kontinuerlig overvåker pasientens egne pusteforsøk, lungenes stivhet og motstanden i luftveiene, og som i stor grad automatisk kan justere sin funksjon når pasientens tilstand endres.

Det finnes også små, transportable respiratorer som brukes under pasienttransport både innenfor og utenfor sykehus. Disse kan drives av batteri, i kombinasjon med oksygen på gasskolbe under høyt trykk.

Under transport og i akutte situasjoner kan respiratoren erstattes av en selvekspanderende bag, hvor helsepersonell gir helt manuelle innblåsinger.

Virkemåte

En overtrykksrespirator er bygd som en boks som kan stå ved siden av sengen eller monteres på en hylle bak sengen eller festes til seng/båre under transport. Vanligvis er respiratorens slangesystem koblet til et plastrør (trakealtube, trakealkanyle) som går ned via munnen til pasientens luftrør. Respiratoren kan også kobles til en maske som er festet tett over munn og nese (ikke-invasiv respiratorbehandling), til en svelgmaske (larynxmaske) eller at plastrøret går direkte inn i et hull midt foran på halsen, såkalt trakeotomi. I spesielle situasjoner kan også plastrøret legges via nesen.

Respiratoren tilføres renset luft og rent oksygen under høyt trykk gjennom tilførselsslanger fra uttak i veggene (sentralanlegg) eller fra gasskolber. Luft og oksygen blandes slik at innåndingsgassen får den ønskede oksygenkonsentrasjonen. Dette kan justeres, fra 21 prosent, som i vanlig luft, til 100 prosent oksygen. Innåndingsgassen slippes så videre til pasienten gjennom et slangesystem. Et integrert system av gasstrømmålere (flowmetere), gasstrykkmålere (trykktransducere) og elektronisk regulerte ventiler kontrollerer passasjen av gass både til og fra pasientens lunger.

Ved å stille inn de ønskede verdiene på et kontrollpanel kan man bestemme innåndingsgassens volum (tidevolum), maksimaltrykket i respiratorslangene under inn- og utånding, pustefrekvensen samt forholdet mellom lengden av innåndings- og utåndingsfasen.

En vanlig respirator etterligner det normale pustemønsteret:

  • først fylles lungene med innåndingsgass (i inspirasjonsfasen, vanligvis 0,5–3 sekunder)
  • deretter strømmer gassen ut igjen (i ekspirasjonsfasen, vanligvis 1–4 sekunder)

Dette skjer i en rytme som er tilnærmet lik den normale pustefrekvensen på 12–20 per minutt hos voksne og 20–40 per minutt hos barn.

Spesielle respiratortyper (jetventilator, oscillator) kan gi høyfrekvente innblåsinger (200–600 ganger i minuttet) av små luftvolum som danner luftvirvler nedover i lungene, slik at oksygen tilføres og karbondioksid fjernes fra alveolene.

Historikk

Undertrykksrespiratorer

Jernlunge
En jernlunge ved St. Bartholomew's Hospital, London: en pasient inni en Drinker-respirator, tilsett av en sykepleier og en lege. Cirka 1930.
Av /Wellcome Collection.
Lisens: CC BY 4.0

De første respiratorer som ble masseprodusert og kom i bruk i større skala (rundt 1930), var de såkalte jernlunger eller tankrespiratorer, som fungerte etter undertrykksprinsippet. Disse etterligner naturlig pustefunksjon ved at det skapes et undertrykk rundt pasientens buk og brystvegg, slik at innåndingsgass dras inn gjennom pasientens normale luftveier. En stor ulempe ved slike respiratorer var at hele pasientens kropp, utenom hodet, måtte inn i en stor tank, noe som gjorde annen behandling og stell vanskelig.

En variant av undertrykksprinsippet var skjoldrespiratoren, hvor bare overkroppen og øvre del av magen var omsluttet av noe som lignet brystplaten på en rustning, og hvor trykket inne i «skjoldet» kunne varieres.

Respiratorer som fungerte etter undertrykksprinsippet, var lite egnet til behandling av pasienter med stive lunger som skyldtes alvorlige sykdommer i selve lungevevet, eller pasienter som trengte høye oksygenkonsentrasjoner i innåndingsluften. Disse respiratortypene er derfor stort sett avløst av overtrykksrespiratorer.

Overtrykksrespiratorer

Overtrykksrespiratorer fantes allerede omkring 1900, men ble masseprodusert og kom i vanlig bruk først i 1950-årene. En stor fordel med overtrykksrespiratorene er at de tar mindre plass. Dessuten er pasientens kropp alltid tilgjengelig for behandling og stell, og respiratoren kan ventilere lungene effektivt selv om lungevevet er stivt og motstanden i luftrørene høy.

Ulempen er at man ved høye luftveistrykk må ha et rør ned i luftrøret, noe som kan gjøre det umulig å snakke. Ved langvarig respiratorbehandling bruker man ofte spesielle trakealkanyler (talekanyler) som gjør at pasienten likevel kan snakke, men ofte bare i svært korte perioder.

I de tidlige modellene ble luftvolumet som fylte lungene ved hver innblåsing (tidevolumet), bestemt av inspirasjonstid og mottrykket fra luften i lungene. Senere kom respiratorer som kunne innstilles til å gi konstante tidevolum, uansett mottrykk. Omkring 1980 kom respiratorer hvor man kunne velge mellom å ventilere med konstante tidevolum eller med konstant trykk, og hvor respiratoren dessuten kunne understøtte pasientens egne pusteforsøk. Det ble utviklet alarmer som varsler personalet hvis respiratoren ikke fungerer i overensstemmelse med innstillingene, hvis pasienten ikke puster når respiratoren er innstilt til bare å assistere pasientens egen ventilasjon, eller hvis slangeforbindelsen mellom respirator og pasient brytes eller lekker eller oksygenkonsentrasjonen blir for lav. I moderne respiratorer er det i tillegg en rekke avanserte elektroniske funksjoner for å måle lungefunksjonen og gi pasienten skånsom og individuelt tilpasset pustehjelp.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg